Bispekandidaten som så lyset med Sex Pistols

– Ja, rett over der bor jeg! Med kirka og spillekiosken som nabo, sier Sturla Stålsett og peker mot en prektig, gammel tømmervilla.

– Her i dette strøket på Sagene har jeg bodd i 20 år! Her har jeg har trilla barnevogn og der inne har jeg vært sogneprest en stund. Det ville nesten vært rart ellers, jeg bor jo rett over gata. Det er nesten naturstridig at ikke det huset vårt ble prestebolig, bemerker Stålsett, og drar den blå sixpencen litt lenger ned i panna for å beskytte seg mot sola.

Ja, sola skinner, og vi står utenfor Sagene kirke. Et vakkert, rødlig landemerke som ligner et Soria Moria slott med sine spir og tårn, bygd i nygotisk stil i 1891. Rett over gata ble det i samme tidsperiode bygd en brun tømmervilla. Over 100 år seinere, i 1997, flyttet Sturla Stålsett inn i denne tømmervillaen med kona si. Sammen fikk de to barn, som begge er døpt og konfirmert i Sagene kirke. I 20 år har Røa-gutten Stålsett følt seg skikkelig hjemme i denne menigheten, både som vanlig kirkegjenger, leder i menighetsrådet og våren 2014 som sogneprest. Så fikk teologen et tilbud om et professorat på Menighetsfakultetet, et tilbud han tok, og nå, på seinsommeren 2017, står han i reell fare for å bli ny biskop i Oslo.

Faren hans, den aktede eks-bispen Gunnar Stålsett, ble utnevnt til biskop i Oslo av Bondevik-regjeringen i 1998, samme år som sønnen hans tok doktorgraden. I mellomtiden har som kjent stat og kirke skilt lag, så om Sturla Stålsett blir biskop, blir han utnevnt av Kirkerådet etter en lang nominasjonsprosess i Den norske kirke. Stålsett er en av fem kandidater som nå står igjen, og 24. august skal fem bli til tre. Først helgen 13–14 september vil Kirkerådet kåre den store vinneren, unnskyld, utnevne den nye biskopen for Oslo, Asker og Bærum.

– Det er nesten litt som «Idol» og «Stjernekamp», dette? «Hvem skal ut»?

Stålsett trekker svakt på smilebåndet, men syns tydelig ikke dette var en særlig god sammenligning.

– Dette er nok ikke helt som Idol, nei.

Vi har funnet oss et bord på utekafeen i Sagene samfunnshus, fortsatt med full panoramautsikt til Sagene kirke. Sturla Stålsett sitter der så avslappet i solskinnet og ser svært lite biskop-aktig ut. Det er noe ved den fortsatt unge, nette skikkelsen, olabuksene, den uformelle skjorta og den blå sixpencen som gjør at han ligner mye mer på en gammel musiker fra 80-tallet som tilfeldigvis bare sitter her på uteserveringen på Sagene og spiser smørbrød med tyrkiske kjøttkaker. Akkurat nå føles det rimelig langt mellom Sturla Stålsetts framtoning og de tidligere så ærverdige biskopskikkelsene i Oslo, som Andreas Aarflot, faren Gunnar Stålsett, og den nå avtroppende Ole Christian Kvarme. Kan noen for eksempel forestille seg en oppglødd Andreas Aarflot eller Ole Christian Kvarme som tydelig gleder seg over at de for lengst har sikret seg festivalpass til Øya? Den siste uka har Stålsett vært innom opptil flere konserter på Øyafestivalen, der han spesielt så fram til å se The Hellacopters, Stein Torleif Bjella og Mø.

– Du er ikke som mange av oss middelaldrende, som bare liker bandene fra ungdommen, og ferdig med det?

– Jeg liker å følge med, så godt jeg kan. Jeg liker å bli overraska, sier Stålsett, og legger til:

– Som den første gangen jeg så Honningbarna på Øya. De var SÅ bra! Selv om musikken var helt ny for meg, var den helt opp i min gate!

