Portrett

– Det var ikke slik at jeg som liten satt hjemme og drømte om å bli en kriger som ville drepe folk

Møt Robert Mood – Røde Kors' nye president, soldat, herfører og James Bond.

En etter en reiser de seg opp fra pultene sine og kommer bort for å hilse på den nye presidenten. De er alle ansatte i Røde Kors Ungdom, og de ser veldig spente ut når presidenten og hans følge stiller seg opp foran dem i kontorlandskapet. Alt de antakelig vet om ham på forhånd, er at han heter Robert Mood, og er 58 år gammel tidligere generalløytnant som har tilbrakt 40 år i tjeneste for Forsvaret. De vet sikkert også at han har fått Fritt Ords pris for å være frittalende om norsk forsvarspolitikk, og noen av dem syns kanskje i all hemmelighet at han av utseende kan minne svakt om James Bond. (Altså, en Bond spilt av Daniel Craig).

– Fortell litt om dere selv og kort hva dere holder på med, sier en i presidentens følge.

– Jeg har jobbet her et års tid, sier en.

– Av utdannelse er jeg sosialantropolog, sier en annen.

Nå blir det liv i den nye presidenten. «Er du sosialantropolog? Det ville jeg også bli! sier han. Det kommer iver i den mørke, klangfulle røsten. («Den brummende, dype stemmen vil trolig være velkommen i ethvert mannskor», som Adressa en gang skrev).

– Det vil si, jeg drømte om å bli minst tre ting: Sosialantropolog, kokk eller politimann. Men så var det soldat jeg ble. Min «ungdomsorganisasjon» ble førstegangstjenesten i Nord-Norge, da jeg var 19 år gammel. Og da jeg senere sa at jeg skulle begynne på Krigsskolen, ble min gamle tante glad. Hun trodde jeg skulle inn i Frelsesarmeen!

Av latteren som følger skjønner vi at spenningen har sluppet litt taket her inne hos de unge i Røde Kors.

###

Foto: Siri Øverland Eriksen

Robert Mood, nyvalgt president i Norges Røde Kors, er på signingsferd i sitt nye rike i Hausmanns gate. Eller «hilserunde», «bli-kjent-runde», eller hva det nå heter når en stor humanitær organisasjon har fått en ny leder som skal ha et første møte med ansatte og frivillige. Nede i resepsjonen har en av hans forgjengere satt sitt tydelige spor. «Thorvaldmenningen» står det på et skilt på veggen. Det er selvsagt en gest til Thorvald Stoltenberg, som var president i Røde Kors i ni år. Etter ham fulgte Sven Mollekleiv, som var president fra 2008 og fram til sist helg. Også Mollekleiv setter fortsatt spor: I mange kontorer rundt om i Røde Kors-huset henger plakater der det muntert står «Sven for president», fordi han nå stiller som presidentkandidat i det internasjonale Røde Kors. Under sist helgs landsmøte i Haugesund var de til stede alle tre, presidentene fra 1999 og fram til i dag.

– Jeg satt ved siden av Thorvald og vi hvisket litt sammen! Så fikk jeg klubba høytidelig overlevert fra Sven, og så var det rett i første møte, forteller Robert Mood, mens vi fortsetter hilserunden videre nedover korridoren. Over alt stikker han hodet inn for å si hei til folk i Røde Kors` mangfoldige virksomhet. Mood hilser på dem som administrerer arbeidet med leksehjelp, vitnestøtte, hjelpekorps og beredskap, blodgivere og flyktninger. Over alt blir han stoppet med et «gratulerer!», «nei, så hyggelig!» eller: «Dette bli bra!»

Inne i lokalene til de som driver med «migrasjon» blir han igjen ivrig. Temaet blir straks de unge flyktningene som har fått midlertidig opphold, og som Solberg-regjeringen vil sende ut straks de fyller 18 år.

– Så fint at du spør! utbryter en.

– For dette mener vi veldig mye om. Vi er særlig bekymret for de afghanske ungdommene som skal sendes ut nå i oktober. Dette har vært et år med veldig mye uro i mottakene, sier hun, og forteller om Røde Kors-frivillige som har opplevd at ungdommer har forsøkt å begå selvmord, eller at utsendte ungdommer fra Norge ender opp på gata i Berlin eller Paris etterpå.

