Blod, svette og folkeopplysning

Sykkelstien fra Dagsavisen følger Ullevålsveien til Sognsveien, og fører helt til Trond Andreassens villa i Tyrihansveien. Hus nummer åtte er av grå mur, har frodig hage. Store frukttrær med en huske, plantekasser, kompostbinge og både spiselige vekster og pene blomster som trekker biene til seg for pollinering. I denne hagen har styret i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) vært på hagefest hver sommer helt til festene i forfjor ble for store og flyttet til foreningens lokaler i Uranienborgveien 2.

Fra baksiden av huset kommer Andreassens stemme. På godt bevart bergensdialekt: Kaliningrad, Estland og noe om naboen. Han og Dagsavisens fotograf kommer rundt hjørnet. Andreassen løfter sykkelen min med et vant grep og bærer den bort til sin egen. Han kom nylig hjem fra de baltiske stater, Polen, og Kaliningrad og forteller entusiastisk om å sykle inn og ut av den russiske enklaven. Kvelden før leste han Erika Fatlands Sovjetistan. «En veldig god bok», sier Andreassen. «Herr NFF»: Fødselshjelperen til norsk sakprosa som vi kjenner den i dag. «Ordmoren» har hentet inn stipendmidler til forfattere for å skrive, reise og studere, og bidratt til at forlagene tør satse på mer enn bestselgere. Etter tretti år som generalsekretær for NFF, er han egentlig pensjonist, men jobber 60 % med å hjelpe forfattere og forlag i u-land.

Er dette biblioteket? «Nei, dette er stuen.» Vi blir vist inn til kontoret, og tror at nå er vi på biblioteket. «Biblioteket ligger i kjelleren, bak soverommet. Men dit får dere ikke komme. Dere må gjennom soverommet og det er litt for rotete.» Andreassen setter seg i sofaen med en asjett med fire skiver ferskt brød fra Baker Brun. Ost. Presskanne-kaffe fra en Mummi-kopp. Andreassen spiser en skive fort mens han spør hvordan jeg vil skrive portrettet, og sier «Jeg har holdt hundrevis av foredrag om disse tingene. Det fungerer å sette stoffet inn i et større narrativ.»

– Jeg tenkte på sykkelturene dine. Kanskje da du satte fingeren i sykkelhjulet og nesten døde. Og så gå over til forhandlingsrommet.

– Flink? Til meg sier de «bølle». Men det jeg mente med større narrativ er norsk litteratur i verdenssammenheng.

Ok da. Stort narrativ i mikroformat: Norge er verdensmester i litteratur på grunn av enkeltsuksesser som «Sofies verden», «Bienes historie», «Min Kamp», og ambassadører som Per Pettersson, Jo Nesbø, Johan Harstad og de andre ambassadørene. Det er også på grunn av bredden. Ingen andre land har så godt utvalg i bibliotekene sine. Det lille språket vårt får til mye. Takket være litteraturpolitikken. Andreassen har vært med på å forhandle fram bibliotekvederlaget. Normalkontrakt for sakprosa. Avtaler mellom Kopinor og NFF. Sammenslåing av NFF med oversetterforeningen og å femdoble medlemstallet. Innkjøpsordning for sakprosa. Innføring av arbeidsstipend fra staten for sakprosaister. Norske forfattere til Frankfurt 2019. At vi var nær på å få en Boklov. At vi sannsynligvis får en boklov ved et eventuelt regjeringsskifte. Noen møter skjer her, på dette hjemmekontoret, mellom skrivebord, fulle bokhyller, i to myke sofaer. På veggen, festet med teip: bilder skrevet ut på kopipapir og et og annet ekte foto. Blant annet ett i svart-hvitt av en ung kvinne. «Min mor», forteller Andreassen. Hva hun drev med?

Mor Andreassen er regnskapsfører i en finere herreekvipering i Bergen og faren industriarbeider. Familien bor bak Bryggen, på Stølen der veien fortsetter ut til hellemyrsfolkets univers. Leiligheten er trekkfull, mangler dusj og toalett, og har kaggedoer som blir tømt en gang i uka. Skoleveien går gjennom Arbeidersmauet opp til Krohnengen skole. Når Andreassen kommer til Krohnengen, står vaktmesteren klar med en vannslange og læreren med sandsåper. Dusjing skjer på skolen.

