Annonse
Geir Gilliksen.

Geir Gulliksen: Ekte mann

Da forfatter Geir Gulliksen leste Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», skjønte han at han egentlig er en slags kvinne.

Annonse
Portrettet

 

– Menn kan være minst like premenstruelle som kvinner.

Forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksen snakker om et av hans favoritt temaer: Kjønn.

For hvordan er det nå egentlig? Er vi opptatt av likestilling, eller er det sånn at vi egentlig bare shopper identiteter etter det som er hensiktsmessig? Når oppvasken skal tas er det plutselig viktig at menn også kan gjøre typiske kvinneoppgaver, mens når kvinnen har et følelsesmessig utbrudd er det fordi – ja, hun er kvinne.

– Ja, det er veldig interessant det der. For det første så er det veldig stor forskjell på kvinner når det gjelder hva som skjer hormonelt, så er det helt oversett at om man lever tett sammen så skjer det en sånn rar samvirkning, en slags smitte. Jeg har innimellom opplevd at noen har sagt: Hva er det med deg. Er vi premenstruelle nå, liksom?

Gulliksen snakker med mild og lys stemme. Av barna sine har han fått høre at han har lys stemme når han slapper av, mørkere i situasjoner der han er mer selvbevisst.

Han hadde øvd seg på å smile stivt og klappe for de andre, denne uka. Gulliksen var nominert til Nordisk råds litteraturpris, den som gikk til Katarina Frostenson.

Han har vært nominert av Nordisk råd før, for barneboka «Joel og lo» i fjor. Denne gangen ble han nominert for den kritikerroste «Historie om et ekteskap», som tar opp et tilbakevendende tema i Gulliksens forfatterskap: Hvordan være mann. Og hvordan være kvinne.

– Det har vært viktig for meg hele livet. Helt siden det internasjonale kvinneåret i 1975, da var jeg 12 år. Da skjønte jeg at jeg var på feil side. Jeg skulle bli mann. Jeg skulle være på undertrykkernes side. De som får mer lønn enn de andre. De som har gått gjennom verden med masse privilegier. Den tanken har ikke sluppet meg.

Gulliksen sitter og trekker i huden foran på halsen, som om han skal nappe ut sitt eget adamseple.

– Plaga det deg?

– Det gjør det. Det plager meg veldig å bli sett på som mann. Så skjønner jeg jo at jeg av og til kommer i situasjoner hvor det er sånn. Enten så har jeg noe ved meg som gjør at jeg virker mannlig, eller at det gjør at jeg blir sett på som mannlig av en del mennesker da. Jeg tenker noe av det viktigste med feminisme er at vi skal kunne bli sett uavhengig av hva slag kjønn vi tilhører, sier Gulliksen. Han har tidligere sagt, halvt spøkefullt og halvt i alvor, at enkelte av oss går gjennom 58 nyanser av kjønnsidentitet på én enkelt dag.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mange får sjokk når de får barn. Det fører til en erkjennelse av at man ikke er så likestilt som man trodde, har Gulliksen tidligere sagt til Klassekampen.

Etter å ha fått barn selv tror han det betyr veldig mye hvis én forelder kan være mye hjemme med barna.

– Jeg har vært veldig mot kontantstøtte av kjønnsrollegrunner, men det er klart at det er noe ved det som er bra. Relativt små barn trenger at en er der mye. Hvis vi skal klare snu noe i samfunnet så burde det helst være menn som er hjemme. Men det må bare være menn, om de kjenner: Dette kan jeg, og dette vil jeg.

Gulliksen både kan og vil, og stusser på at menn fortsatt ikke tar større plass på hjemmebane.

– Jeg synes det er slående hvordan vi opplever menn som mandige også når de er idioter hjemme. Når de ikke vet om ungen skal i bursdag, ikke kjøper klær til dem og bare blir sendt rundt på ærend for å bære tunge ting.

Gjennom hele forfatterskapet sitt har Gulliksen utfordret de satte kjønnsrollene og utforsket kjærligheten. Det gjør han også i denne romanen, hvor han refererer til Simone de Beauvoir og hennes åpne forhold til Sartre. Hun er en feminist og filosof som har vært viktig for Gulliksen.

– Jeg husker jeg leste «Det annet kjønn», hvor hun siterer Lord Byron. Han skrev at for kvinner er kjærligheten hele livet, men for menn er det bare noe de holder på med. Da jeg leste det tenkte jeg: Det var akkurat det jeg visste. Jeg er egentlig en slags kvinne, sier han og ler.

Det er også kvinnen Gulliksen sympatiserer mest med i «Historie om et ekteskap».

«Dette er en fiksjonsfortelling. Alle referanser til historiske hendelser, faktiske institusjoner, steder eller personer er brukt for å skape et fiktivt univers.» Står det forrest i romanen, som en slags advarsel. Ikke alle stoler på det.

