Arbeidshesten

En røslig mann i slutten av 40-årene står utenfor Oslo S, behørig pakket inn i vinterjakke, lue og skjerf. Han stirrer alvorlig ned i mobildisplayet sitt, men når han til slutt ser opp, gjenkjenner vi Fridtjov Såheims ansikt et sted der inne i det store skjerfet. Det ene øyet lyser rødt, og senere skal vi få vite at det er den lille sønnen Billy (3) som har vært uheldig og stukket en finger inn i fars øye (og antakelig smittet ham med noen lumske barnehagebakterier). Folk, og da også Fridtjov Såheims kone, komiker Henriette Steenstrup, omtaler gjerne Fridtjov Såheim som en litt «rufsete» fyr. Men likevel: Hvorfor slenger han rundt i det røffe området rundt Jernbanetorget, midt på blanke formiddagen?

Forklaringen på dette er enkel, og vi får den straks vi har fått satt oss på nærmeste kafé, der Såheim bestiller en Farris. Som gammel kokkelærling, matentusiast og ellers en habil helgekokk for venner og familie, skulle man kanskje tro at han ville benytte sjansen til å bestille seg en god, solid lunsj. Men nei, Såheim vil bare ha en grei Farris, med noen unnselige bobler i.

- Hvorfor jeg ville møtes på Jernbanetorget? Jo, jeg kommer rett fra en fast lydjobb jeg har i Radio Norge, som holder til nærheten her, sier han.

- De har en egen rockekanal son heter «Radio Rock», og jeg leser inn sånne stikk én gang i uka. Jeg gir meg ut for å være en slags DJ, en blodharry karakter som kaller seg for Torkel. Jeg gjør en del voice-jobbing for forskjellige lydfirmaer. Det er en god og stor bi-inntekt, sier Såheim, som nå altså også er på radio.

Fra før vet vi at han er med i «alle» norske serier som har gått på TV denne høsten, der Såheim har kommet i flere utgaver. Noen TV-seere har grøsset over den rike, manipulerende homsen Johannessen i NRKs «Kampen for tilværelsen», andre har moret seg stort over hans karakter i TV 2s «Lilyhammer», der han spiller den outrerte, kriminelle Nav-fyren Jan Johansen (som nå for sikkerhets skyld har konvertert til islam). På toppen av det hele har man i høst kunnet se Fridtjov Såheim som tenåringsgutten Hennings plagede, hissige og bekymrede far i NRK-thrilleren «Øyevitne».

- Du dukker liksom opp overalt? Du spiller i hele tre TV-serier …?

- Det har vært en spesiell høst, ja! Ja, og så var jeg med i den «Sabeltann»-filmen, da, som hadde premiere i høst, sier Såheim, som allerede er godt i gang med neste års filmproduksjon.

Han har spilt inn sin del av den nye norske katastrofefilmen «Bølgen».

- Det er en klassisk «disaster movie», som ... (her blir Fridtjov Såheim avbrutt av en kraftig hostekule). Unnskyld, jeg er litt småsjuk i dag … Men, jo, den handler om et fjellmassiv som raser ut i Hardangerfjorden ...

- Litt sånn som det som kan skje med «Mannen» i Rauma?

- Ja, dette var jo høyaktuelt i høst! Her raser faktisk fjellet ut i fjorden, og da snakker vi om en 80 meter høy flodbølge som vasker bort hus og bygder. Jeg spiller sjefsgeologen, han som liksom har ansvaret for varslingssenteret, forteller Såheim.

- Så er det det klassiske oppsettet, da, med Kristoffer Joner som spiller den litt paranoide, nevrotiske geologen som ser farer overalt og vil være føre var. Men jeg, liksom, jeg bare: «Nei, nå står turistsesongen for døra, nå må vi ikke få panikk her.» Joner får jo rett, selvfølgelig.... Men jeg ofrer meg, da, for saka. Vi er nede i et sånt fjellmassiv, den ene sikkerhetslina ryker, så gir jeg ham min line, fordi jeg «tok feil», og … jaja. Så blir jeg liksom helten likevel. Helt Hollywood-oppskrift!

Såheim kommer med en litt overbærende, men såre fornøyd, latter. Samtidig ser det røde øyet hans nå ordentlig plagsomt ut.

- Jeg går til legen i morra om ikke dette blir bedre snart, mumler han for seg selv.

