Annonse
Nina Grünfeld.

Den jødiske fortelleren

Natt til 26. november 1942, bare timer før det norske Holocaust startet, greide en flokk barnehjemsbarn å flykte. Ett av dem var Nina Grünfelds pappa.

Annonse
Portrettet

 

Se videointervju med Nina Grünfeld i vinduet over!

– «Hi, I’m Nina», sier Nina Grünfeld (50) fra laptop-skjermen som står oppslått på spisebordet hennes hjemme i huset på Blindern. Det er midt på formiddagen, og frilans-filmskaperen har hjemmekontor mens mann og datter er på jobb og skole. Vi er åpenbart vitne til en slags førpremiere på en ny nettversjon av hennes humanitære smykke-kampanje «Coexista», og nå presenterer hun den for et internasjonalt publikum i en videosnutt.

– «I want to ask you: Are you afraid? Of ISIS? Putin? Or Trump? The media often claims that you are, and that you should be», sier Grünfeld, og fortsetter å fortelle om hvorfor hun vil bekjempe antisemittismen og islamofobien i verden. Hun ble redd, men også sint, da hun i 2015 så at den islamistiske terroren rammet også jødiske mål både i Paris og København. Da postet hun et bilde av sin egen jødiske davidsstjerne på Facebook, og fikk mye respons på den. Slik fikk hun ideen til å lage et «fredsarmbånd» dekorert med en jødisk davidsstjerne, en muslimsk hilal-halvmåne, og et kristent kors. Inntektene fra salget av dem bruker hun til prosjekter som skal bekjempe antisemittisme og islamofobi.

– Så det er der du er nå: Du vil kjempe for forsoning mellom de store religionene? spør vi den virkelige Nina Grünfeld, som står bak oss og lurer på hva vi syns om videosnutten.

– Jeg ville kanskje ikke bruke så store ord! Men jeg vil i alle fall bidra til å gjøre det jeg kan. Uff, det ble mye mer jobb med denne snutten enn jeg trodde. Jeg har sittet her og jobbet og klippet på spreng, helt sånn: «Faen, faen, faen – hvorfor klipper’n ikke?!». Ellers er jeg jo vant til at jeg har egne klippere som gjør sånt, ikke sant.

«Like ille som at det fortsatt skjer terror mot jøder over 70 år etter Holocaust, er det at muslimer i dag blir rammet av diskriminering», sa Nina Grünfeld fra laptop-skjermen.

– Jeg syns jo det er helt jævlig at vi over 70 år etter Holocaust har europeiske byer der det nesten ikke er jøder igjen. Som Malmö. Paris er heller ikke noe hyggelig sted å være jødisk lenger, sier den virkelige Nina Grünfeld.

– En del av den antisemittismen kommer fra muslimske miljøer, det må vi være helt tydelige på. Men det finnes rasisme i alle religioner, også i jødedommen, og så har du Midtøsten-konflikten som fyrer opp under alt dette. De bitte små, jødiske miljøene som finnes i Europa i dag, lever i skyggen av en stor kristen-kulturell majoritetskultur, og en stor muslimsk minoritet. Vi føler at vi er i skvis igjen, og det kan gjøre meg livredd, fordi antisemittismen alltid ligger der latent. Men når jeg da ser muslimer slå ring rundt synagoger etter terrorangrep, da får jeg håp. Det er så viktig å heie de kreftene fram.

I dag er det akkurat 74 år siden Nina Grünfelds egen far så vidt unnslapp Holocaust. Det skjedde like etter midnatt, natt til 26. november 1942. Bare ett menneske, en vaktmester i Holbergs gate, var vitne til at en flokk barn listet seg stille ut av det jødiske barnehjemmet tvers over gata. Alle hadde de skoene i hånden, slik at de ikke skulle bråke i trappa. Anført av noen kvinner ble barna ført ut i en ventende bil. Bare timer senere, i grålysningen, startet det norske Holocaust.

Den nøye planlagte politiaksjonen tok til i 5-tida. Over hele Oslo og Bærum ble alle jødiske kvinner, barn, syke og gamle hentet. De ble alle tatt med ned til Akershusstranda der det tyske transportskipet «Donau» ventet på dem ved kai. Der ble de gjenforent med ektemenn, sønner og brødre som var blitt internert i Berg fangeleir i Vestfold en måned før. Utpå ettermiddagen seilte «Donau» ut Oslofjorden med i alt 532 norske jøder om bord. Av dem var 42 barn, den yngste en baby på fire måneder. De 14 barna fra det jødiske barnehjemmet, ett av dem Nina Grünfelds far Berthold, sto også på listene over dem som skulle hentes. Men nå hadde de gått i dekning i leiligheter rundt om i Oslo. Noen dager senere var de på vei til tryggheten og friheten i Sverige.