Stålsett kommer fra punkegenerasjonen født tidlig på 1960-tallet. Når han kan minne om en gammel musiker, er det jo fordi det er nettopp det han er, som tidligere gitarist og låtskriver i band som «Fort & Gæli» og «Skjønn Forening». Han kommer dessuten fra den aktivistiske, politisk engasjerte delen av Kristen-Norge. Stålsett har arbeidet mye som akademiker, men i mediebildet er han nok mest sine perioder i Kirkens Nødhjelp og Kirkens Bymisjon. Han er fortsatt opptatt av internasjonal solidaritet og sosiale problemer, og som teolog er han fortsatt preget av frigjøringsteologien i Latin-Amerika, emnet han tok doktorgraden på. Han var bare 21 år gammel da han midt på 80-tallet dro til El Salvador for å drive feltstudier. Midt i borgerkrigen bodde han hjemme hos en prestefamilie, som han har fortsatt har kontakt med.

– Jeg er fortsatt så glad i Latin-Amerika, selv om jeg ikke er der så ofte lenger, sier Stålsett.

FOTO: WANDA NORSTRØM

«Det er noe med klimaet og menneskene der. Jeg har sett mye tøft og vanskelig der, men jeg har også fått så mye varme og inspirasjon derfra. Det bærer jeg med meg, sier Stålsett, som påpeker at i en omskiftelig verden er også biskoprollen i endring.

– En rolle vil alltid være i forandring. Hver person vil alltid prege rollen på sin måte, men hver person vil også bli preget av rollen. Jeg sier som Martin Luther: Kirka må hele tida reformeres. Det kristne budskapet må tolkes i vår tid, og møte våre behov og våre lengsler. Jeg har stor respekt for biskoprollen, den har en spesiell tyngde og er betydningsfull for folk, det har jeg jo sett på nært hold. Jeg håper jeg kan få prege den rollen, med mine livs- og arbeidserfaringer.

– Er ikke du litt ung til å bli biskop? Skal ikke biskoper være litt eldre?

– Vanligvis, kanskje …? Det har jeg også av og til tenkt, men jeg har som sagt også tenkt at det er viktig at denne rollen må preges og endres gjennom tida, og at det er bra å vise mangfoldet av mennesker i kirken. For noen tiår siden hadde vi for eksempel ingen kvinnelige biskoper, nå har vi heldigvis det. Nå er jeg ikke SÅ ung lenger, heller, da, smiler Stålsett, som fylte 53 år i april.

– I biskopsegmentet regnes du vel som ganske ung?

– Hvis du ser på de andre nominerte, så ligger vi vel i omtrent i samme alderssjikt, hevder Stålsett, og tenker på de fire som også er valgt ut av Oslo Bispedømmeråd: Anne-May Grasaas (61), Kåre Rune Hauge (58) Marit Halvorsen Haugsnæs (57) og Kari Veiteberg (56).

I denne gjengen av bispekandidater er altså Stålsett definitivt yngstemann. Han regnes også som en av de mest liberale kandidatene. Stålsett er tidligere leder av Åpen Folkekirke, som blant annet har kjempet for likekjønnede pars rett til å gifte seg i kirka. Da han sto i midt i debatten under kirkevalgkampen for to år siden, ble han av enkelte i kirken omtalt som «en farlig mann» og «en ulv i fåreklær».

– Tror du at du fortsatt har fiender og motstandere i den mer konservative delen av kirka?

– Jeg vil ikke bruke den type uttrykk. Jeg vet at mennesker både i og utenfor kirken er uenig med meg. Det er helt i orden og helt normalt. Kirkefellesskapet må også være et uenighetsfellesskap. Vi tåler å leve med uenighetene. Nå har det vel også blitt sånn at Åpen Folkekirke har bred støtte i kirken, sier Stålsett med stor ro.

Som liten var han litt engstelig, og noen ganger skeptisk til det nye og det fremmede. Det var derfor litt nifst da prestefamilien Stålsett dro rundt i Afrika en stund, men da forsto den lille gutten i alle fall at den store verden ikke var så farlig likevel.

– Jeg husker ennå da jeg første gang kjente lukten av en slags mørk varme på Madagaskar. Det var et fuktig, varmt og mørkt sted å komme til. Men jeg kjente at det var godt likevel, og at det ikke var skummelt å være der, sier Stålsett i dag.

