Portrett

Den hemmelige danseren

Adil Khan er et eksempel på hvor utrolig sprek man kan bli av å falle mellom flere stoler.

Han har publikum i sin hule hånd, også når han kommer oppover Bogstadveien for å møte Dagsavisen en helt vanlig mandag formiddag. Da snurrer folks hoder som om de satt på trinser, og når han stopper og snakker med to bekjente utenfor vinduene til Broker’s, strekker lunsjgjestene seg for å få et glimt av ham, og innestemmene blir til hvisking: «Er det ikke Adil?»

- Hei, er jeg sen? Ikke det? Fint! sier han. Og bestiller et glass med juice og forteller at han glemmer å spise. Men heller vil snakke. Det er noe avvæpnende ved smilet hans, som om han nesten er litt sjenert, og i hvert fall ganske ubevisst hva slags effekt han har på folk rundt seg. Men er det mulig? Adil Khan lærte tidlig hvordan han skulle «ta rommet». Publikumstekke utviklet han som pur ung breakdanser på gata i Oslo, det er viktig kunnskap som du ikke lærer på noen Paul McCartney-skole. Han presiserer:

- Å stå på en scene er én ting. Men å hilse på mennesker på en kafé eller ute i gata er ikke en performance for meg, det er energi som faktisk kommer fra det dypeste punktet i hjertet mitt, sier han og legger til at han har som mål å smile til minst fem personer han ikke kjenner hver dag. Han hevder at et smil er som balsam for sjelen.

- Tror ikke folk at du enten er full eller flørter, da?

- Det kan godt hende. Men det blir opp til dem. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, og det holder for meg. Mange tror at det å gjøre noe for andre er så komplisert, at man liksom må bli rik eller berømt først. Men et smil er noe alle kan gi. Nå. I dag. Og det kommer ingen faktura!

Adil Khan nærmest bobler av glede når han ser folk få til noe de har strevd med. I TV-programmet «Adils hemmelige dansere», som nettopp har begynt på NRK, påtar han seg den krevende oppgaven å lære alminnelige nordmenn å bevege seg rytmisk, slippe seg løs. Det som kunne blitt veldig flaut er blitt deilig feelgood-TV. I de første episodene har svartkledde heavyrockere og staute håndverkere i joggebukser og plastslippers gått fra å gjøre klønete og keitete bevegelser til å underholde med heftige street dance moves av den typen man helst forbinder med MTV. Dette er så langt unna sutringen på «Top Model» og allværsjakkehelvetet «71 grader nord» som det går an å komme. Og Adil Khan ser ut til å stortrives i rollen som programleder. Men hvordan står det egentlig til med nordmenns dansekunnskaper? Adil vrir litt på seg, ler.

- Det ligger vel ikke helt naturlig for alle nordmenn å bevege seg fritt og danse. Dans er noe vi alle kjenner til eller har vært borti, enten det er på byen eller i et bryllup. Men det er mange som er redd for dans, spesielt menn.

I begynnelsen fikk han litt bakoversveis når han skjønte hva han hadde gitt seg ut på.

- Det er interessant at man i et land hvor man har det så bra, og all grunn til å feire, ikke klarer å danse, nyte og gi litt faen, sier han og klasker høyre knyttneve i venstre håndflate.

- Vi har fått denne unike sjansen til å bo her i all denne velferden og har all grunn til å vise at vi er glade, men det sitter langt inne. Dra til Cuba, dra til Brasil, India, folk som vi synes synd på. Men det er de som tør å smile.

- Nivået på kunst og livsglede er kanskje ikke proporsjonal med rikdom og velferd?

- Jeg tror det har å gjøre med at vi har det for godt. Det er når du må kjempe for noe at spennende ting oppstår. Når du vet hva smerte er, hva glede er, når du må slåss for å få mat på bordet og anstendige livsforhold for mor og far, da er det et annet instinkt som våkner. Kinesiske idrettsutøvere vet noe om det der. Amerikanerne. Vi, derimot, har alt vi trenger, og behøver ikke å slåss.

