Annonse
Kari Svendsen.

Banjo-Karis bekjennelser

Kari Svendsen (66) er like blid etter over 50 år med banjo, viser og tullball. Bortsett fra når hun er ilter, da.

Annonse
Portrettet

«Call in progress. Call in progress», sier en ytterst kjølig damestemme i callingen på strøkent Oxford-engelsk. Dagsavisen står utenfor en moderne bygård på Sankthanshaugen, og sjekker for sikkerhets skyld en gang til at vi har scrollet riktig. Vi trykket nettopp der det sto «Svendsen» i displayet, men denne «call in progress»-dama lyder da overhodet ikke som den joviale Oslo-jenta Kari Svendsen? Du vet, selveste Banjo-Kari? Oppvokst på to rom og kjøkken i Bjerregaardsgate på Ila, datter av to fabrikkarbeidere på Tandberg, barnebarn av vognmann Svendsen fra gamle Vika?

– Hallo! Hallo? bryter en annen, mer usikker stemme inn i callingen. Den ligner mye mer på Kari Svendsens stemme, den vi hørte i telefonen. Stemmen til hun som sa: «Da skal jeg forklare deg hvordan du gjør, for det er litt komplisert. Eller, folk syns vel ikke det lenger, men jeg syns det er no` træl. Altså, du trøkker på den bjella, ikke sant, og da ringer det oppe hos meg, og da ...».

– Er du der? sier det i callingen.

Nå ligner stemmen definitivt på hun som synger disse gamle Oslo-revyvisene, «Bare døtt på», «Frøken Johansen og jeg». Hun som alltid sier: «En får være glad for alt en slepper», når folk spør henne om det for lengst avsluttede ekteskapet med Oslo-skalden Lillebjørn Nilsen, og om hvordan hun syns det er å være singel på 38. året.

– Det er i femte etasje – til høyre! hoier Svendsen.

«Door opens. Door opens», supplerer Oxford-damen hjelpsomt.

Men Kari Svendsen sa mer da vi snakket med henne i telefonen for noen dager siden. Mye mer. Det var i det hele tatt utrolig hva hun rakk å fortelle på bare fire minutter. Som hun selv sier det: «Jeg er utømmelig, jeg kan jo snakke i timevis! Den rulla bare går og går, på ett eller annet tidspunkt må vi bare stoppe».

– Nå har jeg akkurat vært på spellejobb på Stovner sykehjem, skjønner `u, ja, det skjer noe hele tida, sa Kari Svendsen litt hektisk i telefonen. Det var tydelig at hun satt i en bil på full fart ned fra Stovner og hjem til Sankthanshaugen, trolig med sin faste trekkspiller Kjetil Skaslien som sjåfør.

– Jeg holder fortsatt på med den jubileumsforestillinga mi, «Alle tiders!», så er jeg med på «den kulturelle spaserstokken», da, vi er på en slags gamlehjemsturné, og ellers er det lag og foreninger og spellejobber og full rulle. Jeg får si som Øystein Sunde: «Man fortsetter seg». Og det skal man være veldig glad for! Onsdag 29. mars skal jeg spelle med Lars Klevstrand på en hyllestkveld til visesangeren Bjarne Berulfsen (ja, det er faren til Torkjell Berulfsen), det er på Josefine visescene på Bislett. Det er liksom på «min» klubb, da (vi starta i 1995). Der skal jeg også ha en egen kveld med «Alle tiders!»-forestillinga mi, uti mai. Å, skal dere ta bilde også? Da tar vi det hjemme hos meg, det er like greit, så slepper jeg å drasse med meg banjoen og mase rundt i by`n …

Vel oppe i Kari Svendsens leilighet i femte viser hun oss callingsystemet innenfra. Det viser seg å være en riktig så high-tech boks montert på veggen, med flere knapper og et skjermbilde der du kan se hvem som står utenfor. Her i leiligheten har hun bodd i 14 år, helt siden bygården var ny. Men callingen må være av nyere dato, for Svendsen virker ikke særlig fortrolig med den.

