Annonse
Åsne Seierstad.

Åsne Seierstad. Den fryktløse.

Ingen er så trygg i fare som Åsne Seierstad. I alle fall så lenge hun kan ta det ett skritt om gangen.

Annonse
Portrettet


Se videountervju i vinduet over!

En kveld midt på 90-tallet satt undertegnede på kveldsvakt i daværende Arbeiderbladets utenriksavdeling. En av oppgavene var å ta imot og redigere stoff fra avisens korrespondent i Moskva. Hun var temmelig fersk, men likevel nesten foruroligende produktiv. I et forrykende tempo sendte hun nyhetssaker og lange reportasjer fra Boris Jeltsins nye Russland. Hun hadde egen vignett og greier, der bylinebildet viste ei jente midt i 20-årene, med langt, lyst hår. «I Russland: Åsne Guldahl Seierstad» sto det under. Hun så liksom litt lur ut på det bildet. Det var i det hele tatt noe gåtefullt og spennende med denne nye korrespondenten, som plutselig bare kom feiende inn i Arbeiderbladet. Ingen i redaksjonen hadde møtt henne ennå. Hvem var egentlig denne nye jenta, som tok så mye spalteplass?

Russland-rapportene hennes kom om mulig enda tettere høsten 1995, da russerne førte en blodig og brutal krig i Tsjetsjenia. En dag snakket vi sammen i telefonen etter at hun hadde levert saken sin. Hun fortalte at hun hadde så utrolig lyst til å dra inn i Tsjetsjenia igjen for å dekke krigen. Utenriksredaktøren lot henne ikke få lov. Han mente det var for farlig. Han nektet til og med å ta imot stoffet hennes hvis hun dro. Og han hadde nok rett, var vi enige om der i telefonen. Det var harde kamper der. Det var snikskyttere over alt. Det var vanskelig å komme inn for vestlige journalister. Vår kvinne i Moskva «nikket» liksom i telefonen til alt som ble sagt, ja da, ikke sant, det var nok litt for risikabelt, det der. Ikke vits i å ta unødvendige sjanser. Like før vi la på, sa Åsne Seierstad, nærmest sånn i forbifarten: «Jeg drar likevel, jeg».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Høsten 2016. Vi sitter på en plaststol i Tanums bokhandel på Karl Johan. Åsne Seierstads boklanseringssirkus har allerede vart noen dager, og det er fullt foran scenen. Der sitter den 46 år gamle forfatteren og blir intervjuet om sin sjette bok, «To søstre». De som ikke har fått plass, stimler sammen rundt scenen eller titter interessert fram mellom bokhyllene. Folk vet jo mye om henne allerede, etter over 20 år i presse og offentlighet. Det var Åsne Seierstad som var i Bagdad under Irak-krigen i 2003, som rapporterte direkte på TV mens bombene falt. Det var hun som skrev boka om den afghanske familien i «Bokhandleren i Kabul», som ble verdensberømt og kritikerrost, men som også kostet henne flere runder med bokhandleren i rettssalen. Det var hun som skrev om 22. juli i boka «En av oss», og vant internasjonale priser for den, men som også ble beskyldt for å plage Anders Behring Breiviks mor på dødsleiet. (Noe Seierstad tilbakeviste på det kraftigste). Mange vet kanskje også at Åsne Seierstad bor i en gammel kjempevilla på Frogner, den som en gang tilhørte polfareren Roald Amundsen. At hun er datter av SV-veteranen Dag Seierstad og Frøydis Guldahl (som skrev 70-tallsklassikeren «Jentene gjør opprør»), at hun vokste opp på Lillehammer, og at hun selv i dag har to barn, på seks og åtte år. Noen vet kanskje også at hun elsker å gå på ski i Nordmarka.

Ved siden av henne i sofaen på Tanum sitter Sadiq Juma, faren til de to søstrene i Bærum som plutselig dro til Syria for tre år siden, og som nå lever i Raqqa med hver sin IS-kriger. Det var far Sadiq som for to og et halvt år siden tok kontakt med Åsne Seierstad, og ba henne skrive bok om familiens kamp for å få døtrene hjem igjen. Hun, på sin side, har nå levert en bok der hun forsøker å forklare hvordan to vanlige norsk-somaliske bærumsjenter kunne bli radikalisert i trygge Norge.