- Men du er blitt utrolig god til tross for at du er oppvokst her?

- Det er bagasjen fra mor og far. Far kjørte kinesisk disiplin med øving sju dager i uka, aldri ferie, aldri fri. Vi skulle kjempe for å nå våre mål og realisere våre drømmer. Det var tøft mens det sto på, men når jeg ser tilbake så ville jeg ikke hatt det annerledes.

«I hver og en av oss finnes et spesielt talent. Kunsten er å finne det.» Åpningsreplikken i traileren til filmen «Billy Elliot» (2000) kunne like gjerne vært skrevet for Adil Khan. En kveld i 2009 sto han bak scenen på Det Norske Teatret, klar til å gå på i rollen som Mowgli i «Jungelboka». Adil Khan var allerede blitt rikskjendis etter å ha vunnet konkurransen «Dansefeber» på TV Norge i 2006. Han hadde spilt flere store roller, i både «West Side Story» og «Nøtteknekkeren». Han hadde bevist at han hadde det som skulle til. Likevel var denne kveden spesiell. For i salen satt far, sammen med en pakistansk sangmester. Det var første gang faren så ham danse live. Adil ville så veldig gjerne gjøre ham stolt, vise at han hadde valgt rett da han satset på en dansekarriere.

- Det var forestilling trettitre, vi var innkjørte nok og jeg var veldig konsentrert. Jeg husker at Geir Kvarme som spilte Baloo var nesten like spent som meg, han sa «åh dette er Billy Elliot. Dette er øyeblikket!», ler Adil Khan, som gikk på scenen fokusert som en toppidrettsutøver. Og leverte sitt livs forestilling. Da han på slutten gikk mellom benkeradene og sang «Man in the mirror» av Michael Jackson merket han at dette hadde gått veien. Han ser fortsatt rørt ut når han snakker om det i dag, de lange, slanke fingrene legges mot brystet, over hjertet når han utbryter:

- Det var et hellig øyeblikk, beste forestillingen jeg har gjort i mitt liv. Etter forestillingen gikk jeg ut i foajeen i fullt kostyme og ble overfalt av ungdommer som ville ha autografen. Og så pekte jeg på ham og sa til ungdommene: Det er faren min. Og da stormet de bort og hoppet på ham, denne litt stive mannen, klemte ham og sa: «Vi bare elsker deg og vi elsker sønnen din!»

- Hva sa din far?

- Han sa ikke så mye. Men jeg kunne se på ham at han var stolt. Hele greia handlet jo om at jeg skulle stå foran på en scene og skinne, og nå fikk jeg gjort det, bare på min egen måte.

«Gulvet», sier Adil. Ikke «gølvet». Han og søsteren Deeyah vokste opp i et intellektuelt og kunstnerisk hjem på Oslo vest. Men for nordmenn var han ikke norsk nok, for pakistanerne ikke pakistansk nok. Å være av pakistansk-afghansk opprinnelse fra «feil» side av byen, og attpåtil med en far som skilte seg helt ut, bød på utfordringer.

- Det har lugget litt. Den tradisjonelle, pakistanske faren vil gjerne at barna skal bli leger og advokater, mens faren vår ville at vi skulle bli sangstjerner! Entertainere! smiler han.

- Og ikke nok med det. Søsteren min drev med sang, noe som var fy-fy i det pakistanske miljøet, og på toppen av det danset jeg. Da blir man fort stemplet som litt gæren. Far lærte oss å være takknemlige for alt Norge hadde å tilby. Samtidig fikk vi en solid dose pakistansk kultur. Hjemme var det alltid noe som skjedde, det kom poeter, filosofer, sangmestre og malere.

På skolen var det storesøster Deeyah som beskyttet ham. Men det holdt ikke mobberne borte.

- Jeg fikk likevel min dose med «brunost» og «pakkis», selv om jeg viftet med det røde passet mitt og sa: Hallo! Jeg er da norsk når jeg har dette?

