Annonse

Fiskerjenten

I øyeblikket har Aslaug Holm en film, to sønner og tre Amanda-nominasjoner. Hun fikk den gjeveste av dem, regiprisen.

Annonse
Portrettet


Juli 2015: En norsk familie på fire er på sommerferie og roadtrip i USA. De har leid bil i San Francisco, og nå kjører de nedover den amerikanske vestkysten på vei til Los Angeles. Seinere skal de innom San Diego, Las Vegas og Grand Canyon. I forsetet finner vi mor og far, i baksetet to tenåringssønner. Under en rast tar mor fram mobilen og gjør entusiastisk mine til å filme familien sin. Da kommer det leende protester fra både far og sønner: «Åh, ikke nå igjen, mamma! Kutt ut! Du, vi er ferdige med den filminga nå!»

LES OGSÅ: Et lite stykke Norge

For når moren din heter Aslaug Holm, har filmet deg og broren din i åtte og et halvt år, og har klippet ned 450 timer råmateriale til en nesten to timer lang dokumentarfilm som har gått på norske kinoer siden mars, så er det kanskje ikke så rart at du er lei. På en annen side er det ikke alle norske tenåringer som får gå på rød løper i Haugesund under Amanda-utdelingen, sammen med en filmprodusent-far og en filmskaper-mor som har i alt tre vinnersjanser for dokumentarfilmen «Brødre»: For klipp, årets dokumentar og beste regi. Den siste nominasjonen er helt spesiell. For aller første gang i Amanda-historien kan regiprisen gå til en dokumentarfilmskaper. Holm & co. har all grunn til å være spente i Haugesund i kveld.

Noen dager før denne Amanda-­lørdagen svinger vi inn med 34-bussen mot Arkitekt Rivertz` plass på Sagene, på vei til bygården der Aslaug Holm bor med ektemannen og sønnene Markus og Lukas. Og der ser vi den. Grusbanen. De som har sett «Brødre» vet at denne unnselige, lille grusbanen er et slags sentrum i de to sønnenes oppvekst­univers, omgitt av de karakteristiske Sagene-gårdene fra 1910- og 1920-årene. Her på grusbanen har brødrene slitt for å lære seg fotballens edle kunst, her har de gått på skøyter om vinteren, her ble lillebror dyttet av storebror slik at han slo seg på isen og satte i et vræl. «Er det greit at Markus og jeg flytter fra hverandre?» spurte lillebror Lukas etterpå i filmen, som strekker seg fra hans første dag i 1. klasse (2007) til storebror Markus’ siste dag i 10. klasse (2014). Ingen har noensinne gjort noe lignende før i norsk filmhistorie, fulgt egne barn over mange år i en kunstnerisk produksjon, men det er ikke første gang Aslaug Holm følger i hælene på folk med kameraet sitt. Tidligere har hun blant annet gått tett på godt voksne korgutter fra Berlevåg («Heftig og begeistret», 2001), samt nynnende statsministerkandidater fra Arbeiderpartiet (Jens Stoltenberg i «Oljeberget», 2005).

– Av de tre Amanda-nominasjonene er det nok sterkest for meg å bli nominert for beste regi, sier Holm, mens hun serverer oss kaffe og croissanter i leilighetens loftstue. Den gamle bygårdsleiligheten i Thurmannsgate er med årene blitt utvidet til to etasjer, og her har Holm bodd siden hun og mannen Tore Buvarp kjøpte den i 1993. Dette skjedde ikke så lenge etter at de to nyutdannede filmstudentene fra Volda startet opp sitt eget filmproduksjonsselskap, Fenris Film, sammen med studiekamerat Per-Børre Kiserud. Sammen står de tre bak 60–70 dokumentarfilmer.

– Det er ekstra hyggelig at Amanda-juryen med reginominasjonen på denne måten sier at en spennende fortelling er en spennende fortelling, enten det er fiksjon eller dokumentar. Det var dessuten en veldig krevende regioppgave der jeg hadde flere roller. Jeg skulle være mor, filmskaper, en aktør i filmen, samtidig som jeg skulle se meg sjøl utenfra og sette alt inn i en kunstnerisk ramme. Superkrevende! sier Holm.

