Annonse
Erling Kagge jakter på stillheten i ny bok.

Erling Kagge og kunsten å være stille

Etter tre poler og en ekspedisjon i New Yorks kloakk tar han til orde for å holde kjeft. Erling Kagge skrevet bok om stillhet.

Annonse
Portrettet

Hvis du ser Erlin Kagge når han stryker avgårde på ski innover i Nordmarka, eller kanskje bare sitter på en flyplass med øynene igjen skal du vite hva hodet hans er fullt av: ingen verdens ting. Behovet for å koble verden ute, fokusere innover er blitt så sterkt at han har skrevet bok om det. Han vil ha det stille.

– Du har reist så mye ut at det ikke er flere steder igjen å dra enn inn i deg selv?

– Nei, heldigvis gjenstår det meste, både i faktisk og filosofisk forstand. Derfor er det interessant å oppsøke stillheten, tenke over hva stillhet er og hvorfor den er viktigere noen gang. For meg ble stillheten en form for besettelse, sier han og tar imot Dagsavisen på sitt kontor fredag morgen klokka 9.30.

– Fint å kunne starte dagen tidlig, sier vi.

– Tidlig? gliser Kagge.

– Nå tuller du!

Hår og skjegg stritter til alle kanter, og det karakteristiske smilet er aldri langt borte der han sitter framoverlent med hendene på knærne under to store Vibeke Tandberg-fotografier. Fotografiene er selvsagt fra forleggerens egen samling. Kontorlokalene i Stortingsgata er rikt behengt med Kagges kunst, til og med på toalettene.

– Jada, konseptkunstneren Lawrence Weiner, som for tiden har et stort prosjekt med Nasjonalmuseet, har utsmykket dassen min, ler han, drar hånden gjennom håret og blotter den ofte omtalte Rolexklokka som er festet til håndleddet med en litt sliten, stripete skirem. Men vi skal ikke la oss lure av den litt loslitte, bohemsk-intellektuelle stilen, for bak den høye pannebrasken skjuler det seg en sylskarp forretningshjerne. Selve forlagseventyret startet da han flyttet hjem fra England i 1996.

– Da var kjæresten min blitt gravid så vi drømte om å kjøpe hus. Og jeg tenkte ok så får jeg bli forretningsmann, da. Jeg var besnæret av tanken ved å både være kremmer og samtidig forsøke å forstå intellektuelle problemstillinger fortløpende.

Med misjon om å være et forlagenes Ikea – selge kvalitetslitteratur i dagligvarehandelen, startet han Familievennen forlag som er forløperen til dagens virksomhet.

– Jeg så fort at forlagsbransjen var enormt konservativ, stort sett drevet av middelaldrende menn og ante et hull i markedet. Fram til da hadde dagligvarekjedene hovedsaklig solgt såkalt kiosklitteratur, og det nye var at vi ville selge kvalitetslitteratur men til en god pris. Det skulle vise seg å bli god butikk. I sitt tyvende år går butikken så det griner. Med en omsetning på 83 millioner og et positivt resultat på 24,5 millioner kan han se tilbake på 2016 som sitt mest innbringende år noensinne.

Les flere av Dagsavisen helgeportretter her!

Men nå vil han altså ha fred og ro – og får oppmerksomhet. Med sin sedvanlige teft har han truffet en nerve. Stillhetsboka har fått stor oppmerksomhet både her og internasjonalt, den er allerede solgt til 22 land.

I et forsøk på å overbevise sine tre døtre om at verdens hemmeligheter gjemmer seg i stillheten tok han opp temaet over middagen. Jentene var skeptiske. Ikke før han fortalte om to av sine venner som døde på Mount Everest. Takk være det tørre kalde klimaet 8000 meter over havet ligger de fortsatt der i stillhet og ser omtrent ut som de gjorde sist han så dem for 22 år siden. Da ble det stille rundt bordet, ikke engang lyden av en innkommende tekstmelding klarte å bryte konsentrasjonen.