– Så når jeg trøkker inn her og snakker, så hører ikke folk det, for da snakker hu kjerringa, ikke sant! Jeg har ennå ikke skjønt hvor jeg skal trøkke når jeg skal snakke. Veldig irriterende, altså! Men kom inn! Vil du ha kaffe? Jeg har gjort litt reint her. Det er det som er så bra med å få besøk: Da får en gjort litt!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv om det er «full rulle» for Kari Svendsen, så har denne siste uka vært rolig. Det er bra, for hennes 87 år gamle mor har vært dårlig i det siste og ligget på sykehus. Men nå før helga fikk hun komme hjem igjen til leiligheten i Bjerregaardsgate, som ligger bare en fem minutters spasertur unna. Svendsen er stadig innom barndomshjemmet for å hjelpe moren Erna, som nå bor alene. Det er fem år siden mannen Knut døde. På et lite bord i den lyse og nesten sirlig ryddige stua står et innrammet bilde av de tre i den lille familien. Erna, Knut og Kari – alle med latterdøra på vidt gap. Bildet er tatt en i fotoboks i Paris sommeren 1963, noen uker før Kari skulle fylle 13 år. Familien hadde en Renault 4 som de kjørte med på ferie til Europa hvert år. «Hvem savna hytte på Sørlandet? Ikke vårs!» som Svendsen skriver i sitt 50-årsjubileumshefte. Det hører til «Alle tiders!»- forestillingen, som en stund gikk på Oslo Nye Teater, og som VG ga terningkast seks. Anmelderen virket nærmest litt overrasket da han skrev: «Hun er en glitrende historieforteller med troverdighet og et sus av gamle Oslo som kanskje er i ferd med å forsvinne».

– Han anmelderen var en ung fyr, bare i 20-åra trur jeg, og han blei visst tatt helt på senga! Nettopp derfor syns jeg det var så jævlig morsomt med den sekser`n. Den generasjonen veit jo ikke at jeg speller og synger. De har bare knapt nok sett meg på TV, som hu vaktmester`n i Borgen skole, kanskje. «Jøss, du speller banjo og synger? Jøss, er det det du gjør?» sier`em.

– Alle har vel hørt om «Banjo-Kari»?

– For 10 år siden var det kanskje alle. Men nå er det så lite TV. Dette er irriterende for oss gamle artister som er still going strong, vi får jo faen ikke spelt på TV. I stedet skal vi stå på hue og drite i vinkel – ja, vi skal danse! Jeg ble spørt om å bli med i «Skal vi danse», altså, jeg: Snart sju-og-seksti år, med to prolapser og vondt over alt – trur de vi er iddioter, eller?! Hva trur de om oss? Hvorfor ikke spørre oss om å lage et fint program om musikk, et viseprogram, kanskje? Men neeei da, sier Svendsen, med en slags ilter munterhet.

– Hvilke andre rare forespørsler har du fått, da?

– Å, jeg har gjort så mange sånne tulleprogram før. Jeg var lenge med i «Munnkurven», det var et sånt mimeprogram - og så har jeg gjort ørten sånne tulleprogram. Nå vil jeg bare gjøre det jeg egentlig kan og er god til. Ja, jeg var med i «4-stjerners middag», da, men det var mest for å få litt reklame. Så folk ser at det fortsatt er liv i deg. «Vi fortsetter oss», som Øystein Sunde sier. Vi fornyer oss kanskje ikke så jævlig, men vi fortsetter oss.

Les også: Kjetil Rolness: – Det er forferdelig tullete å si at feminister har makten i Norge

En titt inn i Kari Svendsens arbeidsrom viser at hun har gjort mye mer enn tulleprogram og vaktmesterroller i ungdomsserier på 90-tallet. På veggene henger spellemannpriser og sølvplater, Jens Book Jensens ærespris fra 1994, Gammlengprisen, Audun Tyldens minnepris og St. Hallvardmedaljen fra 2011. Hun får også hederlig omtale i «Fuselmesterskapet i ski-dart» i 2002, den gamle, ungdomsgjengen fra 1960-tallets Ila og visegruppa «Christiania Fusel & Blaagress» holder tydeligvis sammen ennå. På bildene av dem ser vi en meget ung Øystein Sunde, og en like ung Kari Svendsen med fletter og femstrengs banjo. (Det blir sagt at banjo-tettheten rundt Falck Ytters plass på Ila en stund var den største i Nord-Europa). Der inne i arbeidsrommet står også et innrammet bilde av lille Kari i sandkassa, hun gikk sjøl til barnehagen om morgenen fra hun var fem (foreldrene dro tidlig på jobb på Tandbergs Radiofabrikk). Der er også bryllupsbildet av foreldrene Erna og Knut. De smiler begge strålende inn i kamera. Men aller lykkeligst virker Svendsen-familien på det fotoboksbildet fra 1963, det som står ute i stua.

– Det ser ut som dere hadde det veldig gøy?