«Brødre» medførte også mye hardt arbeid etter at filmingen var avsluttet. Fram til jul i fjor hadde Holm sittet og klippet og redigert i månedsvis, den siste tida hadde hun ikke en eneste helgedag fri. Av type er hun grundig, en som så gjerne vil til bunns i alt, på godt og vondt. «Jeg blir aldri fornøyd, og klarer ikke å kutte svinger», sier Holm om seg selv. «Når har du tenkt å bli ferdig med den filmen?» maste ungene. «Aslaug går veldig inn i ting, er kvalitetsbevisst og har en ekstremt sterk gjennomføringskraft. Og et liberalt forhold til tidsbruk», sier ektemannen Tore Buvarp. «Det er jeg som er logistikksjefen, både profesjonelt og på hjemmebane. Si at Aslaug er hjemme på Sagene og jeg på en konferanse i La Rochelle i Frankrike. Da er det meg Aslaug ringer til for å få greie på ­treningstidene til gutta».

– Emosjonelt får jeg liksom ikke fred før jeg vet at jeg har gjort alt jeg kan, mitt aller ytterste, sier Holm.

– Det kan ligge en feighet der, også, at man er redd for å bli sett i kortene. Det gjelder å finne fram til motet til å stole på seg selv, og ikke være så avhengig av andres anerkjennelse, sier Holm, som ikke vet om hun ville gjort det samme igjen.

Altså bruke egen familie som råstoff til film.

– Jeg føler meg litt usikker på det, ja. Akkurat nå føler jeg meg stolt og fornøyd og syns vi har landa dette bra, men underveis har jeg kjent på et stort og vanskelig ansvar. På slutten svetta jeg om natta og gikk mange runder med meg selv. Jeg følte veldig sterkt på det å ivareta ungene. Alt tok også mye lengre tid enn jeg trodde, særlig klippinga. Det var ikke bare å klippe sammen noe og så var det ferdig, det var det å finne en fortelling som var universell og hadde en berettigelse som film, samtidig som det ble en oppbyggende opplevelse for ungene. Ikke som en solskinnshistorie, men som en sterk historie de kunne være stolte av uten at de følte seg utlevert, sier Holm.

På vei opp hit til loftstua hilste vi på begge brødrene, som nå er 14 og 17 år gamle. De mumlet høflig og forsvant like etter ut av huset, på vei til trening og kamerater. De har nok blitt ganske vant til presse nå, fem måneder etter premieren, og det  er lenge siden de fikk se filmen om seg selv for første gang. En kveld like før jul i fjor samlet familien på fire seg i Fenris Films lokaler ved Akerselva, og mor og filmskaper Aslaug hadde sjelden vært så nervøs og spent før en filmvisning. Hva ville sønnene si om sluttresultatet?

– Det første Lukas sa etterpå, var: «Jeg trodde jeg skulle bli mer flau, men det gikk bra!». Mens Markus, som aldri hadde sett alle klippene i sammenheng før, sa: «Nå skjønner jeg endelig den røde tråden!» Men vi var helt utmattet etterpå, alle fire, sier Holm med et smil.

– Men jeg angrer likevel ikke. Når folk har sagt til meg: «Hvordan kan du lage en film om dine egne barn, det er jeg veldig kritisk til!», så tenker jeg at det er ikke der spørsmålet ligger. Spørsmålet burde heller vært: «Hvordan lager du den filmen? Hva slags film blir det?». Dette handler om måten man fanger den andre personen på, om respekten for det mennesket. Jeg mener du kan lage film om hva som helst, men at du samtidig har et stort ansvar. Hvis du ikke kan lage fortellinger om deg sjøl eller egen familie, hvordan kan du da gå ut i verden og lage fortellinger om andre? Du må behandle alle du lager film om med respekt og empati. Du skal ikke utlevere dem, men ta vare på dem helt fram til filmen er ferdig. Og dette gjelder enten de er statsministre eller korgutter fra Berlevåg! Men når du lager en film om egne barn, kjenner du dette ansvaret ekstra på kroppen. Jeg føler at jeg har lært mye av å lage denne filmen. Jeg er blitt minnet på hvor disse grensene går, og skjønt hvor viktig det er å ha dem.

«Heftig og begeistret», filmen om Berlevåg Mannsangforening, ble en enorm suksess tidlig på 2000-tallet. Filmen var regissert av Knut-Eirik Jensen, men de nærgående, humoristiske portrettene av korgutta fra Finnmark var fotograf Aslaug Holms verk. Hun greide å komme inn under huden på dem, og mest berømt er nok scenen der den nå avdøde korsanger Trygg Lund ble intervjuet mens han satt splitter naken i badekaret og snakket fritt og åpent om livet sitt.