– Stillhet kan være så mye. Jeg er opptatt av støy, ikke bare i form av lyd men mer at vi hele tiden skal være tilgjengelige. Alle vil være den andre og ikke seg selv. At vi stadig sjekker nyhetssider, fortsetter å google lenge etter at vi har funnet det vi lette etter og ser etter oppdateringer på meldinger ustanselig. Om vi ser denne delen av livene våre i ørneperspektiv så framstår det som en kollektiv form for galskap, og jeg er en betydelig del av det selv. Hadde mormoren min, som døde for drøyt ti år siden, kommet tilbake nå og sett hvordan vi lever så hadde hun fått sjokk.

Erling Kagge har vært steder der de fleste andre ikke har satt sin fot og neppe kommer til å gjøre det. I tillegg til Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest har han også vært i New York. Men ikke det New York som andre oppsøker. Han har klatret til topps av Williamsburg Bridge for å se soloppgangen over Manhattan fra en vinkel bare få har sett. Og han har gått under bakken, bokstavelig talt.

– Hva drev deg til å utforske New York gjennom kloakken?

– Det startet med at en psykiater og venn fortalte meg at han pleide å rusle under asfalten på søndager for å hjelpe psykisk syke som bodde der. Helt siden åttitallet da Ronald Reagan stengte mange av landets sinnssykehus, hadde syke og hjemløse slått seg til under bakken, og i de nedlagte toglinjene langs West Side tunnels hadde det utviklet seg et helt lite samfunn med flere hundre mennesker. Jeg ble spurt om jeg ville bli med på en tur, men så sluttet han i jobben som lege og hadde ikke lenger tillatelse til å oppsøke tunnelene. Men jeg ble tent av tanken på å se New York på vranga, eller slik byen ville sett ut om du snudde den 180 grader, og da jeg ble kjent med Steve Duncan, en såkalt urban explorer ble vi enige i å krysse hele byen, sove under bakken og kjøre en sånn stil du gjør når du går i fjellet hjemme i Norge.

De la ut på tur med ryggsekk, sovepose og liggeunderlag, gikk fra nord i Bronx, via Manhattan og ut til Jamaica Bay og Atlanterhavet.

– Vi møtte en del folk underveis, selvfølgelig noen einstøinger som bar preg av å ha levd et røft liv. En av dem er Brooklyn, en kjempetøff dame som har bodd i en togtunell siden 1982. Hun hadde nettopp fylt 50 så vi kjøpte med bløtkake og brennevin og hadde en heidundrende fest for henne der nede under bakken.

Litt sånn for moro skyld har han lagt seg til en vane å spørre folk han møter om hvor lykkelig de er på en skala fra 1 til 10.

– De fleste svarer sju, kanskje åtte. Deretter begynner de å tenke, og det er jo alltids noe dritt å komme på, så da endrer de til fem eller tre.

Han spurte Brooklyn som han traff i New York, og hun svarte også sju, noen ganger åtte. Og så sa hun: «I’m happy with what I’ve got.» Med bare minimalt av skolegang tok hun altså grunnleggende stoisk filosofi innover seg med denne erkjennelsen av at man skal være fornøyd med hva man har. Jeg spurte også når hun var mest lykkelig og da sa hun at det var når hun hadde spist, når hun lekte med kattene sine, hørte på musikk og sang med, sier han og legger til med et smil:

– Platene hennes var stort sett hits fra 70 og 80-tallet, da.

– Mye bra musikk med andre ord?

– Mye bra musikk. Musikk som minner meg om russetiden!

Forleggeren er blitt politiker også. I år ble han valgt inn i Høyres sentralstyre. Og han, som en gang var en svoren leksehater som ble ertet fordi han hadde tenna på tørk og ikke kunne lese, vil følge ekstra nøye med på skolepolitikken. Han liker ikke uttrykket «likhetsskolen».

– Det er et negativt ladet uttrykk. Men det norske skoleverket er helt fantastisk, mye bedre i dag enn det var de jeg gikk på skolen. Med tre døtre har jeg en kvalifisert oppfatning av det.

Selv trivdes han ikke på skolen og har til og med skrevet en hel bok om alle de viktige tingene han ikke lærte der.

– Men jeg kan ikke klage i dag på de lærerne jeg hadde på syttitallet. De var en del av den norske modellen, og hvis du passet inn der var det veldig bra, passet du ikke inn var det problematisk. Og jeg følte at jeg ikke passet noe særlig godt inn.

– Hva er det viktigste du ikke lærte på skolen?