– Det har vært en tendens i mange år nå til at man leser skjønnslitteratur som om det er betroelser fra forfatterens liv, og det fører til at vi leser dårligere. Det fører blant annet til at noen tror jeg er på den ene av disse to sitt parti. Hvis jeg måtte velge ville jeg vært på hennes parti.

– Hvorfor det?

– Det er sånn jeg har skrevet den. Jeg har mer sans for henne enn for ham. Jeg synes han har så mange edle motiver, som han ikke klarer å leve ut. Prøver å ikke være sjalu, men er kjempesjalu, for eksempel.

– Han er ikke meg, og hun er ikke en annen jeg har kjent. Det er veldig viktig for meg, markerer Gulliksen.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Han vil egentlig ikke snakke noe mer om dette. Den såkalte virkelighetslitteratur-debatten.

Formiddagen vi møtes har han på trykk en kronikk i Morgenbladet der han forteller sin versjon av hva som skjedde.

En stund før romanen skulle i trykken ga han manuset til ekskona. Han hørte ikke noe fra henne før den kom ut. Men så får han en e-post fra hun han pleide være gift med, et år etter boka kom ut. Hun har sendt en kronikk som skal på trykk i Aftenposten to dager senere. «Jeg har vært gift med en forfatter i nesten 20 år. Det finnes ingen etikk som beskytter mitt privatliv», skriver hun i kronikken. Hun følte seg utlevert av «Historie om et ekteskap».

Gulliksen peker på at hvis man lager et kort sammendrag av romanen kan det ligne på deler av livet de hadde sammen. Om en kvinne og en mann som er gift, og hvor kvinnen forelsker seg i en annen, mens mannen blir dypt fortvilet. Der et sted stopper likhetene, ifølge Gulliksen, som ser med alvor på at folk nå leser skjønnlitteratur som om at det er et brev fra forfatteren.

– Tror du det er unikt for denne tida?

– Ja, det tror jeg.

Gulliksen har gjennom sin stilling som forlagsredaktør i Oktober jobbet med blant mange andre Linn Ullmann og Karl Ove Knausgård.

– Det er jo en del som har skrevet bøker som har eksperimentert med hvordan man kan gjøre skrivingen enda mer direkte. Karl Ove, for eksempel, som brukte folks navn. Det har hatt den bieffekten at folk tror all skjønnlitteratur er sånn. Det gjør at vi ikke ser rikdommen i skjønnlitteraturen. Hele poenget med en roman er jo å lage en historie som kan ses på ulike måter, som er nyansert og hvor ingen har rett.

– Synes du debatten om virkelighetslitteratur er useriøs? Eller skjønner du at folk er nysgjerrige?

– Jeg skjønner at folk er nysgjerrige, og det er det jeg opplever som ureint her. Særlig Aftenposten, som vil framstå som opptatt av etikk, mens jeg opplever det som sladder. Særlig det de gjorde med Vigdis Hjorth sin roman er virkelig noe av det mest grisete jeg har sett i kulturjournalistikk. Hvor skaden skjer, fordi man påstår at det er sant det som står i romanen. Vigdis Hjorth har aldri sagt det. Det står ingen steder at dette er hennes historie, eller sånn var det. Det er et totalt brudd på alt vi vet om lesning og om skjønnlitteratur, mener Gulliksen.

– Du er så voksen du Geir.

I en skolegård i Kongsberg på begynnelsen av 70-tallet fikk en førsteklassing lyst til å blottlegge den veslevoksne Geir Gulliksen. Han fikk raskt selskap, og plutselig sto hele klassen rundt ham, og ropte «voksen, voksen, voksen».

– Det var helt forferdelig. Men jeg visste jo at det var litt sant. Jeg ville heller vært på lærerværelset enn i skolegården.

Som barneskoleelev i Kongsberg var han den sjenerte gutten i klassen.

Vendepunktet kom en dag da 13 år gamle Geir lå hjemme og var syk. Moren hans kom hjem med søte druer, en sjelden hverdagsluksus hos familien Gulliksen den gangen. Så selv om han også var et ganske bortskjemt barn, ante han at denne påskjønnelsen betydde at det var noe i gjære. Moren fortalte at de skulle flytte fra Kongsberg til Oslo.

– Faren min skulle bytte jobb. Han hadde fått «en sjanse» liksom, som han ikke kunne la gå fra seg, sier Gulliksen og lager hermetegn i lufta.

Han beskriver familien sin som svært tradisjonell. Moren jobbet som kontormedarbeider, faren var først rørlegger, siden jobbet han i våpenfabrikken, så ble han funksjonær i en arbeidslivsorganisasjon, og til slutt jobbet han som vaktmester.