– Tenk på Jonas og Salamanderskolen. Sånn var det.

– Du referer stadig til litteratur. Men det var ikke opplagt at du skulle gå til bøkene og bli akademiker...

– Overhodet ikke. Jeg vokste opp i et hus uten én bok. Bokstavelig talt. At jeg skulle skrive 5–600 sider om Bok-Norge er ganske fantastisk. Men i slukealderen ble jeg vanvittig opptatt av å lese. Jeg leste og leste i alle retninger.

Andreassen begynner på gymnaset, hopper av som syttenåring og flyr til Rotterdam. Han mønstrer på et tørrlastskip med last til Spania, Canada, er dekksgutt og tjener 602 kroner i måneden. Han blir jungmann. Lønnen øker til 820 kroner. Småtteri. Men skatten er lav for sjøfolk.

– Jeg kunne endt opp til sjøs som offiser i den norske handelsflåte. Så skulle vi til Arkhangelsk og reiste forbi Norge. Da hoppet jeg av. «Eg vil hem», sa jeg. Men livets skole var en god erfaring. Ingen unge reiser til sjøs lenger. Båtene har ikke norsk mannskap.

– Er det en sammenheng mellom tida på sjøen og din senere interesse for det internasjonale?

– Jeg så og opplevde mye, men ikke noe utpreget skjellsettende. Jeg ble bevisst hvilken mangfoldig og stor verden vi har. For en arbeidergutt fra Bergen kunne verden bli liten og lukket.

Andreassen går tilbake til gymnaset, tar hovedfag i nordisk, og blir daglig leder på nordisk institutt. Der jobber han tett med folk som Georg Johannessen, og Atle Kittang, og tar selv en eksamen i essayistikk.

– Essayet er dette interessante mellomsjiktet i litteraturens hierarki. Hvis du har poesien her oppe og den brede, allmenne litteraturen her nede, så kommer essayet i mellomsjiktet. Det var min trampoline for å få sakprosaen til innkjøpsordningen. En aksjon som pågikk over lang tid.

Når vinterne fortsatt er kalde i Oslo, kommer Andreassen med nattoget fra Bergen, og flytter fra det engasjerte og til dels radikale litteraturmiljøet. For godt. Januar 1986 ankommer han Kristiania, «kald men ikke sulten», sier han, og refererer Hamsuns «Sult». Han går inn i et ferdig boklandskap, skapt gjennom hundre år av den skjønnlitterære forfatterforeningen. Og går rett inn i støvete møterom, til endeløse forhandlinger. Andreassen ønsker at faglitteraturen skal vinne terreng. Han lobber for å få sakprosaen inn i innkjøpsordningen og Norsk Forfattersentrum, sikre andelen av bibliotekvederlaget, selge norsk sakprosa til utlandet, profilere enkeltforfattere i media og så videre. Talene til Andreassen har nesten alltid en kommentar om sakprosaen som den viktige litteraturen, og gjerne en spøkefull men bitende replikk mot skjønnlitteraturen. Men han kommer jo fra skjønnlitteraturen. Det var de skjønnlitterære forfatterne han lekte mest med i Bergen.

– Sviktet du de du kom fra?

– Jeg ledet den sakprosaiske foreningen, men leste mest skjønnlitteratur. Jeg har alltid sett på meg selv som en litteraturpolitiker, ikke sakprosapolitiker. Å ta fra andre var ikke agendaen. Vi fikk til mye som bransje fordi vi sto sammen. Det er jo en presset bransje. Boklovarbeidet er et eksempel. Sammen klarte vi å få inn en passus om normalavtale. Ingen andre land har det.

– Dere jobbet lenge for å få vedtatt og formulert bokloven. Så ble det regjeringsskifte og loven ble vraket. Men dere har ikke gitt opp. Lobber du fortsatt?

– Jeg har drukket mye dårlig kaffe på Stortinget for å få avtaler gjennom. Men jeg driver ikke med det lenger. Jeg håper virkelig at vi får et regjeringsskifte. Vi må satse på boklov nå.