– Hvis jeg kan snakke litt fritt her, sier Mood.

– Vi har en journalist her, altså, advarer en med et smil.

Robert Mood bare blåser av det, som om han tenker: «Pøh!», og fortsetter:

– Å være 14–15 år og vite at du blir sendt ut når du blir 18 … Med min bakgrunn, med det jeg har sett i flyktningeleirer ute i felten, så tenker jeg at dette er en oppskrift på en ødelagt oppvekst og en ødelagt start på et liv. Jeg forstår at det er vanskelige politiske avveininger her, men dette er uakseptabelt. Et liv på vent er verre enn alt annet. Hvis det var jeg som opplevde dette som 14-åring, ville jeg ikke holdt det ut. Da ville det nesten vært bedre å bli der jeg var, selv om det var krig der.

Tidligere på dagen fikk de unge i Røde Kors Ungdom i grunnen vite ganske mye om Robert Moods liv som soldat, offiser og FN-observatør krigsrammede land. Etter at han hadde fortalt at han dro til Nord-Norge i førstegangstjeneste, 19 år gammel, kom det fram at han likte seg så godt der at han like godt ble i Nord-Norge over en periode på nesten 10 år. (Om vi trekker fra de tre årene han gikk på Krigsskolen i Oslo).

– Og så har jeg bodd ni år utenfor Norge. Jeg var med Telemarksbataljonen i Kosovo etter bombingen i 1999, så var det flere turer til Afghanistan. Jeg har vært på jobb i Beirut, Amman og Damaskus, og bistått FNs generalsekretær Kofi Annan i Syria. Jeg har vært i Sør-Sudan, og, ja … Det er nå så. Poenget er at gjennom disse 40 årene i tjeneste har jeg vært en hemmelig beundrer av Røde Kors. Jeg har sett dem ute i felten, jeg har hatt sånn respekt og beundring for dem, og jeg vet at de har berga mange liv, sier Mood alvorlig, og nevner spesielt krigssommeren 2012 i Syria, der han var sjef for en observatørstyrke i FN-regi. Den ble senere trukket ut fordi Kofi Annan mente de syriske partene ikke overholdt hans fredsplan.

– Vi så skoler og sykehus som var bomba, og det var hårreisende massakrer av sivile, sier Mood, som ikke forteller at det var nære på for ham selv en gang også. Han og følget hans skal ha vært sekunder fra å bli sprengt i filler av en veibombe.

Etter jobben i Syria gikk ferden videre til Brussel og NATO, der Robert Mood var sjef for den norske militærmisjonen der. I to år arbeidet han i Belgia, før han gikk av med pensjon i Forsvaret 1. august 2016. Både kona og sønnen har i perioder vært med på lasset. Sønnen, som nå er åtte år og skolegutt i Oppegård, har blitt trillet i barnevogn i gatene i Damaskus, og som smårolling lekt i parker i Brussel. Selv vokste Robert Mood opp i småbyidyllen Kragerø, som etterkommer av en svensk soldat som i sin tid utvandret fra Sverige til Norge. Historien vil ha det til at han fikk etternavnet «Mod» etter å ha utvist spesielt mot i den svenske hæren, og at det senere ble lagt til en ekstra O. Robert Mood var selv en av tre søsken. Farens deres var typograf og en stund varaordfører for Ap, moren vekslet på å jobbe i butikk og å være hjemme for å ta seg av de tre barna. Mood var det midterste barnet mellom en eldre og en yngre søster.

– Det er blitt sagt at det nok var sånn jeg utviklet mine egenskaper som megler, sier han spøkefullt. Ellers fordrev han tida med seiling med venner, jakt og fiske med faren, og lesing av bøker, særlig Hardyguttene. Han og en kamerat satt gjerne på gutterommet og studerte kart, mens de drømte om å reise ut i den store verden.

– Den var nok der, hele tida, den drømmen om å reise ut, sier Mood, som nå har tatt seg en kort lunsjpause i ett av siderommene til Røde Kors-kantina.