Det hjalp nok også på kommunikasjonen med kystfolket i Berlevåg at Aslaug Holm er en ekte fiskerdatter fra Smøla nord på Mørekysten. Hun har peiling på både vær og vind, båt og fisk, men i likhet med «fiskerjenten» i Bjørnstjerne Bjørnsons roman er hun også kunstnersjelen som en dag forlater Nordvestlandet for å søke lykken i Oslo.

Da Aslaug ble født som den eldste av tre søstre i 1965, var moren bare 18 år gammel, faren noen få år eldre. Sammen med fem av sine seks brødre startet han eget fiskebåtrederi, som fanget sild og makrell utenfor Mørekysten.

– Vi søstrene ble også med ut for å fiske iblant, med not, sier Holm, tydelig stolt.

– Vi jaktet med en moderne sjark etter makrell og sild som kom i store stimer, og da gjaldt det å være rask og sette nota rundt. Vi ville gjerne vise at vi var like sterk som guttan’, og en gang holdt vi på i 17 timer i strekk, uten pause. Det var hardt arbeid, men også mye spenning og flaks involvert, sier Holm, som mener det finnes minst to måter å angripe livet på.

– En: Du kan være nøysom, passe godt på det du allerede har fått og ikke bruke for mye penger. Eller, to: Du kan satse, og heller dra lenger ut for å få større fangst. For kanskje er det en større silde­stim der? Hvem vet? Jeg er av den siste typen. Jeg satser heller på å gå den siste biten. Jeg går heller lenger ut, for kanskje er det der den virkelig store fangsten er, tror Holm, og legger til:

– Det å satse og det å våge, det er en viktig drivkraft for meg. Og det er ikke tvil om at min bakgrunn fra kystkulturen hjalp veldig når jeg skulle få kontakt med guttan’ i Berlevåg. Vi snakka liksom samme språket, og jeg føler også at vi kystfolk har det samme forholdet til livet: Det handler om å være til stede her og nå og gripe mulighetene når de kommer, sier Holm, på Smøla-dialekten som hun har beholdt gjennom 25 år i Oslo.

Tidlig på 90-tallet flyttet hele familien hennes fra Smøla til Østlandet, både foreldrene og de tre søstrene. Foreldrene tok etterutdanning, moren ble sosionom og faren revisor. De ble senere skilt, mens søstrene stiftet egne familier. Men Smøla ville ikke slippe taket i familien. Nå har de tre søstrene overtatt sommerhuset moren kjøpte på Smøla etter flyttingen. Det ligger bare en mil unna Dyrnes, der de vokste opp.

– Vi er der ofte, men jeg skulle gjerne vært der enda mer. Jeg savner ofte havet, sier Holm, som i «Brødre» lar Smøla spille en svært viktig rolle.

Visuelt vender Holm hele tida tilbake til brødrenes sommerferier på Smøla, og til minnene om egen barndom. Hun har fått tak i gamle filmklipp fra sin egen 1960-tallsoppvekst på øya, tatt av farens fetter, og i et glimt ser vi den ti år gamle Aslaug stå på kaia sammen med andre nysgjerrige som var kommet for å se på en hval faren hadde fått i nota.

– Dette var nok et av de største øyeblikkene i min barndom, da vi sto på kaia og så den store hvalen bli tatt i land. Det var magisk, sier Holm.

– Smøla er liksom ankerfestet, og viktig å ha med i filmen, som jo handler om tida som går og slekters gang. Jeg er litt inspirert av den russiske filmskaperen Andrej Tarkovskij, som en gang sa: «En kunstner er som en ferjemann, han binder fortid sammen med fremtid». Robåten var et bilde jeg så i filmen fra første stund, bildet av sønnene mine som ror på havet. De ror seg gjennom et landskap som handler om tid. Jeg prøver å vise at våre små liv er del av et større lerret, og forsøker å fange situasjoner og øyeblikk med kamera som viser det store i det lille.

På den tida Aslaug Holm vokste opp på 60- og 70-tallet, bodde det over 4.000 mennesker på Smøla, dobbelt så mange som i dag. I hjembygda Dyrnes på vestsiden var de bare et par hundre mennesker, og nesten alle familier drev med fiske. Det var ikke bare hvaler som lokket ungene ned på kaia. Bare det kom inn båter med fisk løp alle ned for å se.