– Hvis det skal bli spennende å være styreleder i NORLA må vi satse på noe stort, tenker Andreassen i 2013 og legger en plan med direktør Margit Walsø: Å gjøre Norge til hovedlandssatsingen på Bokmessen i Frankfurt 2019, De henter millioner av støttemidler fra skriveforeninger og forleggere, og kommer, sommeren 2015, til Kulturdepartementet. De møter statssekretær Borgundvåg og snakker om «det voldsomme løftet som deltakelsen vil gi skjønnlitteratur og sakprosa, og mobiliseringen som det vil gi litteraturpolitisk.»

– Jeg trodde det var vanskelig for styresmaktene å ikke støtte en presentasjon i utlandet. Det skulle vært uangripelig. En djerv kombinasjon av offensiv satsing utenlands og utvikling av det norske innenlands. Men Borgundvåg, Bob som de kalte ham, snakket bare om sponsorer. Det var en veldig nedtur.

Andreassen går rett fra Stortinget til Bristol og trøster seg med et høyt rekesmørbrød. Han går tilbake til Løvebakken. Det er sommerferie. Men han får en avtale med Olemic Thommesen.

– Olemic sa at vi måtte organisere en større allianse og gå på igjen. Vi fikk ledelsen for Frankfurtmessen til Norge. Vi forsøkte å få et møte med kulturministeren, men hun ville ikke. Så på sparket, det var jubileet for 8. mai, ringte jeg Olemic. «Kunne du tatt imot Jürgen Boos og Simone Bühler og vise dem rundt på Stortinget?» Ledelsen fra Frankfurt kom tett på det politiske Norge. Vi fikk Trine Skei Grande og KrF til å plusse på fem millioner i tillegg til de 25 millionene Regjeringen lovet.

Men før messen blir realitet slutter Andreassen som styreleder i NORLA og jobber ikke mer mot Frankfurt.

– Hva synes du om dette?

– Det er for så vidt helt greit. Jeg hadde gjort mitt på mange måter, sier Andreassen, og spretter opp fra sofaen. «Kom, dette må du se.» I naborommet henger en illustrasjon gjort av Øystein Sunde. Styret til Store Norske Leksikon - Snl.no. Gjengen hadde jobbet og søkt og forhandlet med kulturminister Anniken Huitfeldt om å støtte leksikonet, men fått avslag. Andreassen fortsetter kampen. Fire år etter tildeles leksikonet en grunnbevilgning fra departementet, og er leksikonet sikret videre drift. Vi er i et nytt rom. Borte fra spørsmålet mitt om hva Andreassen synes om å være ute av Frankfurt-arbeidet. Og hvorfor kan han ikke forklare kamikazestilen sin i sykkelløypa?

Jotunheimen, 4. juli 2009, klokka ni om kvelden. Racersyklister krysser Filefjell i full fart. De sykler Jotunheimen rundt, til midnatt. Syklistene kommer til høyeste punktet, ligger over bukkestyrene og suser i nedoverbakke i 60–70 kilometer i timen. Andreassen er en av disse. 58-åringen er sliten. Det blir fort mørkt uten søvn. Andreassen følger med på en datamaskin på styret. Men en kontakt har løsnet. Andreassen lener seg over rattet og ned mot framhjulet og stiller på en sensor. Andreassens fingre går inn i spilene. Mannen stuper over sykkelen. Hjelmen knuses til pinneved. Skallen kunne blitt knust. Ribbeina knekkes, fingre rives av. Andreassen kommer til bevissthet og vet at han kunne omkommet. Han løfter hånda og ser fingrene henge og slenge. En privatbil kjører ham til Årdal. Men sykehuset er stengt. Det bærer med sjukebil videre til Førde. Legen sier «Det er best at vi ringer de pårørende.» Andreassen sier: «Jeg setter pris på at dere venter noen timer. På denne tida av døgnet tror jeg kona mi vil ta imot en sånn telefon på en dårlig måte.» Andreassen ligger der i åtte døgn. Siden har han alltid hatt på seg sykkelhjelm. Selv når han sykler bort til butikken.

– Men du syklet igjen? Du ble ikke redd?