Hadde ikke barnehjemsbestyrer Nina Hasvold Meyer og hennes medhjelpere Nic Waal og Sigrid Helliesen Lund greid å redde den jødiske barneflokken den natten, så hadde ikke Nina Grünfeld sittet her ved laptopen sin i huset på Blindern. For av alle de som ble deportert fra Oslo med skipet «Donau» 26. november, var det bare ni voksne menn som overlevde Holocaust. Alle kvinner, barn og ungdommer ble gasset i hjel allerede samme kveld som de kom til Auschwitz, den 1. desember 1942. Den skjebnen unngikk Ninas far Berthold Grünfeld, som var 10 år da alt dette hendte. Etter krigen vendte han tilbake til Norge igjen, bodde noen år til på barnehjemmet, ble voksen og utdannet seg til lege og psykiater. Siden ble han også en kjent sexolog og samfunnsdebattant, og ikke minst: Han giftet seg og fikk tre barn, ett av dem var Nina Grünfeld, født sommeren 1966. Hun fikk på sin side vokse opp til å bli en kjent dokumentarfilmskaper. Den siste filmen hennes het «Ninas barn» og kom i fjor. Den skildrer barnehjemsbarnas flukt til Sverige, og særlig barnehjemsbestyreren Nina Hasvold Meyers heroiske innsats for å redde dem. Hun ble som en mor for Berthold Grünfeld, som mistet sin biologiske mor i Holocaust. Nina Grünfeld er oppkalt etter Nina Hasvold Meyer.

Det nærmer seg 10 år siden Berthold Grünfeld døde, og datteren fulgte ham med kameraet helt fram til slutten, noe som resulterte i dokumentarfilmen «Den døende doktoren». Hun er selvsagt fullstendig klar over at faren kunne mistet livet allerede som 10-åring. Nazistene tok med seg alle barn, selv fire måneder gamle babyer, og de var også oppe i Tromsø og hentet en 2-åring og hennes mor. De jødiske barna på barnehjemmet var dessuten opprinnelig flyktninger fra Wien og Bratislava, og manglet norske statsborgerskap.

– For barnehjemsbarna sto vel også på listene over dem som skulle hentes?

– Er du gal, absolutt! Det hadde vært kjempeviktig for nazistene å få tatt det jødiske barnehjemmet, sier Nina Grünfeld.

– De skulle med, de sto på lista, de hadde jo ikke statsborgerskap en gang! Disse var pariaen av pariaen. Dette var jo rotteunger som hadde pressa seg inn i Norge, og hvis de fikk bli her, så ville de jo ha ynglet og forpestet den ariske rasen, ikke sant. Denne Carl Platou, som var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet før krigen, han skriver jo med sin egen håndskrift på et dokument: «Vi risikerer å brenne inn med dem, og aldri bli kvitt dem», siterer Nina Grünfeld i en ytterst saklig, selvfølgelig tone. Hun har brukt mye tid på sette seg inn i jødenes historie i Norge, særlig i forbindelse med arbeidet med «Ninas barn», og blir antakelig ikke lenger sjokkert over noe.

– Dette sier han i forbindelse med spørsmålet om Norge skulle ta imot jødiske flyktninger eller ikke. Jødiske barn! Det blir jo drept 1,5 millioner jødiske barn i løpet av krigen, og Norge tok imot ... 60 flyktninger.

Grünfeld tar en liten kunstpause før hun sier ordet «60».

– Mange jødiske familier i Oslo ble varslet før politiet kom den natten?

– Ja, og barnehjemmet ble også varslet, det var derfor de kom seg unna.

– Men det var også de som ble varslet, men som aldri kom seg av gårde til Sverige?

– Mer enn halvparten av norske jøder kom seg til Sverige. Men man må huske på at ble man tatt under flukt i 1942, så betydde det dødsstraff. Det var ikke bare å komme seg av gårde da. For andre var det kanskje et økonomisk spørsmål, det kostet penger å komme seg over grensa fordi det var så ressurskrevende. Men det var mange gode hjelpere i den norske motstandsbevegelsen. Sigrid Helliesen Lund og Nic Waal var helt sentrale i å redde det jødiske barnehjemmet. De løp også fra familie til familie hele den natten til 26. november, for å slå alarm.