– Det tror jeg må være at de fleste mennesker undervurderer seg selv.

– Nå er det ganske mange som overvurderer seg selv, det er vel også et problem?

– Ja, og du må aldri la de menneskene forvalte sparepengene dine. Men stort sett så har jeg inntrykk av at mennesker undervurderer seg selv og de mulighetene de har i livene sine.

At han skulle være skrudd sammen annerledes enn de aller fleste er han helt uenig i.

– For ikke lenge siden spiste jeg middag med en venninne jeg ikke har sett siden russetiden. Hun syntes det var så rart å tenke på at jeg hadde gått disse turene, og nå har skrevet en bok om stillhet. «Det var ikke noe ved deg som tydet på at du skulle gjøre noen sånne ting da vi var russ.» sa hun. Det var veldig fint sagt og helt riktig. Jeg tenker ikke at jeg er født med noen spesielle evner.

– Du mener at å gå til Sydpolen kun handler om å sette en fot foran den andre?

– I prinsippet. Selv en mus kan spise en elefant, bare den tar små biter. Så å gå til en pol handler først og fremst om å sette en fot foran den andre. Utover det handler det om å gidde. Det er det som er utfordringen.

– Hva med jantelov og misunnelse, har du fått føle på det?

– Nei, det er ingen stor greie. Det har lenge vært akseptabelt å gjøre det bra i idrett i Norge. I musikk også. Og det er heller ingen steder i verden hvor media skriver mer panegyrisk hyllende om mennesker med penger enn i Norge. Media skriver helt ukritisk om fine hytter og hva slags sko rike mennesker bruker. Janteloven gjorde seg kanskje mer gjeldende før i tida.

– Hender det at du som har fått til så mye også blir sjalu og misunnelig?

– Jeg kjenner på smålige tanker av og til, det er menneskelig. Men negativt ladede tanker trekker deg bare ned. Det er bortkastet tid rett og slett. Bitterhet er også en forferdelig ting å dra med seg.

– Hevntanker kan vel være litt deilige?

– Det er en sånn Se og hør-følelse som er noe undervurdert. Man snakker sjelden om hevn i vårt samfunn i det hele tatt og opp gjennom historien nevner filosofene knapt hevntanken. Schoppenhauer skriver om skadefryd, ikke hevn. Men det er helt klart en viktig drivkraft hos mange.

– Kreativ kraft også?

– Det kan være, men jeg har ikke så stor tro på at man skal la seg motivere av negative tanker, heller frigjøre seg fra dem.

– Tror du at det er mulig å tilgi alt?

– I utgangspunktet vil jeg tro det er mulig. Men svært vanskelig. Det finnes kanskje til og med handlinger man ikke har noen rett til å tilgi, som forferdelige ting som skjer med andre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Erling Kagges mor Aase Gjerdrum jobbet i forlag, og faren Stein Kagge var jazzanmelder i Aftenposten. Hjemme på Nordstrand var det mye musikk, ingen TV, men piano og kunst. Og hver tirsdag, torsdag, lørdag og søndag vinteren gjennom gikk de på ski.

– Jeg er oppvokst uten TV og uten bil. Jeg tror ikke det var noe større ideologisk spørsmål for mine foreldre. Vi hadde ikke bil fordi de ikke hadde lappen. Det var ikke noe demokrati i familiene på syttitallet, hvis foreldrene bestemte at de ikke skulle ha TV så ble det ingen TV. Men jeg har ingen behov for å snakke negativt om foreldrene mine, tvert imot. Jeg elsker dem. Jeg tenker at beslutningene som ble tatt ble gjort som en rar form for kjærlighet. Og man blir farget av det. Jeg liker jazz og ser ikke på TV i dag heller.

I en alder av 53 år så han «Nytt på nytt» for første gang på lenge forrige helg og måtte få det forklart.

– Jeg har ikke sett på fredagsunderholdningen siden jeg selv var med for 10-15 år siden, jeg gidder bare ikke. Leser heller en bok.

Nærkontakt med kunstnere fikk han tidlig. Som en del av Oslos musikkmiljø fikk foreldrene besøk av flere kjente jazzmusikere, som den legendariske Chet Baker. Kagge kan huske at han drakk portvin på styrten fra farens dype rødvinsglass. Og farens onkel som var kunstmaler var fascinerende fordi han var morsom og annerledes.