«Gjerningsmannen», treårige Billy, er i barnehagen, datteren på sju er på skolen, mens Steenstrup er på jobb. Ellers bor de fire i en grundig oppusset enebolig på Tåsen. Det er nå ti år siden Såheim møtte Henriette Steenstrup, som en sommer spilte i Kruttårnteaterets oppsetning av «Peter Pan» i Stavern. Såheim kom dit for å se, og så «sa det bare pang», ifølge ham selv. Han ble i Stavern i en uke. Bare få dager etter flyttet hun inn hos ham. Tre år senere, i 2007, fikk de sitt første barn. Billy kom i 2011, samme år som Såheim startet innspillingen av «Lilyhammer». Når Fridtjov Såheim skal fortelle om denne høstens tre rollefigurer på TV, velger han seg Jan Johansen fra «Lilyhammer» først.

- Han er en fyr som har fulgt meg i noen år nå, dette er jo tredje sesong. Han har fått sin egen storyline, uavhengig av hovedintrigen, og lever liksom sitt eget liv. Jeg har blitt veldig glad i den karakteren. Jeg elsker jo å spille sånne degenererte ... ja, ikke nødvendigvis drittsekker, men «creeps», da. Jeg liker å skape sympati for monstrene. Skape avsky, mens jeg samtidig vekker medlidenhet, det synes jeg er interessant. Jan Johansen er en «survivor». Det er lett å knuse ham, men han reiser seg alltid igjen.

Men Såheim har tydelig også en slags godhet for den rike homsen Johannessen i «Kampen for tilværelsen».

- Han er jo denne ship ohoi, gammelmodige, snobbete, homoseksuelle mannen som utnytter hovedpersonen Tomasz på det groveste. Her gjelder det å finne balansen mellom grov kynisme og en slags menneskelighet, påpeker Såheim.

- For meg blir den rollen et slags bilde på hvordan mennesker innerst inne er. Det er mange gode motiver der ute, men det skjuler seg ofte andre motiver bak. Jeg tenker jo, når jeg spiller en karakter som ender opp nærmest med å voldta Tomasz, at det du må fokusere på da, er vennligheten hans og det at han faktisk hjelper Tomasz. Selv om han samtidig utnytter ham, da, sier Såheim, som også er innom homoseksualitet i den mer tradisjonelle bekymret far-rollen han har hatt i «Øyevitne» på NRK.

Der er Såheim den temperamentsfulle, homofobe faren som ikke forstår tenåringssønnens dragning til sin venn.

- Dette er jo en veldig «supporting role», hvor du har en ganske endimensjonal funksjon. Men den skal jo gjøres, og alle roller har jo noe interessant ved seg, sier Såheim.

Han får mye god kritikk og ros for sine mange biroller, også for «den endimensjonale faren» i «Øyevitne». Skuespillerkollega Ingjerd Egeberg, som begynte i samme klasse som Såheim på Teaterhøgskolen i 1991, og som også var hans sjef ved Rogaland Teater tidlig på 2000-tallet, mener Såheim er «en helt eminent karakterskuespiller» som gjør modige og troverdige tolkninger av sine roller. Hun synes han har en genuin evne til å skape ekte mennesker med spillet sitt, enten han nå spiller en klin gæren fyr i «Lilyhammer» eller en koselig, jovial bensinstasjonspappa i «Linus i svingen». Det finnes de som har problemer med å plassere «kjendisen» Fridtjov Såheim, men som gjerne husker bi-rollen han spilte i en eller annen film eller TV-serie veldig godt. (Eller så kjenner de ham som «han mannen til Henriette Steenstrup».)

- Du har en virkelig lang CV med utallige roller i film, TV og teater?

- Ja, jeg er vel en av de skuespillerne som har gjort mest. Men jeg er jo «en birollenes mann», da. Jeg har gjort noen hovedroller også, og jobber ganske mye, men først og fremst har jeg fått være med på så mye fordi jeg har hatt så mange biroller. Jeg har sikkert gjort minst 40 spillefilmer og 40 TV-serier siden 2002. Så … hadde det vært svære roller, så hadde det jo ikke vært mulig, slår Såheim fast.

- Ofte er det sånn at du er inne og filmer i fem dager, og så er du ferdig, liksom.

- Fordeler og ulemper med mange biroller?

- Jeg synes det bare er fordeler, jeg. Med hovedroller kan det bli veldig altoppslukende, selv om det kan være godt både for kropp og sjel å gå inn i en dypere prosess hvor du lever med noe døgnet rundt i en periode. Men når det kommer til hva som er morsomt, praktisk og økonomisk gunstig, så er det biroller som gjelder! hevder Såheim med styrke.