– Og jeg ville ikke bare bli sosialantropolog, politimann eller kokk – jeg ville også bli sjømann en stund. Jeg og en kamerat kom oss så langt som til Langesund, der vi besøkte en sjømannsskole. Men det ble liksom ikke til det, sier Mood, som altså falt pladask for soldatlivet i nord allerede som 19-åring. Etter de første månedene på Heistadmoen i sør kom han våren 1978 til militærleiren Skjold i Indre Troms, som ellers var beryktet blant førstegangssoldatene for å være et ekstra øde, mørkt og iskaldt sted. Men Mood trivdes øyeblikkelig. Han blir nesten blank i øynene når han snakker om steder som Skibotn, Helligskogen og Kautokeino.

– Jeg syns det livet var fantastisk, så jeg tok nok varig skade! De store øvelsene, med villmarksliv og flotte vintre med gnistrende nordlys. Og vi fikk ri på hester, og – det var et liv jeg syns var helt utrolig bra, sier Mood, som altså hadde Skjold som base i nærmere ti år. Etter det drev han vinteropplæring av allierte NATO-soldater i sør, før han i 1988 dro på sitt første FN-oppdrag i Libanon.

– Så det var rett fra gnistrende nordlys, og ned til …?

– Ned til sirisser, varme og arabisk mat. Og skrytende esler, legger Mood til.

– Det var de som vekket oss hver morgen. Først hanen, så eselet! sier Mood, som forteller om de nære båndene som oppsto mellom FN-landsbyene i Libanon og soldatfamiliene hjemme i Norge. Det var innsamlingsaksjoner og hjelpetiltak, og en gang lot Mood seg auksjonere bort til inntekt for kreftsyke barn på Rikshospitalet. Man kunne satse penger på å få se sjefen Robert Mood ri baklengs på et esel gjennom landsbyen.

– Og dette måtte jeg jo gjøre til slutt. Jeg har forresten et bilde av det i mobilen, vent litt …

Han scroller nedover med et forventningsfullt smil om munnen, men må gi opp leteaksjonen etter en stund. Så kommer han på at han gjerne vil understreke at han aldri har vært noen militærromantiker.

– Det var ikke slik at jeg som liten satt der hjemme i Kragerø og lekte med tinnsoldater og drømte om å bli en kriger som ville drepe folk, sier Mood.

– Soldatene jeg har møtt og trent i det norske forsvaret er omsorgsfulle, etisk bevisste mennesker. De kan selvfølgelig gjøre feil, de, som alle andre, men de som tror at norske soldater er blodtørstige mennesker som drømmer om å drepe, kjenner ikke til den norske militære kulturen. De er ikke som de soldatene du kan se i B-filmer fra Hollywood. Våre soldater er opplært til å tenke at Forsvarets hovedoppgave er å gjøre alt for å unngå krig, sier Mood, som gjerne vil framheve sin lange erfaring fra fredsbevarende operasjoner.

– Men det er uvanlig å gå fra det militære til det humanitære? Det er et langt sprang?

– Jeg syns ikke det er et langt sprang. Hvis du tar hele Røde Kors sin reise, fra da Henri Dunant dro for å treffe Napoleon den 3. og aldri kom lenger enn til Solferino, fordi han ville hjelpe ofrene for krigen der, til Genèvekonvensjonen, som jo har vært en av de viktigste rettesnorene for opplæring av norske soldater. Så har jeg bak meg sju kontingenter i FN-tjeneste, det er også ganske tett på det humanitære. Veldig mye av det jeg har jobba med har vært fredsbevaring, observatørvirksomhet og dialog, i tillegg til at jeg altså har vært ansvarlig for å trene og utruste de skarpeste av soldatene våre for operasjoner i Afghanistan. Men det jeg har brukt mest av min tid på, er arbeidet etter at konflikter og krigshandlinger er over, sier Mood, som da han var FN-mann i Syria traff den fryktede diktatoren Bashar al-Assad flere ganger. Etterpå omtalte Mood Assad som «en høflig, stillferdig mann», som «fremstår noe distansert fra realitetene».