Det er Åsne Seierstads tur til å snakke i mikrofonen, når de to blir intervjuet av en representant for forlaget.

– Ja, velkommen hit, Åsne, og gratulerer med strålende kritikker!

Scenevant og avslappet griper Seierstad ordet, og smiler litt når hun først oppdager at hun ikke har lyd. Hun begynner på nytt:

– Hehe, det jeg sa var «tusen takk»! Jeg er veldig fornøyd og lettet over de gode anmeldelsene vi har fått. Ja, Sadiq og jeg, vi har virkelig stått på! Vi har diskutert og vi har kranglet og vi har reist sammen til Somalia og Tyrkia. Det har vært opp til flere maratonløp, dette her.

– Å ja, det er virkelig sant, nikker Sadiq Juma, og himler muntert med øynene ved siden av henne.

– Men Åsne, hva var det med denne historien som berørte deg, og som gjorde at du skrev denne boka?

– Jo, det var dette med at de var jenter som var velintegrerte og flinke på skolen, som hadde absolutt alle muligheter i Norge. De kom fra en helt vanlig familie med moderate muslimer. Så hva var det da som gjorde det?

Ja, hva fikk de to Bærumsjentene til å reise til krigsherjede Syria? Og hva fikk Åsne Seierstad til å dra til det krigsherjede Tsjetsjenia i 1995, mot utenriksredaktørens vilje? (Mer om det siden). Og hva fikk henne seinere til å dra som krigsreporter til Kosovo, Afghanistan og Irak?

Etter at hun har fått morgenkaffen sin på Bislett, erkjenner hun at det er likheter mellom henne selv og de to norsksomaliske jentene.

– Jeg kan ikke leve meg inn i hvordan det er å ha en så ekstrem tankegang. Men jeg har også ofte stått overfor vanskelige, store valg, der jeg bokstavelig talt har veid liv og død opp mot hverandre. Skal jeg reise inn i krigen, eller skal jeg ikke? Jeg tror det handler om å ta mange små valg på veien, de små valgene som går i samme retning. Jeg tar ett skritt om gangen, mens jeg hele tida vurderer om jeg skal snu. For det var jo ikke slik at de to søstrene plutselig våknet en morgen og sa: «Nå drar vi til Syria!». De tok mange, små valg underveis. Tok skritt for skritt, med religiøsitet, tanker og klesstil, til de slutt gikk til IS, sier Seierstad.

– Du ender jo gjerne opp med å si: «Jeg drar likevel»?

Åsne Seierstad smiler når hun blir minnet på den kvelden på 90-tallet, da utenriksredaktøren nektet henne å reise inn i Tsjetsjenia.

– Hvis jeg først får en idé, så kan jeg godt rasjonalisere det, ta med alle praktiske hensyn, risikofaktorer, høre på dem som sier «ikke reis!». Men når en tanke først har blitt sådd hos meg, så klarer jeg rett og slett ikke å la være å gå videre med den, sier Seierstad, og forteller om den første gangen hun reiste inn i et krigsområde. Det var under den første av flere Tsjetsjenia-kriger, som kan ha kostet nærmere 100.000 menneskeliv, og som handlet om at den tsjetsjenske republikken Itsjkeria ville løsrive seg fra Russland. Seierstad fikk en telefon fra Arbeiderbladets utenriksavdeling med spørsmål om hun kunne skrive en sak der hun «forklarte konflikten i Tsjetsjenia».

– Jeg visste ikke engang hvor Tsjetsjenia lå hen! I dag, med internett, ville jeg raskt kunne google meg fram til nok til å skrive en sak om det. Men på den tida hadde vi ikke sånt. «Jeg får dra dit, da», tenkte jeg, forteller Seierstad.

Hun forsto raskt at det ikke gikk rutefly til Tsjetsjenias hovedstad Groznyj. Dermed gikk hun til det russiske Forsvarsdepartementet, og spurte om hun kunne få bli med ett av flyene som fraktet russiske soldater til krigen. «Du som er en ung kvinne, burde ikke du heller skrive om mote?» sa en av byråkratene spøkefullt. Hun fikk til slutt tilbud om å få bli med et troppetransportfly, og fikk en lapp med flytidspunktet. Her kunne hun lett ha snudd, og vurderte det også. Hun tenkte også på å snu da hun satt i bilen på vei til den militære flyplassen, mens sjåføren hele tida gjentok: «Du bør ikke dra. Du bør ikke dra». Hun kunne snudd da hun ventet på det forsinkede flyet.