– Å, men det hadde vi! Vi var liksom snurriga familien og hadde det jævlig moro. Pappa elska å danse og synge og kle seg ut i kjole og hvitt, han kunne alle disse gamle revyvisene. Jævlig flott humør på ham, altså! Han tok meg med på den svenske «Knäppupp»-revyen når den kom til Oslo, jeg var 12 år og så fascinert av det der at jeg holdt på å daue! sier Svendsen, som forteller at farens familie er Oslo-borgere mange generasjoner tilbake. Morsfamilien er fra Telemark og Vestfold.

– Likte moren din også sang og musikk?

– Hun gjorde vel det – hun hadde vel ikke noe valg! Hun fikk seg en egen hobby etter hvert, hu syns vel det blei litt masete hjemme. Hu blei med på Tandbergs bedriftsskytterlag og var jævlig god. Kom på landslaget og greier. Så hu er skytterprinsesse, sier Svendsen, som lærte sine aller første sanger av faren. Det gikk mye i Prøysen og Evert Taube. Det er nok også faren som er opphavet til Kari Svendsens breiale og saftige Oslo øst-dialekt, han snakket selv et bredt Vika-mål. Men Svendsen mener hun selv med årene i tillegg har tilført talespråket sitt en slags Club 7-musikerslang fra 70-tallet, ord som «kjipt», «kis», «keen», «skreppe» og «blekke».

– Savner du faren din?

– Veldig. Jeg savner ham veldig.

Svendsen blir uvant stille et øyeblikk. Sukker litt.

– Jeg kan ikke snakke om det.

Hun svelger, tar seg i det:

– Men jeg er lykkelig fordi jeg har vært så heldig med det paret. Dritsnille, morsomme, glad i hverandre, aldri noe krangling. Jeg har vært så utrolig heldig. Det er ikke mange forunt å ha vært så heldig i oppveksten, og blitt elska nesten ihjæl.

Kari Svendsen var bare 15 år gammel da hun begynte å gå på Dolphin viseklubb i tida rundt 1965-1966, der folk var inspirert av Bob Dylan, Joan Baez, Pete Seeger, norsk og amerikansk folkemusikk. Omtrent samtidig ble hun kjent med den jevnaldrende Lillebjørn Nilsen på Ila skole. De ble kjærester, var sammen i 10 år, senere gift i tre, og spilte mye sammen. Men Svendsen har vel nærmest spilt med hele visebølgen på 70-tallet: Øystein Sunde, Finn Kalvik, Steinar Ofsdal, Jan Eggum og Lars Klevstrand. Mot slutten av 1970-tallet gikk hun solo og ga ut flere egne plater med tolkning av andres tekster, for hun har aldri skrevet ei vise sjøl. 1980-tallet ble en eneste lang revy-opptur sammen med noen av landets mest kjente skuespillere og artister, på steder som ABC-teatret og Chat Noir. Men hele tida har hun gjort det hun liker best: Stå foran et publikum med banjoen sin på en spillejobb ett eller annet sted i landet, mens hun snakker, tuller, improviserer og synger. Hun åpner alltid med sin barndoms Prøysen og hans «Solskinn og sang». «Og hvis noen har lyst til å være med å tralle og synge og sånn, så må de bare gjøre det – så lenge det er samma melodi`n», som hun sa det på en «Kulturell spaserstokk»-jobb på biblioteket i Moss.

– Som kunstner, hva er du mest stolt av?

– Å, det har vært så mye forskjellig, vettu. Jeg er jo veldig stolt av ... sier Svendsen svevende, og blir plutselig borte. Litt etter hører vi stemmen hennes, den lyder fjernt fra arbeidsrommet:

– Faen, nå har jeg ikke flere igjen! Jeg hadde Rudolf Nilsen-CD-ene våre her, jeg hadde en hel boks ...

Hun kommer likevel fykende ut med en CD med albumet «På stengrunn» fra 1973, med sanger og dikt av Rudolf Nilsen, som hun var med på med flere ande. Årlig holdes det «På stengrunn»-konserter.

– Det som er så gøy med den, er at vi har fulle hus ennå. Hvor vi enn gjør den, så er det: Schmekk! knipser Svendsen.

I løpet av disse over 50 årene med banjoen har Kari Svendsen spilt på store og små steder over hele landet. Og hun har spilt i fly. («Det funker ikke! Altfor mye støy i fly»). Hun har spilt på trikken. («Det går, men da må man spelle i en vogn av gangen»). Hun har spilt på oljeplattformer. («Det er hyggelig, folk er edru, det er jo ikke lov å drekke der ute»). Hun har også spilt i en tunnel, under en gjennombruddsfest for Gardermobanen. («Reine fyllekalaset, folk lå kanon rundt i steinhaugene»). To steder har publikum snudd ryggen til henne. Det var på Bredtvedt kvinnefengsel og på Nordpol kro i Vardø.