- For det første er ikke slitasjen så stor, ikke sant, du kan gjøre mye uten at folk tenker: «Å nei, ikke HAN igjen!» Du kan leke deg mer med rollene, gå lenger, farge dem mer. En birolle har gjerne en tydelig funksjon, publikum skal kunne sette personen i bås. Det blir feil om en hovedrolle settes i bås, da greier ikke publikum å identifisere seg med ham eller henne. Sånn sett er det jo morsommere å spille i en birolle.

- Føler du at du hele tida blir typecastet som denne «rufsete» typen?

- Å ja. Jaja, helt klart! Jeg har jo blitt en sånn Rufse-Jensen, og gjerne typecastet som en outrert, men samtidig «rett fra levra»-type.

- Hvordan startet det, tror du?

- Jeg vet ikke. For jeg er jo ikke rufsete, sånn egentlig. Jeg har kanskje en rufsete «look»? Ellers er jeg veldig ryddig, med veldig orden på ting. Hvis ikke, så funker ikke huet mitt. Personligheten min er jo ganske annerledes enn de personlighetene jeg spiller. Det samme kan man si om Henriette, hun kan være drøy på scenen og et rotehue hjemme, men jeg kjenner henne som en veldig streit, klartenkt, skikkelig og ordentlig vestkantjente.

- Jeg ser du får en del pressespørsmål av typen: «Hvordan takler De at Deres kone er så frivol?»

- Hehe, ja, men min filosofi er at hvis du ikke byr på deg sjæl i denne bransjen, så blir du bare skyflet vekk.

- Men du var visst ikke SÅ «streit» tidligere?

Nå blir Fridtjov Såheim kanskje littegranne brydd, vel vitende om tidligere medieoppslag der han har fortalt noen ganske ville fyllehistorier som ofte gikk ut på å kle seg naken offentlig.

- Hm, ja, jeg levde jo i sus og dus i mange år. Jeg var litt sånn, eh, utagerende. Gikk vel litt over streken et par ganger, og ... det var vel en periode jeg måtte igjennom. Jeg liker jo å ha det moro fremdeles, men jeg har roet meg veldig og går sjelden ut på byen. Jeg har fått litt mer kontroll over, eh ... inntaket.

Og det virker virkelig som om Fridtjov Såheim har full kontroll hjemme i eneboligen på Tåsen. Han skal være pertentlig og praktisk, en mann som føler ekte glede ved å sortere og kaste gammelt rot. Han har dessuten utviklet et sinnrikt system der ekteparet Steenstrup-Såheim har separat økonomi (slik at de slipper å krangle), men der de setter inn hver sin del på en felleskonto som går til mat og faste utgifter. Bidragene blir nøye beregnet ut fra siste ligningsår, slik at man gir etter evne, men får etter behov. All klesvask er delegert til Steenstrup, mens Såheim står for all matlaging. Resten av husarbeidet blir satt bort til betalte hjelpere. På veggen henger familiekalenderen med fargekoder, slik at det aldri er tvil om hvem av dem som skal hente i barnehage og på AKS.

- Jajaja, ALT står i kalenderen, konstaterer Såheim fornøyd.

- Alt som er rosa i kalenderen, er mine «duties». Alt som er blått, er Henriettes. Hvis det står: «Hente på AKS 16.30» i rosa, så er det jeg som skal rykke ut.

- Rosa er liksom din farge?

- Rosa er min farge. Når jeg ser rosa felter, tenker jeg: «Der er jeg!» Annenhver søndag setter vi oss ned, og så plotter vi inn de neste to ukene, hvem som skal jobbe når, hvem som skal gjøre hva.

- Hva med middagsplanlegging?

- Det er alltid jeg som planlegger og lager middagen. Hvis jeg ikke rekker hjem for å lage middag en dag, pleier Henriette ta med noe takeaway hjem, sier Såheim, tydelig lattermild over konas dårlige matlagingsevner.

Selv liker Såheim å invitere venner på middag i helgene. Da er det «slow cooking» på det velutstyrte kjøkkenet, og en hel dag settes av til planlegging, handling og kokkelering. Han lager gjerne «noe fransk bondekost, ikke noe hokus-pokus».

- På hverdagene blir det mer frityrtorsk og kjøttbullar sammen med ungene. Men jeg lager aldri sånne greier som «Toro kålstuing» fra pose!

Såheim sier dette i en advarende tone, nærmest med pekefingeren framme.

- Jeg gjør ting ordentlig.