– Dette var i mai, og jeg gikk tur rundt flyplassen, så på hvitveisen, bjørkene, elven, og tenkte på livet, døden ... Jeg veide for og imot. Det var en veldig rar følelse, sier Seierstad.

– Men jeg opererer vel sånn at jeg tar et skritt til, og så bestemmer jeg meg da. Eller kanskje tar jeg enda et skritt til. Når jeg sitter i det flysetet, kan jeg også fortsatt bare gå ut døra. Jeg kan jo det. Men åh! Der lukker de døra, nå er det for seint. «Å, fillern. Da må jeg bare bli med, da».

Men selv da hun satt ombord i det svære militærflyet, omgitt av livredde russiske unggutter («tynne, bleke og blonde 18-åringer som sikkert kom rett fra moren sin»), kunne hun i teorien ha ombestemt seg. Hun kunne jo bare bli med flyet tilbake igjen? Hun kunne også ha tenkt seg om på nytt når hun gikk fløy ned mot det istykkerbombede, tsjetsjenske landskapet, og slik fikk se krigens ansikt for første gang.

– I mellomtiden hadde jeg blitt invitert inn i cockpiten av offiserene. De serverte vodka, sure agurker og mørkt, russisk brød. Jeg ankom krigen i Tsjetsjenia med et glass vodka i den ene hånda og en sur agurk i den andre, forteller Seierstad.

Da de var nede, forsvant alle soldatene. Hun ble stående alene igjen, uten å ha noen anelse om hvor hun skulle gjøre av seg. Hoteller var mangelvare. Hun hadde ikke noe nettverk. Ingen som kunne hjelpe henne til rette.

– Jeg fikk låne en skuddsikker vest i størrelse russisk bjørn, og en diger hjelm. Jeg gikk mot det som var igjen av terminalbygningen, og møtte på to tøffe karer fra Der Spiegel. De var på vei hjem, de virket shaky. «Du må ikke finne på å dra dit. Det er snikskyttere over alt». Også nå kunne jeg fortsatt snu og gå tilbake til flyet. Men likevel gjør jeg ikke det! sier Seierstad.

Hun virker nesten litt overrasket over seg selv.

Den dag i dag husker ikke Åsne Seierstad hvordan hun kom seg fra flyplassen og inn til byen. Men hun husker det første synet av Groznyj, som minnet henne om bilder hun hadde sett av det utbombede Dresden etter 2. verdenskrig. Og hun husker at hun fikk øye på ei ung jente som bar på to spann, og som sa: «Følg meg». Seierstad ble med jenta hjem, og fikk bo sammen med henne og en gruppe andre kvinner. Mennene var i krigen.

– Om natten var det masse skyting, og dagen etter turte jeg ikke gå ut på gata i det hele tatt. Jeg tenkte: «Ok, nå er jeg her, men ikke tale om at jeg går ut!»

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

To uker senere kunne Åsne Seierstad likevel dra hjem med sin første krigsreportasje i boks. Den handlet om en kvinne som fødte midt i krigen, og om de sivile lidelsene Seierstad ble vitne til da hun ble med kvinnen på sykehuset. Der ble hun vist rundt av en lege, som sa: «Se hva russerne har gjort med oss. Se hva de gjør».

– Groznyj på den tida var som Aleppo i dag. Vi som dekket Tsjetsjenia, blir ikke overrasket over det vi ser i Aleppo nå. Slik holder Russland på. De bomber sykehus, de bomber sivile. Det er så barbarisk. Assad er selvsagt med på det, men jeg kjenner igjen det Russland jeg så i Tsjetsjenia.

Det var også Russland som gjorde Åsne Seierstad til journalist. Hun hadde ingen drøm om det på forhånd, hun skulle bare til St. Petersburg og Moskva for å studere russisk. («Jeg syns det gikk litt tregt på Blindern»). Så begynte hun på statsvitenskap, og fikk ved en tilfeldighet møte formannen for det russiske parlament, Ruslan Khaspulatov, Han var nummer to i russisk politikk, etter Boris Jeltsin. «Du som studerer statsvitenskap, du har vel lyst til å treffe parlamentsformannen», spurte Khaspulatovs assistent henne en dag.