Faren lot ham trene med de største sangpedagogene innen klassisk indisk og pakistansk sang. De dro til og med til Islamabad for at barna skulle få trene med de beste. det ga ingen plusspoeng i skolegården, der var han en litt sjenert og ensom gutt som lekte mest alene. Han gikk i skogen, klatret i trær og slang seg rundt, stupte kråke og lot som om han var Batman og Supermann.

Hjemme var gikk det kun lekser og sangundervisning, ukedag som helg.

- Pappa hadde gått en enda strengere skole selv. Da han kom hit på syttitallet hadde han store drømmer om hva man kunne få til i Vesten. Han hadde god utdannelse, og er en lærd, meget intellektuell mann som elsker film og ville bli regissør. Han prøvde å komme inn på filmskole i Canada, men det var for dyrt. I Stockholm var språket et problem. Til slutt mistet han motet og ble bare sugd inn i livets karusell. De jobbene som var tilgjengelige var vaskejobber, fabrikk­jobber og servitørjobber, og han valgte det siste. Klatret oppover stigen og endte til slutt som servitør på et respektert sted. Men dette var noe som satt igjen i faren min veldig lenge, dette at «jeg hadde en drøm, jeg sto for noe og hadde et godt hjerte, men jeg ble ikke sett».

Med Adil og søsteren fikk han en ny sjanse.

- Vi fikk prentet det inn at jeg vet at det er én ting dere kan drive med der hudfarge ikke hadde noe å si, hvor utdannelse ikke har noe å si, bakgrunn, diplomer og vitnemål er totalt overflødig. Og det er musikk og sport. Underholdningsbransjen. Der handler det kun om hvor hardt du jobber. Slik startet et regime og en barndom som ikke kan kalles en barndom. Jeg kaller det den kinesisk-russiske skolen.

Storesøsteren var en klassisk sangstjerne lenge før hun slo igjennom som plateartist. Og det var hun som introduserte Adil Khan for hiphop. Da han så folk danse breakdance for første gang, nærmest ved en tilfeldighet under et besøk på et kultursenter i Oslo sentrum, var han solgt.

- Det var en åpenbaring, og aller første gang jeg kan huske at noen sa: Kom inn. Du er en av oss. Vi dømmer deg ikke. Der og da begynte prosjektet selvtillit.

Prosjektet selvtillit handlet om vennskap, hard trening og mestring. En dag møtte gutta til og med opp på Adils skole i et frikvarter for å vise at de støttet ham. Fra den dagen ble han aldri kalt pakkis eller brunost mer.

- De var bare to år eldre enn meg, men så at jeg trengte dem. Det er jeg evig takknemlig for.

Først var det at han begynte å danse veldig populært hjemme. Da det begynte å gå ut over sangtimene og karakterene sa det stopp. Han fikk et ultimatum: Enten slutter du med dette, eller så er det rett ut.

- Jeg var 15, og hadde ikke noe valg. Så da startet dobbeltlivet, sier Adil Khan som ble en mester i å danse i smug.

Storesøster, som hadde vært hans støtte i hele oppveksten, begynte å motta trusler fra det pakistanske miljøet i Oslo. Hun var vettskremt, og etter en stund besluttet familien at det var best om hun flyttet til slektninger i London. Adil mistet bærebjelken sin, og det gjorde ham rasende.

- Da begynte mitt opprør. Jeg var aggressiv og sint, på far, på sangtimene, på hele det pakistanske miljøet som hadde skapt frykten i min søsters øyne, og tatt henne fra meg. Jeg ble en ekspert på å skjule meg, gjemte gymklær og knebeskyttere i boden, visste nøyaktig når pappa kom fra jobb, det var helt vilt. Jeg ville reise og konkurrere akkurat som vennene mine, og finansierte det gjennom å gjøre gateshow på Karl Johan, alltid med hjertet i halsen for å bli fersket. Det er på mange måter min skole.

- Blir du trigget av motgang?