Han skulle jo egentlig bli kokk. Det var det som på sikt var planen da han allerede som 12-13-åring startet i oppvasken på Son Kro i tida rundt 1980. Han kom til Son som 9-åring, men ble født i Trondheim av foreldre som begge kommer fra Fredrikstad. Det ble noen år i Fredrikstad også, og siden på Tretten i Gudbrandsdalen. Faren var sosiolog og jobbet i Justisdepartementet og flere år ved Bastøy landsfengsel. Moren var lærer og senere rektor. Fridtjov var den mellomste av tre søsken og den som gjerne søkte oppmerksomhet.

- Jeg var vel «problembarnet», da, ganske utagerende og en typisk klassens klovn, sier Såheim.

- Som tenåring kranglet jeg en del med pappa og smelte med dørene. Jeg følte meg tidlig selvstendig, for jeg tjente jo alltid penger sjøl. Det kunne være turbulent til tider. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17.

En gammel barndomsvenn fra Son husker en kreativ, morsom og aktiv kamerat som spilte i skoleteater og fant på mye rart. Son var et stille og øde sted på vinterstid, så det gjaldt å finne på noe for ikke å kjede seg til døde. En dag kunne Fridtjov komme på skolen i slåbrok, bare fordi han følte for det, og som tenåringer syslet han og kameratgjengen med planer om å starte et nytt politisk parti: «Unionistene». Planen var å gjenopprette unionen med Sverige, under mottoet: «Norsk økonomi - svensk teknologi». Han var tidlig typen til å bli hektet på noe og hadde perioder med manisk interesse for sjakk, bridge, fotball, seiling og tennis. På sommeren og i helger og ferier jobbet han seg opp på Son Kro til å få lage mat og servere, og meningen var å begynne på en kokkeskole i Sveits. Så ble han forelsket i ei jente og bråbestemte seg for å flytte til Oslo og sikte seg inn på Blindern i stedet, slik at han kunne være nær henne. Forholdet varte i ni år.

- Jeg surra mye på Blindern. Men jeg mener jeg tok en eksamen i idéhistorie, i alle fall? sier Såheim med lett undring i stemmen.

For det som skjedde, var at Såheim ble hekta på studentteater og siden plukket opp av en friteatergruppe. «Dette får jeg jo til!» tenkte han. Han kom inn på Teaterhøgskolen på første forsøk, og da han gikk ut, fikk han tilbud fra flere teatre. Han valgte seg Den Nationale Scene i Bergen og debuterte i 1994, til god omtale i blant annet VG: «Ikke minst er debutanten Fridtjov Såheim en herlig sleivete Klatremus, en respektløs skogsbohem som står utmerket til Anders Mordals snusfornuftige Morten Skogmus.» De neste årene ble det mye teater i Bergen og Stavanger, før han i tida rundt 2002 beveget seg inn i film- og TV-bransjen. Der har han holdt seg siden, med snart norgesrekord i antall roller i norsk film og TV.

Men nå, som Fridtjov Såheim er i ferd med å forlate kafeen, oss og Jernbanetorget, skal han i et møte for å snakke om en reklamefilm. Han hoster litt igjen, myser med det ene, såre øyet og tar på seg vinterjakke, lue og skjerf for å gå. For hans del er det i like greit at intervjuet med Dagsavisen er over. Nå på slutten kom vi igjen inn på hans ryddighet og hans frustrasjon over det han kaller «skrap».

- Jeg blir helt nevrotisk av at man kjøper så mye skrap hele tida. Man bare drukner i mer og mer leker og klær, og det er så mye sko i gangen, at ... Få det vekk, liksom! Noen ganger føler jeg at jeg holder på å drukne i skrap. Skulle ønske man kunne gå tilbake til da man gikk til skomakeren, sålte om skoene, kjøpte ordentlige ting som holdt. Sofaer som holdt i 30 år, og ... så hvitevarer, da. Før hadde de kjøleskap som gikk på freon, de holdt jo gjerne i 60 år! Den gassen var vel ikke så bra, da, men ... sa Fridtjov Såheim, før han avbrøt seg selv:

- Vi kan like godt gå nå. Vi sitter her og snakker om hvitevarer!

5 favoritter

MUSIKK: Hører mye på folk music om dagen.

FILM: Gode sci-fi-filmer som er velfundert i fakta og vitenskap.

BOK: Leser mest faglitteratur, men «Justine» av Marki de Sade gjorde et uutslettelig inntrykk i tenårene.

MAT: Langsom, fransk mat.

STED: Steder ved havet med mye ekstremt vær.