– Først da vi gikk opp de brede trappene til parlamentsbygningen, som lå der ved Moskva-elven, sa han: «Jeg sa forresten til Khaspulatov at du var journalist». Og jeg bare: «Men jeg er jo ikke det! Hvorfor sa du det, da?» «Jeg måtte. Han har vel ikke tid til å treffe studenter».

Så Åsne Seierstad diktet opp et navn på en norsk avis, stilte ham noen hastig forberedte spørsmål, og visste da hun satt der foran den piperøykende Khaspulatov at det var journalist, og ingenting annet hun ville bli. Tenk å få stille hvem som helst spørsmål om hva som helst!

Hun ble en journalist som kom til å oppsøke de farligste områdene i verden, og som har krysset landegrenser du knapt har hørt om. Hun trakk på skuldrene da hun leste Morgenbladets intervju med jihadisten Mohyeldeen Mohammad, der han klaget over at han så gjerne vil komme seg til Syria - men så blir han alltid stoppet på flyplasser og sendt tilbake til Norge etter ordre fra norske myndigheter.

– «For en amatør!» tenkte jeg. De er jo så tøffe karer. Men så er de også noen sytepaver, disse jihadistene, smiler Seierstad.

Hun mener at hvis man virkelig vil til Syria, så klarer man det. Selv har hun i hemmelighet forsert grensen både mellom Ingusjetia og Tsjetsjenia, og den mellom Tadsjikistan og Afghanistan – helt uten å gå via flyplasser.

Med tida utviklet hun seg til å bli en helt annen type journalist enn hun kanskje først hadde tenkt, Arbeiderbladets korrespondent i Moskva. Episoden med den unge jenta med spannene i Tsjetsjenia, hun som sa: «følg meg», peker framover i Seierstads journalistiske karriere. Den sier noe om evnen og viljen til komme tett på og bo sammen med helt vanlige mennesker i krig og konfliktområder. Når andre krigsreportere dro hjem fra Afghanistan, etter at den USA-ledede invasjonen var over i 2001, ble hun igjen for å bo hjemme hos bokhandlerfamilien i Kabul – i over fire måneder. Da hun skrev boka om 22. juli, kom hun også veldig nært innpå både Utøya-foreldre og overlevende. Hun har fått mye ros, men også kritikk for sin «litterære journalistikk», der hun gjerne «dikter seg inn i hodene på folk». Mens hun tidligere pushet grensene for fysisk mot, pusher hun nå grensene i journalistikken. Hun går tett på menneskene hun skriver om, og mener det er etisk forsvarlig å skrive bok om to søstre i Syria som ikke har gitt sitt samtykke. «En hel verden prøver å forstå hva som er årsaken til radikaliseringen blant muslimsk ungdom, skriver hun i «To søstre». Og mens bokhandleren i Kabul aldri fikk aldri lest manus på forhånd, har de involverte i «To søstre» fått lese gjennom alt.

– Jeg hadde en bokhandlersak som gikk til Høyesterett. Jeg kan ikke ha en til. Det ville ødelegge min troverdighet som journalist. Jeg orker ikke sånne etterspill i media. Vi tar heller alt på forhånd, sier Seierstad, som er glad for at de to siste bøkene hennes har foregått i Norge. Hjemme i kjempevillaen på Frogner, som vi nå er på vei til i bil, har hun to barn, på seks og åtte. Forholdet til barnets far er over, og de deler på ansvaret. Men hun har uansett ikke lyst til å være borte fra barna for lenge av gangen. Da passer Norge bra.

– Det fysiske motet du har vært kjent for – tenker du annerledes etter at du fikk familie?