Mood har virkelig lest og prøvd å forstå Midtøstens og særlig Syrias kompliserte historie, og han har framhevet spesielt den gjestfriheten og rausheten han har blitt møtt med av menneskene der. Mood har sagt at han ikke frykter islam eller andre religioner. Han frykter bare ekstremismen.

– Jeg har venner fra alle religioner i Midtøsten, sier han.

– Jeg har besøkt familier og spist middag med dem, og blitt tatt godt imot over alt. Jeg er trygg på at dette er mennesker som ikke har vil noe annet enn å kunne ha håp for sine barn. De ønsker seg trygghet, skolegang og helse, akkurat som oss.

– Du har også sett din del av flyktningeleirer?

– Det jeg har sett og lukta der ute er en stor del av min motivasjon for å være med i Røde Kors, sier Mood, som flere ganger har gitt uttrykk for at Norge burde tatt imot flere flyktninger. Under flyktningkrisen høsten 2015 vakte det oppmerksomhet at han på Twitter skrev at Norge og Europa burde gjøre mye mer for å ta imot flyktningene fra Syria. «Jordan, Libanon og Tyrkia er glitrende eksempler på humanitet og medmenneskelighet. Skam over Europa!» skrev Norges daværende militære representant i NATO-hovedkvarteret i Brussel.

– Det var en i kommentarfeltet på Resett.no som mener den tweeten var en slags søknad til toppvervet i Røde Kors?

Nå ser Mood oppgitt ut. Den dype, mørke stemmen blir enda et hakk dypere.

– Hvis de tror det, at jeg bevisst og kalkulerende har drevet «valgkamp» de siste ti årene, så undervurderer de Norges Røde Kors, og overvurderer mine strategiske evner, sier Mood, som også virker opptatt av at folk ikke skal tro at han har tatt vervet som ny president i Norges Røde Kors for å fortsette å reise verden rundt.

– Mange forbinder meg nok med internasjonal virksomhet. Men jeg kommer til å være vel så opptatt av aktiviteten her hjemme. Jeg så dette vervet som en mulighet til å komme hjem til Norge igjen, og gi noe tilbake til samfunnet. Jeg møtte noen indiske generaler en gang, som sa at hos dem var det tradisjon for å gå til humanitært og frivillig arbeid etter at de var ferdig med tjenesten. Det ga meg noe å tenke på, sier Mood, som er litt redd for en ting til: At folk skal tro at han skal marsjere inn i Røde Kors som en brysk general, for å ta kommandoen over alle.

– Hvis de tror de må stå i stram givakt for meg, så tror jeg de vil bli skuffa, smiler Mood, som snart er ferdig med sin hilserunde i sitt nye rike. Intervjuet og lunsjen er også slutt. Men så er det som om Robert Mood ikke blir ferdig med å sjekke noe på mobilen. Med rynkede bryn myser han inn i skjermen, mens han scroller og scroller.

– Jeg ble litt hekta på det eselet, mumler han.

– Hva?

– Det eselbildet! Jeg prøver å finne det eselbildet!

Så lyser han opp.

– Hei, her er det! Der har du meg, bak fram på et esel som traver gjennom en landsby i Sør-Libanon!

Han viser fram bildet, mens han ler sin dype latter. Der ser vi en mye yngre, uniformskledd Robert Mood som ganske riktig henger bak fram på eselryggen på en lite militær og verdig måte.

– Det var ikke særlig behagelig, husker jeg! Jeg tror nærmest jeg måtte holde meg fast i halen for ikke å ramle av.

– Men du, den dype stemmen din – har du noen gang sunget i mannskor?

– Nei. Jeg synger mest til husbruk, og ikke så mye der heller. Men jeg har spilt i korps, og jeg kan finne en tone, forsikrer Mood.

Landets mannskor er herved varslet.

Fem favoritter  

Musikk: Klassisk og jazz går ofte til kaffekoppen.

Film og tv: «Cinema Paradiso» og «Skam». Heia Isak og Sanna!

Mat: Veldig glad i bacalao, og god rødvin.

Bok: Mange, men Oriana Fallacis «En Mann» var den første som virkelig gjorde inntrykk.

Sted: Mitt favorittsted er Norge.

Mer fra Dagsavisen