– På Bredtvedt ville de heller ha en mann, Finn Kalvik eller noe. «Helvete heller», sa jeg, og gikk hjem etter tre låter. I Vardø stoppa jeg opp i pausen og sa: «Kjære dere. Nå står jeg her og speller. Jeg er ikke farlig, og jeg gjør så godt jeg kan. Det hadde vært jævlig hyggelig om dere snudde dere mot meg den siste bolka, så kommer dette til å gå kjempefint». Resten av konserten satt de faktisk vendt mot meg.

– Men er det noen Oslo-viser du utelater når du spiller rundt om i landet?

– «Akerselva, du gamle, du grå». Den liker`em ikke ute i landet. Dette veit jeg, for jeg har prøvd! «Spill Niiidelven, da!» roper de da.

Se og Hør-sjefen: – Barnehagen ville snakke om faren for at datteren min kunne bli ertet på grunn av vekta mi

Svendsen ler godt nå, og forteller samtidig om en gang da en mann helte en halvliter øl over henne under en konsert på Studentersamfundet i Trondheim. De andre publikummerne kastet ham ut, og selv kom hun med det hun kaller «en stjernereplikk» fra scenen: «Det er farlig å drikke på tomt hue».

– Det var Jon Skolmen som en gang sa at jeg skulle si det, hvis noe sånt skulle skje, flirer Svendsen, vel vitende om at de fleste spillejobbene hennes gjerne ender i støyende latter og allsang. «Banjo-Kari blir karakterisert som sjølve symbolet på munterheit i norsk visekunst», som det sto i avisen Valdres en høst hun skulle spille i Vestre Slidre.

– Men er du fortsatt like glad i å synge for folk, etter over 50 år?

– Faktisk enda gladere! De siste åra har jeg følt på at det ikke er noen selvfølge at jeg står der og speller og synger og alt går fint. Altså, alt har alltid gått så glætt for meg, jeg har ikke hatt noen problemer, jeg. Men så begynner livet å ta litt tak, du ser at folk dør rundt deg, du mister bestevenninnen din i kreft, og pappa, som var min mentor og min hjertevenn ... Jeg er mer takknemlig og setter mer pris på det jeg gjør nå, enn før. Men oj, der ringer Øystein Sunde, han må jeg snakke med, sier Svendsen, og griper mobilen:

– Hei Øystein! Jeg sitter i et intervju med Dagsavisen, jeg, så ... ja ...? Litt bluegrass ja, det skal jeg fikse. Du, er ikke Gitarkameratene med, eller? Jeg syns ikke jeg så dem på den lista med øvinger? ... Hahaha! (Langt borte hører vi Øysteins Sundes telefonlatter).

– Men detta er greit, Øystein. Ha det!

Hun trykker samtalen bort.

– Dette er noe jeg skal 1. april. Det er Øysteins 70-årsshow i Oslo Spektrum. Han skal ha med alle han har spelt med. De som lever ennå, da. Det er mange som er daue. Men vi holder ut, vi!

– Du blir alltid omtalt som så blid og sprudlende. Blir du noen ganger lei av det? Du er vel sur også?

– Ja. Men da merker`em det, sier Svendsen med en litt truende undertone.

– Jeg er ganske rett på sak. Hvis noen plager meg eller jeg blir irritert, så sier jeg fra. Jeg går ikke rundt og er blid og høflig. Jeg er blid fordi jeg syns det er greit å værra blid. Blir jeg tråkka på, da sier jeg fra.

– Jeg har lest at du ikke vil gå inn politikken, fordi du mener du har for mye temperament?

– Å, ja! Jeg hater møter og er altfor utålmodig. Politisk blir jeg mer og mer ilter. Jeg blir bare rødere og rødere. Jeg er snart kommunist, sier Svendsen, og blir litt motvillig med opp på takterrassen på bygården sin for å ta bilde. Der oppe har hun ikke vært på minst 10 år. Når hun vil ha frisk luft, drar hun til kolonihagehytta si på Sogn. Hun fryser tydelig i vinden, og virker likegyldig til at hun akkurat nå har hele sitt kjære Oslo for sine føtter. Fullt panorama.

– Jadda, sier Svendsen mørkt, og trekker kåpa mer sammen.

– Det er jo morro å værra ute!

 

Annonse