– Var det han som gjorde at du selv ble interessert i kunst?

– Det har jeg egentlig ikke noe godt svar på, men jeg har vært fascinert av kunst og kunstnere helt siden tenårene. Jeg tenkte aldri at jeg skulle begynne å samle kunst, jeg trodde aldri at jeg skulle få råd til det. Men da jeg var i midten av tjueårene begynte forlaget å gå bra, så jeg kjøpte hus til familien. Og, jeg vil ikke si at jeg ikke har dyre vaner for det virker bare arrogant, men jeg er ikke en sånn person som kjøper luksuriøse hytter og sånn og jeg har ikke noe stort behov for å bruke penger. Så da tenkte jeg – jeg har kjøpt hus og finansiert det, da kan jeg bruke resten av pengene på kunst.

I dag sitter han på en av Norges mest betydelige private samlinger av samtidskunst. Ett av de mest oppsiktsvekkende verkene er laget av kunstneren Franz West, en Rolls-Royce med en skulptur på panseret som likner en hundebæsj. Om sommeren hender det han tar på seg caps og kjører doningen ut på veien.

– Det er mest gøy, for folk er positive. Men å stoppe på rødt lys i Majorstukrysset? Det er litt flaut.

Som kunstsamler er han blitt kjent med mange, blant dem verdens mektigste kunsthandlere, Larry Gagosian. I 2012 tilbrakte han julaften i kunstbaronens feriepalass på St. Barths i Karibia og der traff han blant annet moteskaperen Marc Jacobs.

– Larry er den beste verten av alle gallerister. Jeg tror slikt er viktig for dagens gallerister. Kunst- og motebransjen er befolkent med mange av de samme menneskene. Jeg vil ikke si jeg kjenner disse folka godt, og ikke de meg heller. Når Marc Jacobs dukker opp blir det litt sånn «Oh hey, the explorer!». Men midt i alt maset jeg er sikker på at hvis de setter seg ned og tenker så vet også de at det beste i livet er gratis.

– Hvilken tittel åpner flest dører i utlandet – polfarer eller forlegger?

– Polfarer gjør seg bedre tror jeg.

– Hva står det på visittkortet?

– Forlegger.

– Tom Ford sa en gang at tid er luksus. Du sier stillhet. Det er sånt man kan si når man har nok av alt?

– Tid er helt åpenbart det eneste man ikke får tilbake. I et tidlig utkast til boka brukte jeg Tom Ford og Marc Jacobs som eksempler på typer som definitivt kunne hatt godt av mer stillhet. De lever av å markedsføre luksus, en bransje bygget opp på bløff – alle vet det ikke er begrenset med Louis Vuitton-vesker i verden – men de kan ikke markedsføre stillhet fordi det kan de ikke tjene penger på. Ikke trenger de lage nye utgaver av den hver sesong heller.

– Men de lager fine klær og du har råd til å kjøpe dem, er du opptatt av estetikk?

– Veldig. Estetikk er så mye. Jeg finner den i naturen, som forlegger, i kunst. Jeg er ikke mindre selvopptatt enn andre, men jeg er lite opptatt av klær eller hvordan jeg tar meg ut. det er litt bortkastet tid for meg. Litt viktig, men ikke noe videre.

– Nei vel?

– Jeg er sånn som tar av meg buksa om kvelden, så ligger den akkurat der jeg slapp den og om morgenen så setter jeg beina rett ned i og drar dem på igjen, sier han og ler den litt stakkato latteren.

– Jeg har aldri lagt klær pent sammen på en stol, he he he.

– Hvor lykkelig er du på en skala fra 1 til 10?

– Litt oppunder åtte.

 

Fem favoritter

 

Musikk: En av Beethovens pianokonserter spilt av Leif Ove Andsnes. Og god jazz.

Bok: «Historien om Albert Schweitzer». Om ærefrykt for livet og hvordan han oppga den ene karrieren for den andre.

Film: «Jungelboken», en klassiker.

Mat: To-tre dager gammel fårikål er utrolig godt, forutsatt at det er nok fårekjøtt i den.

Sted: Spålen, i nordmarka. Øde fint og litt urskog.

Annonse