Sturla er født på Elverum og døpt i Stavanger, der moren kommer fra. Der bodde han også sine seks første leveår. Så ble faren prest på Røa i Oslo, og her bodde han mens han gikk på barne- og ungdomsskolen. Som 14-åring, dag på slutten av 1970-tallet så han plutselig Lyset: Han oppdaget det energiske britiske punkebandet Sex Pistols, og ikke minst: Sex Pistols`gitarist Steve Jones og hans gitarsound. Sturla gikk straks til innkjøp av en billig gitar, startet band med kamerater, og da familien flyttet til Elverum gikk det ikke lang tid før han startet band der også. En gammel musikerkamerat fra Elverum forteller at de raskt ble imponert over denne nye gutten fra Oslo. Ikke bare var han kjempegod på gitar – han kjente også Michael Krohn fra Kjøtt!

Det var på Elverum at bandet Fort & Gæli ble dannet. Det har i ettertid fått sin helt egne plass i rockhistorien, sammen med samtidige punkrockband fra det tidlige 1980-tallet, som nettopp Kjøtt. Sjekker du ut YouTube, kan du fortsatt se Fort & Gæli-klipp, der glansnumrene var låtene «NSB» og «Enveiskommunikasjon». De blir omtalt som «et humørfylt fortrock-band», med egne punkeversjoner av låter som Abbas «Knowing Me Knowing You». Ungdommene øvde hjemme i prestegården på Elverum, med sogneprest Gunnar Stålsetts velsignelse. Iblant sto den ellers så fredelige prestegården nærmest og dirret av tung gitarlyd og trommesoloer. Det var vel heller ikke akkurat trofaste kirkegjengere som kom til huset for å øve, ble det spøkt i familien. Også da hadde Sturla sin kristentro, men det ville aldri falle ham inn å synge om Jesus. «På den tida ville han ikke tatt i kristenrock med ildtang», hevder kameraten.

– Hva med Ten Sing, du var ikke innom der?

Sturla Stålsett gliser bredt.

– Nei! Musikksmaken var rett og slett feil, hehe. Det var ikke meg, vi var på helt forskjellige planeter musikkmessig. Men selvoppfatningen min også da, var at jeg var en kristen. Kameratene mine var det ikke, men det betydde ikke noe

Seinere, da Sturla Stålsett begynte å studere teologi i Oslo i 1982, dannet han bandet Skjønn Forening. Nå hadde han beveget seg litt bort fra punken, og bandets musikk befant seg et sted omtrent midt mellom sein Clash og tidlig U2. Særlig Stålsett var fascinert av U2 og gitaristen «The Egde»` karakteristiske gitarlyd.

– Jeg likte mye U2, Clash og Ramones. The Only Ones syns jeg var bra, Elvis Costello. Lou Reed var også viktig … det var mange forbilder, også band som er ikke er så kjent i dag,

– Vil du si at ditt første møte med Sex Pistols var en slags religiøs opplevelse?

– Nei, men det var en aha-opplevelse. Det var noe med lyden, stilen og måten å framføre tekster på, som tok meg. Det var røft og opprørsk, men når vi spilte sjøl, var det ikke så hardt, tungt eller politisk bevisst. Vi var lite sjølhøytidelige, syns jeg, mener Stålsett.

– Det ble i alle fall et vendepunkt, og en vei fram mot å finne min egen stemme.

– Men jeg har skjønt at du ikke har så lyst til å bli omtalt som «punkebispen», akkurat som Bjørn Eidsvåg fortsatt blir omtalt som «rockepresten»?

Stålsett drar litt på det.

– Neeei, helst ikke. Men musikken er fortsatt med meg, og betyr mye for meg. Jeg skriver og utgir fortsatt sanger, men ikke punklåter. Nå er det roligere ting, og salmer, sier Stålsett, som oppga et klassisk fagottstykke i en avis da han skulle svare på hva slags musikk han likte. Det var nok fordi sønnen hans spilte dette stykket på sin eksamenskonsert på Foss videregående skole nå før sommeren. Sturla Stålsetts datter begynner på sin side på Elvebakken videregående til høsten.

– Morsomt at sønnen min valgte akkurat fagott. Det er jo nærmest et utrydningstruet instrument, selv om det er flott å høre på, flirer Stålsett. Selv gikk han aldri noen musikklinje, men lærte seg selv å spille gitar, skrive låter og synge sammen med kameratene sine.

– Fagott, så sønnen er ikke en band-gutt, som faren sin?