Å flytte opplevdes først som en katastrofe, men skulle ende opp med å bli noe av det viktigste som har skjedd ham. Han måtte definere seg selv på nytt, i et fremmed miljø.

– Det var akkurat som om jeg måtte reise meg opp inni meg selv. Jeg hadde jo bare drevet litt med det tidligere. Jeg hadde bare vært en sånn sjenert gutt, litt sånn tidlig voksen.

Det ville han ikke være lenger. Og han ville ikke bli en vanlig mann.

– Jeg ville være i stand til å ta meg fram i verden.

Etter noen år flyttet familien hjem igjen til Kongsberg. Det nektet Gulliksen å bli med på.

Han ble boende alene i Oslo som 15-åring. Han hadde kjæreste for første gang, og livet var fantastisk. Pengene han fikk til mat brukte han på plater. Spesielt Bob Dylans «Blood on the tracks» slet på platespilleren.

– Det er den som kalles skilsmisseplata hans. Det er ikke det som ligger i den for meg, altså.

Selv er han gift for tredje gang, men synes det er vanskelig å svare på hva kjærlighet egentlig er.

– For meg er det når du kjenner at du kan bære det andre mennesket gjennom verden, at du kan ofre alt for en annen. Det ligner på kjærlighet for unger. Mye mer enn vi bruker å snakke om det som. Om det er gjensidig da er man heldig, og da kan det gå bra, sier Gulliksen.

Etter hvert ble det komplisert å bo i Oslo alene, både økonomisk og sosialt. Gulliksen fikk akutt hjemlengsel, og dro tilbake til Kongsberg. Der bodde han i fire år, jobbet i barnehage, gikk på videregående og spilte i band.

– Det gjorde jeg fordi jeg tenkte: Jeg er redd for barn. Det kan jeg ikke være. Jeg vil ikke ha et liv hvor jeg er redd for barn. Og det var helt fantastisk. Jeg savner å jobbe med unger. Jeg har en veldig sterk drøm om å jobbe i barneskolen, som jeg ofte vender tilbake til når ting er litt vanskelige.

Bandene han spilte i var inspirert av David Bowie, Simple Minds og Echo & the Bunnymen. De var et new romantics-band, sjangeren som både strittet mot den harde punken og den muntre diskoen. Gulliksen spilte gitar og sang.

– Det var ikke alltid helt reint, men med mye følelse, tror jeg.

Så forlot han popsangene, la gitaren på hylla, og spisset blyanten i stedet.

– Jeg visste at jeg måtte skrive. Det måtte være det, sier det.

Han satt en helg og skrev tekster for å klare opptaket til det ferske forfatterstudiet, men kom ikke inn.

Selvfølgelig, sier Gulliksen om dette i dag. Men det var etter dette nederlaget han bestemte seg for alvor. Han skulle bli forfatter.

Les også: Åsne Seierstad: – De er jo så tøffe karer. Men så er de også noen sytepaver, disse jihadistene

Han fortsatte å skrive litterært mens han studerte norsk ett år, og så sosiologi. Omsider kommer han inn på det prestisjetunge forfatterstudiet. Han bruker tida fra august til desember på å skrive, og klemme trær på vei hjem fra lesesalen. Resultatet ble «Mørkets munn». Som 22-åring ble han utgitt forfatter for første gang. Endelig! tenkte han. Han hadde de samme tankene mange 22-åringer kan ha: Jeg er ingenting. Livet går ifra meg. Jeg kommer aldri til å bli noe. Hvis denne boka ikke blir antatt, så kan jeg nesten ikke leve.

Livet som etablert forfatter har ikke blitt spesielt mye lettere, føler Gulliksen.

– Det er mye arbeid. Det er mye skam, og mye arbeid. Jeg har som redaktør vært opptatt av at folk skal levere fra seg ting mens de skriver. Men jeg gjør jo aldri det. Jeg er gift med en forfatter, jeg viser ikke henne heller noe før jeg mener det er ferdig.

Likevel har han opplevd at skrivingen har gjort ham friere.

– Jeg snakker friere, jeg er ikke så hemma. Jeg er ikke så sjenert lenger, og jeg klarer i større grad å vise hvem jeg er. Det er det jeg tror skjønnlitteratur kan gjøre, ikke bare for den som skriver, men også for den som leser. Man får denne samtalen med seg selv gjennom lesning, som jeg tenker kan gjøre oss friere.

 

Fem favoritter

 

Musikk: Bachs cellosuiter spilt av Truls Mørk, jeg blir ikke ferdig med dem.

Film: Woody Allens Manhattan

Bok: Alice Munros En ungdomsvenninne.

Mat: Et hvilket som helst måltid der ungene mine og kjæresten min er til stede.

Sted: Hjemme. Uansett hvor jeg bor. Men også København, fordi det er så mye himmel der.

 

Annonse