– Jeg hadde en lang rekonvalesens. Jeg ble operert i skulderen i 2009, og igjen i 2015. Etter operasjonen tok jeg det med ro en stund. Sommeren året etter tok jeg sykkelen opp fra kjelleren, vasket blodet av den og var tilbake i god fart. Det er rart med det, men jeg er alltid fremst i nedoverbakkene. Det øyeblikket du er redd er det mye farligere for deg selv. Bare når det er regn og glatt på veiene er jeg redd. For en gang kom jeg ned en bakke med føttene i klikkpedaler. Dekkene mistet grepet på asfalten. Jeg skled ut av veien og landa ned en steinrøys.

– Og du har vært utsatt for flere ulykker senere. Syklet inn i en brøytebil. Blitt kjørt ned av en bil som mistet kontrollen på glatta. Folk kaller sykkelstilen din for rå. Er det en sammenheng mellom oppførselen din på sykkel og i forhandlingsrommene?

– Jeg husker en gang jeg fikk en bok dedisert til meg. Det sto Trond, du som har frekkhetens nådegave. Det er ikke ondsinnet. Det er for å skape en dynamikk. Jeg ønsker å være direkte i formen. Tron Øgrim sa, at for å være en god forhandler må du være en god pokerspiller. Du må vite hvor langt du kan gå. Føle på motpartene. Er det rett å bryte? Jeg brøt forhandlinger om bibliotekvederlaget og brakte det til riksmeklingsmannen. To ganger. Hver gang på et tidspunkt som ga gevinst.

– Hva gjorde du rett?

– Jeg har holdt mange forelesninger om bokbransjen om bibliotekvederlaget og da løfter jeg en bok – Dag Solstads for eksempel, og spør studentene: Hva tror dere Solstad får i året for at dere kan låne boken hans gratis fra alle Norges bibliotek? Studentene svarer «Hundre kroner! To hundre kroner!» Så svarer jeg «to kroner og førti øre». Det synes de er veldig urettferdig. Jeg kan si det samme til riksmeklingsmannen, som hører på den form for logikk.

– To kroner og førti høres smått ut.

– Det er det laveste nivået i Norden. Det er viktig å komme på banen nå som det er stortingsvalg. Få politikere til å love en endring. Finland fikk ganske nylig hevet nivået etter at de argumenterte med de måtte opp et nordisk nivå.

– Kamplysten og sykkellysten er der. Men er det et forhold mellom sykling og politikk?

– Etter trettien år i bokbransjen, er det bare én ting folk vil huske meg som: En vill syklist? Det er ikke lett å se noen sammenheng. Forhandling er strategi. Sykling er ikke det. Men det en teknisk sport. Knud Knudsen ga ut en tjue sider lang artikkel om rundtråkket. Derfor bruker jeg klikkpedaler. Og havnet i steinrøysa.

– Har du ikke hjelm? spør Andreassen. «Så sykle forsiktig», sier han.

Jeg tråkker ut på sykkelstien igjen, forbi svingen der Andreassen ble påkjørt på glatta og til Ring tre. Andreassen tar av seg linskjorten og dongeribuksen, skinnskoene og armbåndsuret, og bytter til sykkelbukse med polstret rumpe, treningsklokke og skjorte som tørker lett. Han velger terrengsykkelen i dag. Tar på seg hjelm, og sykler gangbruen over Ring 3. Han er snart på Sognsvann. Derfra går turen til Skjærsjøen, langs sjøen og opp mot Bjørnholt, og videre langs kupert terreng til Kikutstua. Han ser på sportsklokken. Én time og ti minutter. Han tar en kort pause, noe drikke fra automaten som er åpen når kafeen er stengt. Sitter på benken utenfor og ser på Bjørnsjøen. Så sykler han vestover, langs en dryg grusvei og ned bakker til Sørkedalen. Skogsstien langs hovedveien, opp og over Besserud, Gaustad og hjem, der han helst damper blåskjell i hvitvin, med olivenolje, løk, hvitløk, ingefær, limeblad og red curry paste.

5 favoritter

Musikk: Jazz, og særlig Don Fagerquist.

Film: «Ida». Regi Pawel Pawlikowski, manus Pawelkowski og Rebecca Lenkiewicz.

Bok: Herregud, hva skal jeg velge. Jeg sier Fløgstad. Grense Jacobselv.

Mat: Blåskjell, dampet etter egen oppskrift.

Sted: Hardangervidda og steder og byer i Øst-Europa. Særlig domen i Zagreb.