– Det sto om timer for faren din den 26. november. Hva betyr denne dagen for deg?

– Den er jo blitt viktigere og viktigere med årene. Da jeg vokste opp, ble ikke denne datoen markert over hodet. Markeringene har kommet i kjølvannet av dette restitusjonsoppgjøret som var på 90-tallet, etter hvert kom daværende statsminister Jens Stoltenberg ut med en offisiell unnskyldning på vegne av den norske stat. Så har du fått alle disse minnesmerkene, og kunstprosjektet med å legge ned snublesteiner. Dette har vært en langsom prosess. Det har tatt over 70 år å komme dit vi er i dag, hvor vi faktisk velger å markere det største folkemordet i Norge. Vi kommer ikke forbi at når det jødiske Holocaust i Norge har vært så fortiet som det har vært, så var det fordi dette hendte med «de andre». Tragedien på Utøya var oss, mens jødene var «de andre». Det har nok noe med tidsånd og kunnskap å gjøre, vi er alle sammen blitt mye mer kompetente i dag. Men selv i dag er vi ikke i nærheten av å gjøre de norske jødenes historie til vår. Som med Utøya, så må vi gjøre denne historien til vår. For dette skjedde ikke bare med jødene, det skjedde med oss alle sammen. Det som skjedde 26. november 1942 er av de største tragediene i moderne norsk historie, om ikke den største.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I dag er det mellom 1.000 og 1.500 jøder igjen i Norge. Nina Grünfeld følte tidlig at hun tilhører en bitte liten minoritet. Strengt tatt er hun ikke jødisk selv, ettersom det jødiske etter tradisjonen arves fra mor. Hos Grünfelds på Bygdøy var det bare faren Berthold som var jødisk. Han var svært opptatt av jødiske skikker og historie. Nina vokste opp med både kristen jul og jødisk påske («pesach»). Hun har spist «matza» og «gefilte fish», og gått i jødisk ungdomsklubb.

– Hvor lang tid gikk det før du skjønte at det var noe spesielt med familien din?

– Det har jeg liksom alltid visst. Pappa hadde jo aldri noen foreldre. Pappa var alltid alene. Han hadde jo så mørkt hår, han så helt annerledes ut enn andre pappaer. Etter hvert ble han enda mer annerledes, for han ble jo sexolog! ler Grünfeld.

– Men han var ikke religiøs i den forstand. Det er heller ikke jeg, jeg ser mer på religion som kultur. Jeg får mer og mer respekt for religionenes betydning, men jeg blir ikke noe mer religiøs av det. Men jeg er veldig glad i religiøse tradisjoner. Jeg er en sucker for jul, for luktene og maten. Påsken er også hyggelig, og Hanukkah. Det har skjedd mye faenskap i religionens navn, men det har også skjedd mye bra. Og kjærlighetsbudskapet ligger jo der – i alle religioner.

– Hvordan forholdt faren din seg til den store, jødiske tragedien?

– Han kjente jo ikke sin egen biologiske familie, som han mistet. Jeg tror han sørget mer over det store fenomenet Holocaust, enn over seg selv. Jeg tror han bar på en stor og udefinerbar redsel for at sånt faktisk kunne skje i verden. Ta forfatteren Stefan Zweig, som skrev om det å se en stor sivilisasjon gå til grunne, både den store tyske, med all sin kultur, forskning og kunnskap – men også den jødiske sivilisasjonen. Det var en hel verden som ble borte, og som heller ikke finnes i dag. I Europa i dag mangler det 10–12 millioner mennesker, som kunne ha vært med på å skape et enda større, rikere mangfold. Jeg har reist til Øst-Europa mange ganger, der så mange jøder ble drept, og selv jeg kan kjenne på en klaustrofobisk følelse: «Hvor faen er det blitt av alle jødene? Dere tok dem!», liksom.

Så smiler Nina Grünfeld litt for seg selv.

– Men faren min, jeg ser for meg at han også så på seg selv som en som hadde hatt skikkelig flaks. «Dæsken døtte, jeg får komme til en fosterfamilie. Og nå får jeg komme til Norge, og til et barnehjem. Så får jeg flykte til Sverige og unnslipper Holocaust, dæsken døtte så heldig jeg har vært!» Men jeg ser også for meg at han står alene midt i skogen og kjenner at alle de store trærne rundt ham faller. Selv får han ikke engang en flis i fingeren, sier hun.