- Ja, det er bensinen min. Jeg har ofte fått høre at jeg ikke er skolert sanger, danser, musikalartist eller skuespiller. Men jeg har gått i lære hos den strengeste læreren i Norge, nemlig far. Og jeg har lært å kapre publikum på Karl Johan, få oppmerksomhet fra folk som egentlig driter i at du er der. Når jeg står på scenen er dette erfaringen jeg drar på. Blikkontakten, flørten, gnisten, lekenheten.

- Hva er din svakeste side?

- Den strenge oppdragelsen har sine dårlige sider, og det er fortsatt noe jeg må jobbe med.

- Som hva da?

- Sosiale ferdigheter som jeg ikke har lært fordi fokus bestandig har vært et annet sted. Small talk, der funker jeg ikke. Og når andre går ut etter jobben og tar en øl, går jeg rett hjem. Jeg er ikke god i sosiale settinger. Og så er jeg altfor selvkritisk. Jeg har også sittet i mørket og bare følt på at jeg ikke er god nok. Når du gjennom hele barndommen er blitt fortalt at du ikke er god nok, er det vanskelig å tro at man er det, sier han, og presiserer at dette er noe han har jobbet med og kommet over nå.

- Kan man nå like langt med hard jobbing som naturtalent?

- Jeg vet at beinhardt arbeid er vel så viktig som talent. Jeg tror at enkelte har fått en nådegave som gjør at de er satt på planeten for å gjøre noe helt spesielt. Men om du skusler det bort og ikke bruker det, så kan du miste det. Det er drivkraften som får deg opp og fram. Har du begge deler er det selvsagt helt suverent.

- Hva er din oppgave på jorden?

- Jeg tror jeg er her på jorden for å spre kjærlighet, glede, og smil, og ett av verktøyene jeg føler jeg har tilgjengelig er å underholde mennesker.

Det finnes flere kvinner som har vært spesielt viktige i Adil Khans liv. I tillegg til moren og storesøsteren er en av hans store heltinner den amerikanske forfatteren, koreografen og aktivisten Maya Angelou. Hun har blant annet skrevet at «barns evne til å holde ut skyldes at de ikke vet om alternativene».

- Det kunne vært skrevet om deg, det?

- Jeg elsker Maya Angelou, hun er fantastisk. Men når det gjelder å holde ut så er jeg veldig heldig som har en mor som overøste oss med kjærlighet. Selv om hun ikke var overhodet i familien, og ikke slapp til nok, så brukte hun tida hun fikk på å fortelle meg: Du er god nok, rett og slett fordi du er barnet mitt. Det holder. Evnen til å se mennesker, ikke dømme, men være takknemlig, den har jeg fått av mor.

- Du siterer folk som Angelou og Muhammad Ali på bloggen din?

- Jeg syns det er viktig å bruke den arenaen jeg har fått til noe annet enn å fjase på en rød løper og skryte av hva slags klær jeg har på meg. Du vil aldri høre meg svare på spørsmål som «hvem har du på deg?». Men - jeg kan godt ta på en T-skjorte med Jimi Hendrix, Muhammad Ali eller Einstein, og så kan vi snakke om dem. Jeg vil mye heller spre de verdiene de sto for enn merker og store firmaer.

- Tror du på Gud?

- Jeg er spirituell.

- Så du tror på at det finnes noe som er større enn oss selv?

- Jeg føler at vi er en del av universet, og dermed større enn oss selv. Det sitter her, sier han og legger hånden på hjertet.

- Jeg er ydmyk og takknemlig over å få lov til å være en del av den fantastiske kraften som holder stjernene sammen.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Miles Davis, Sam Cooke, Jimi Hendrix, Salif Keita og mange flere.

FILM: «Baraka», dokumentar av Ron Fricke.

BOK: «Way of the Peaceful Warrior» av Dan Millman.

MAT: Indisk, thai og 
mexicansk. Mat som er litt sterk og smaker i munnen.

STED: Ikke reist så mye ennå, men det skal jeg begynne med nå.

Mer fra Dagsavisen