– Det går en historie fra barneskolen min, der halvparten av ungene i en klasse var fiskerunger fra vestsida, resten var landbruksbarn fra «innsida». Plutselig, midt i en time, ble døra til klasserommet revet opp, og en unge ropte av full hals: «Silda er kommet!!». Halvparten av klassen løp straks ut og ned på kaia for å se. Bondebarna ble sittende igjen, mens læreren fra «innsida» forbløffet sa ut i lufta: «Ja – og hva så?» forteller Holm, og etterlater ikke noen tvil om at hun var ett av disse barna som ville løpt ned til kaia.

Som liten var Aslaug sindig og rolig, den alltid fornuftige storesøsteren, forteller en av hennes yngre søstre. Snill, samvittighetsfull og pålitelig. Men også nysgjerrig, og den som ikke nøyde seg med voksensvar som: «Fordi det er sånn det er». En barndomsvenninne forteller at Aslaug av noen ble kalt «Snusen», fordi hun «alltid var spørrende og interessert i alt mulig», og fordi hun var veldig glad i mat og alltid greide å «snuse» seg fram til noe godt å spise.

Senere, som elev på videregående, reiste hun rundt på Smøla og snuste seg fram til gode frilanssaker til lokalavisen Tidens Krav. En dag var hun virkelig heldig med et portrettbilde av en gammel dame på godt over 90 år.

– Jeg fikk fanga henne i et smil som fikk henne til å se ut som den jentungen hun en gang var. Da jeg viste det til fotosjefen i Tidens Krav, sa ha: «Der fanga du noe, Aslaug». Egentlig var jeg en idrettsjente som hadde tenkt å søke på fysioterapi på Idrettshøyskolen, men denne hendelsen fikk meg på tanken om å søke medielinja i Volda i stedet.
 
Høsten 1988, midt i studiene i Volda, ble hun kjent med Tore Buvarp fra Trondheim. De ble kjærester, og i 1992 altså partnere i Fenris Film. De har jobbet sammen i alle sine yrkesår hittil, samtidig som de har hatt ansvaret for to sønner.

– Det kan bli litt mye av og til, særlig når vi nærmest har «styremøte» i senga etter at vi har lagt oss på kvelden, eller vi tar med oss utfordringene på jobb hjem. Samtidig har vi en styrke i det å ha et felles prosjekt. Vi har noe felles, og er avhengige av hverandre, akkurat som ekteparene i bondestanden i tidligere tider. De hadde en sterkere forpliktelse i å holde sammen fordi de hadde en større ramme rundt livet og ekteskapet, mener Holm, som omtaler ektemannen slik: «Litt autoritær i uttrykket, men veldig kommunikativ».

Hjemme er det han som tar tak i ting og vil «snakke ut», mens Aslaug er en handlingens kvinne som helst vil hoppe over den biten og gå rett på løsningen. Tore Buvarp omtaler på sin side konas familie som «handlingsorienterte» og «de halve setningers høye beskyttere». En av de første gangene han møtte Aslaugs familie, satt han og leste avisen ved familiefrokosten. Etter en stund hørte han plutselig knitringen av regntøy rundt seg. Da han så opp, sto hele Holm-familien klare til å gå på tur, uten at et ord egentlig var sagt.

I kveld skal etter planen hele Holm-Buvarp-familien sitte samlet i salen i  Haugesund. Det kan bli tre Amanda-priser, det kan bli en eller to, det kan bli ingen.

– Det blir fint for guttan å få være med på dette, sier hun fornøyd.

Så er det som om hun kommer til å tenke på noe.

– Da jeg filma Lukas på hans første skoledag i 2007, måtte jeg prøve å forklare ham hvorfor jeg gjorde det, at dette til slutt skulle bli en film. «Tror du vi får en pris?» spurte han. Jeg svarte: «Det er langt fram. Det får vi sjå».

 

 

5 favoritter

Musikk: «Changes» av David Bowie, spesiell fordi mannen min Tore introduserte den for meg i Volda.

Film: «Gudfaren» av Francis Ford Coppola. Blir aldri lei av den.

Bok: «Min kamp», første bind, av Karl Ove Knausgård. Åpningssekvensen er noe av det beste jeg har lest.

Mat: Bacalao. Retten fra Kristiansund og ­Portugal er kystmat på sitt beste.

Sted: Smøla. Øya der jeg vokste opp og ble formet til den jeg senere skulle bli.

Annonse