– Jeg tror han hadde mye dårlig samvittighet for at han slapp unna. Og så tror jeg at han bar på en skam over sin bakgrunn. Moren var prostituert – og hun døde antakelig i dødsleiren Sobibor. Han var altså en lausunge, en fosterhjemsunge, en barnehjemsunge, en sønn av en hore, og faren visste han ingenting om. Men jeg husker at han diktet opp historier om faren sin. En dag var han kanskje journalist, eller vent, kanskje var han bonde, eller sorenskriver, for alt han visste?

Berthold Grünfeld døde av kreft i 2007. Datteren fulgte ham tett den siste tida med kameraet, og var lommekjent på Radiumhospitalet. Hun visste mye om cellegift og behandling. Selv har hun hatt kreft to ganger, en gang i skjoldbruskkjertelen, lenge før faren ble syk. I 2011 fikk hun brystkreft.

– Den siste runden var mer omfattende og slitsom enn den første, men nå er det jo et tilbakelagt stadium. I dag føler jeg meg i fin form. «En jøde med kreft!» sier Grünfeld med alvorlig tullestemme.

– Hvordan lever man videre etter en slik sykdomsrunde?

– Som man lever med Holocaust, antar jeg. Altså, du kan ikke fortrenge det. Du må anerkjenne at det har skjedd, og gå videre – prøve å lære av det. Jeg var faktisk innom Radiumhospitalet i går med en venn som også har fått brystkreft, og jeg kjente igjen det stedet der jeg fikk min cellegift. Det høres sikkert rart ut, men iblant kan jeg bli rammet av en slags sykdomsnostalgi. Du har alle de klisjeene som er helt sanne, at du ser så klart hva som er viktig for deg, du kommer så nær de menneskene som betyr aller mest for deg. Det er tøft, det er fysisk ubehag, men du blir så godt tatt vare på av de søteste sykepleiere. Det første året etter at jeg ble frisk, ble jeg helt høy på livet. Jeg følte meg friskere og friskere, håret kom tilbake, jeg var så takknemlig, og jeg tenkte: «Aldri skal jeg gi slipp på denne følelsen!» Men det gjorde jeg selvsagt. Nå stresser jeg rundt og irriterer meg over de mest ubetydelige ting. Men iblant kan jeg selvsagt få litt noia, og tenke: «Å, nå får jeg sikkert spredning i fingeren. Nå kjenner jeg noe i tåa», sier Grünfeld.

Så snart Dagsavisen har forlatt hjemmekontoret på Blindern, skal hun sette i gang med å jobbe. Hun sier hemmelighetsfullt at hun har flere nye prosjekter, kanskje noen jødiske også.

– Var det din jødiske bakgrunn som gjorde deg til en historieforteller, med kameraet ditt?

– Ja, i den forstand at jeg alltid har elsket personlige fortellinger. Det jødiske er blitt min kilde til kreativitet, det er der jeg finner historiene mine. Det er så mye viktig jeg kan vise fram ved å ta utgangspunkt i det jødiske. Hva det er å være menneske; identitet, tilhørighet. Jeg føler meg også som et slags tidsvitne. Ingen av de norske jødene som ble deportert 26. november 1942 er lenger i live. Når vi går tom for tidsvitner, hviler det også et ansvar på oss som kommer etter, mener Grünfeld, og legger til:

– Det er faktisk en jødisk tradisjon, det; å ivareta narrativet. «Du må fortelle historien videre til neste generasjon». Eller som under Holocaust: «Du må overleve, så du kan fortelle hva som skjedde med oss».

Hun tar en liten pause.

– Det er virkeligheten som er min greie. Ingen fiksjon kan overgå den. Jeg har aldri likt science fiction, for jeg skjønner liksom ikke poenget. Jeg syns virkeligheten er SÅ mye mer interessant.

 

Fem favoritter

Musikk: Er glad i all musikk, bare jeg slipper corny country og sekkepiper.

Film: Alt av Ingmar Bergman.'

Bok: Vigdis Hjorth og Selma Lønning Aarøs siste var gode, og så sier jeg alt av Singer.

Mat: Min manns entrecôte med bernaise, den er helt uslåelig.

Sted: Hjemme, med tilgang til alt ovenfor.

Annonse