– Ja. Jeg gjør det. En ting er at krigsrapportering og min typer saker ofte tar lang tid og er litt sånn «open end»: Du vet aldri når du kommer tilbake igjen. Men jeg tenker også at det ville ødelagt barnas liv, om noe skulle skje meg. Å miste foreldre er traumatisk. En ting er å miste noen i en bilulykke, noe som er grusomt nok, men skulle noe skje meg i en krig, ville barna mine alltid spurt seg: «Når hun visste at det var farlig – hvorfor dro hun da?» «Var hun ikke glad i oss, var vi ikke nok?» Jeg skulle egentlig gjort ferdig en bok om Libya, men jeg drar ikke dit nå. Det er så mye som skjer der, med kidnappinger og slikt. Jeg har ikke lyst til å ende opp i en oransje kjeledress hos IS, sier Seierstad mens hun loser oss inn i den gamle villaen på Frogner.

Den bærer tydelig preg av at det bor to barn der. Det er sekker og rosa prinsessekjoler i gangen, barnetegninger, leker og spill over alt. Men det er også et kombinert arbeidsrom og bibliotek, der Seierstad skriver bøkene sine, og hvor Roald Amundsen muligens planla sine polferder.

– Nå skjønner dere vel hvorfor jeg helst ikke ville gjøre intervjuet her hjemme? Det er jo så rotete her! Og så fant jeg ikke veska mi i morges, så da kastet jeg ting utover mens jeg lette ... Det var ille som det var, men nå er det blitt enda verre. Men det er fint her når det er ryddig, forsikrer Seierstad. Hun fortsetter likevel å mumle unnskyldende for seg selv mens vi leter rundt i huset etter et bra sted å ta bilde. Vi faller straks for kjellerstua, innredet som en mørk 1001 natt-aktig nattklubb, med sofaer, burkaer, sjal og tepper hengende på alle veggene. Og vi vet det bare: Akkurat slik ville det sett ut i kjelleren til CIA-agent Carrie Mathison også. (Hun i TV-serien «Homeland»). Det er også en bardisk her nede, hvor noen litt støvete flasker står og balanserer.

– Vi kaller dette bare for «talibaren» vår. Og her inne har jeg ellers ting jeg har fått tak i på reisene mine. Der er den blå burkaen jeg brukte i Afghanistan, her er ting fra Gaddafis palasser som jeg som har stjålet med meg ... hm, når jeg poserer slik ser jeg jo nærmest ut som en slags «suvenirhandler på Frogner»? Hahaha! Nei, huff, ikke la det bli tittelen på portrettet da!

Epilog. Åsne Guldahl Seierstad, Arbeiderbladets korrespondent i Moskva på 90-tallet, droppet seinere morsnavnet «Guldahl», på ordre fra Hans-Wilhelm Steinfeldt da hun jobbet i Dagsrevyen. («Det får ikkje plass på skjermen»).

Og hun dro altså til Tsjetsjenia, Selv om hun ikke fikk lov av utenriksredaktøren. Hun reiste med tre andre vestlige journalister, under dekke av å være russisktolken deres. Der endte hun utrolig nok opp med å treffe på den militære lederen i Tsjetjsenia, Aslan Maskhadov, i et skogholt. Han ga henne litt av et skup: Han skulle innlede fredsforhandlinger med Boris Jeltsin. En AFP-reporter breaka nyheten per satellitt-telefon, men siterte sine kolleger i The Times, Le Monde og Arbeiderbladet. Dette leste Arbeiderbladets utenriksredaktør via NTB et par timer seinere, innså at han nå måtte han trykke stoffet hennes.

Åsne Seierstad greier ikke helt å skjule triumfen i stemmen når hun forteller dette siste. Latteren sitter løst, særlig når hun forteller at moren hadde ringt redaktøren og kjeftet ham huden full. Hun trodde det var han som hadde presset datteren til å reise inn i Tsjetsjenia.

«Nå orker jeg ikke flere telefoner fra moren til Åsne», hadde han sagt på et morgenmøte.

– Jeg ringte henne og sa: «Mamma, har du kjeftet på utenriksredaktøren?» Og hun bare: «Nei da. Vi hadde en riktig så hyggelig samtale».

 

Fem favoritter

 

Musikk: Jeg hører mye på klassisk. Sist var det Sjostakovitsj.

Film: Da sier jeg Emir Kusturicas «Sigøynernes tid».

Bok: Nå leser jeg bøker jeg ikke fikk tid til å lese i fjor. Som Linn Ullmanns «De urolige».

Mat: Nå på høsten: Lammegryte – som er kokt lenge.

Sted: Nordmarka. Ja, på ski, jeg er aldri der på sommeren.

 

Annonse