– Jo, han har så absolutt vært en band-gutt. Han har rullert mellom trommer, bass, gitar og keyboards, og spilt punk, soul og blues. I tillegg spiller han klassisk piano. Han er en mye mer mangfoldig og dyktig musiker enn jeg noen gang var, sier Stålsett med faderlig stolthet.

Nå kunne man nok si at punkverdenen og biskopverdenen også befinner seg på to helt forskjellige planeter. Men den gamle musikerkameraten far Elverum har egentlig ingen problemer med å kjenne igjen den unge punkrockeren i bispekandidaten Sturla Stålsett slik han framstår i dag. Det er en rød tråd her et sted, mener han, selv om spranget fra punker til bispekandidat virker svimlende. «Han er fortsatt en kreativ fyr med en egen evne til å formulere seg, sette gode ord på ting», sier han. En annen nær venn fra tida i Kirkens Bymisjon har heller ikke vansker med å kjenne igjen den produktive, energiske fyren som alltid hadde så mange jern i ilden, og som var strukturert nok til å lande prosjektene sine også. «På den tida jeg brukte på å smøre matpakker til ungene om morgenen, hadde jeg alltid følelsen av at Sturla allerede hadde rukket å skrive to foredrag», sier han. Han beskriver ellers Stålsett som en mann for kriser og som en mann som heier på skotske Celtic. God til å stupe og svømme, glad i være på sjøen i frisk vind, og offensiv på banen når han spiller bedriftsfotball. «Sturla trives definitivt bedre i angrep enn i forsvar», sier han.

Apropos offensiv. Sturla Stålsett har alltid vært en uredd samfunnsdebattant, og han nikker når Dagsavisen spør om det er noe han vil ta med seg inn i en bisperolle – hvis han blir valgt.

– Ja, jeg syns en biskop skal si fra om urett, sier Stålsett, som tidligere har engasjert seg sterkt for tiggere og flyktningers situasjon. Og her han sitter, som teologiprofessor og bispekandidat sentralt plassert i Den norske kirke, føler han seg ikke det minste truet av at flere og flere som kommer til landet er muslimer.

– Det er ingen fare for at kristendommen mister sin plass, verken i Oslo eller i Norge, sier Stålsett.

– Vi kan bli sterkere i vår egen tro når vi møter andres tro. Vi kan få et nytt blikk på oss selv. Vi kan lære av hverandre, enten vi er kristne, jøder, sikher, muslimer, hinduer eller ateister. Og vi skal respektere at vi også er forskjellige. Ingen har monopol på de kristne verdiene eller barmhjertigheten, og jeg blir provosert når man i valgkampen bruker kristne verdier som skyts mot svake og allerede utsatte grupper, sier Stålsett.

– Jeg er for eksempel grunnleggende uenig i måten integreringsministeren bruker kristne verdier på, når hun etter min mening sprer mistanker rundt en gruppe i Norge, muslimene, som allerede er utsatt – i stedet for å bygge den tilliten som er helt nødvendig. Vi må møte hverandre med tro på det gode i hverandre, og ikke peke ut enkeltgrupper med beskjed om at de skal vi være særlig på vakt mot. For meg er en slik stigmatisering helt i strid med grunnleggende nestekjærlighet, som jo er en sentral kristen verdi. Og jeg syns det er rart at ikke statsministeren, som har gitt oss det gode ordet «hverdagsintegrering», ikke i større grad tar avstand fra slik mistenkeliggjøring, sier Stålsett. Uvilkårlig kaster han et blikk mot Sagene kirke, som fortsatt står der så solid og trygg i svinnende sollyset, som om den vil understreke Stålsetts poeng med at Den norske kirke ikke er truet av «De andre». Det er som om den sier at her har den stått siden 1891, og her skal den stå lenge etter både Sturla Stålsett, Kirkerådet, Sylvi Listhaug og Erna Solberg har sagt sitt.

Fem favoritter

Musikk: Thee Oh Sees på Øyafestivalen, torsdag 10. august.

Film: En god film jeg så nylig er Aki Kaurismäkis «Den andre siden av håpet».

Litteratur: James C. Scott: «Domination and the Arts of Resistance. Hidden Transcripts»

Mat: Stekt andebryst er godt.

Sted: Hytta vår utenfor Stavern.