Portrett

Anette Trettebergstuen: Gaselle i ulveland

Uten rasistene og nynazistene hadde ikke Anette Trettebergstuen sittet på sitt 16. landsmøte og smugdrømt om å bli statsråd.

Se videointervju i vinduet over!

Che Guevara-sjablongen på veggen er for denne kafeen hva Rolling Stones-skjorta fra Hennes & Mauritz er for middelaldrende menn, nostalgisk pynt uten å si noe om noen.

Anette Trettebergstuen ser an fotografen og setter seg slik at hun ikke kan bli avbildet med Che i bakgrunnen. Når det skjer, pleier hun å få kjeft fra høyresiden. For ti-femten år og en hel mengde modnende kveldsmøter siden, skjedde det. Den unge politikeren poserte foran et bilde av frigjøringssymbolet Che, og Kristin Clemet kommenterte på Facebook om at hun ikke burde la seg avbilde med Che Guevara. Visste hun ikke om det totalitære tankesettet som lå bak, om situasjonen på Cuba? Man trenger ikke lære en hedmarking å tute mot ulvene: Anette Trettebergstuen hadde heldigvis sin barndoms nynazister å slå i bordet med. Uten dem hadde hun ikke sittet her i dag.

På veien fra boligfeltene øst for Hamar til små, men danderte porsjoners kafeer i Oslo, har hun ålet seg i skinny jeans gjennom selskapslivet i to tiår, fra Potta (homobaren Potpurriet hvor hun i begynnelsen ble skremt av store damer i flanellsskjorter), Justisen (hvor politisk ungdom broiler seg), FAFO-fester (hvor all norsk definisjonsmakt bader i varm hvitvin), nachspiel og slottsmiddager (med nachspiel på Lorry), og hun har vært DJ i trange båser på byen. Hun sitter her, ennå strak i ryggen, ennå ikke tynget av livet i den raske politiske fila og det faktum at hun skal føde i mai. Fortsatt slank, et årvåkent blikk over en hals av afrikansk høyde og eleganse og med skarpe skulderkuler.

– Jeg får ikke sove om nettene. Magen er så stor, den er i veien, sier hun.

– Dette er da ikke en stor mage?

– Er den ikke? Trond Giske pleier si at endelig ser det ut som jeg har spist nok til middag for første gang i livet.

Anette Trettebergstuen.

FOTO: MIMSY MØLLER

Trettebergstuen er ikke veldig opptatt av redebygging rett før landsmøtet, men ymter om at det ikke er lov til å henge opp bokhyller i stortingsleilighetene, og hun har måttet sette bort en samling bøker hun har dratt med seg gjennom livet. Nestlederen og naboen låste seg inn i leiligheten hennes i påsken og satte tulipaner i en vase og gule telys på bordet.

– Folk vet kanskje ikke at Trond Giske også er slik, en myk mann og enormt pyntesjuk? spør hun.

En pent brukt vippestol er også brakt inn i leiligheten av naboene Giske/ N’Jie. Trettebergstuen har et foto tatt av svogeren av to store madonnahoder på en vegg i East Village som for lengst er overmalt, en rekke Warhol-sitater og takutsikt mot byhage. Det er mye mer som minner om Upper East Side enn Ridabu i Hamar, hedmarkhovedstadens omland med alle kunstnerne. The Faldbakkens, Frida Ånnevik og Arbeiderpartiets kulturpolitiske talsperson.

Hvis det å få baby er å gjenskape det man selv var, skal vi til 1991 for å finne ut hvorfor Anette Trettebergstuen ble stortingsrepresentant som 24-åring. Brumunddal var det samme forglemmelige som i dag. Treverk på lager, brakker til salgs, veikro og en og annen personbil som ikke var Volvo. Så kom Arne Myrdal og Folkeaksjonen Mot Innvandring (FMI) for å holde appell. Anette Trettebergstuen var ti år og storøyd. Mer voksne folk visste om små steders knuffing på lørdagskveldene, men nå ble det gatekamper mellom Myrdals folk og blitzere.

Arne Myrdal visste han hadde meningsfeller på stedet. Rundt femti stilte bak ham på folkemøtet, noen mente det var tre hundre. Det hadde vært voldsepisoder mot innvandrere, ruteknusing og et visst miljø som var under oppsikt på grunn av rasistiske holdninger. Blitz-miljøet i Oslo gikk aldri glipp av en god demo på den tiden, selv om de måtte reise der bønda var og komme seg til Hedmark med busser.

Arne Myrdal startet en slags tale med ropert, men ble raskt møtt med tilrop og slagord. Da ga rasistene opp og begynte å kaste stein og flasker og dro fram balltrær og stokker. Kjetting og molotovcocktails ble beslaglagt. Politiet måtte gå mellom med skjold. E6 var sperret en stund mens politiet beskyttet hundre blitzere som ble skysset i busser tilbake til Oslo. Tre uker senere kom Arne Myrdal tilbake for å fortsette folketalen sin. Da ble han møtt med noe enda sterkere enn fyrop og vold: Oppimot 4000 brumunddøler som vendte ham ryggen.

Les også: Sylvi Listhaugs rådgiver:  – Veldig ofte er det rådgvere som har veldig mye makt

En ild ble tent i Anette Trettebergstuen. At noe så stort kunne skje så nær hjemme! Vel kom hun fra et hjem der foreldrene var opptatt av politikk, men det var helsepolitikk. Faren var helse- og omsorgssjef og hadde gått av på et budsjett han ikke kunne stå for. Mer styr og leven var det ikke med helsepolitikken. Men dette!

– AUF stilte straks med en antirasismekampanje i nærmiljøet. Vi skulle dra rundt og vekke ordførere midt på natta med beskjeden «Stå opp mot rasisme». Det var en gavepakke til søkende mennesker tidlig i tenåra, å både få gjøre litt ugagn og nytte. Jeg hadde vel et aksjonistisk sinnelag. Og jeg fant meg selv i Europeisk Ungdom. I Hedmark. Som 12-åring. Det var ganske sært. Dette var før avstemningen i 1994.

– Var det ingen alternativer til AUF?

– Jo, Sosialistisk Ungdom. Det kunne blitt SU den gangen, det var tilfeldig hvor jeg havnet. Men jeg kunne ikke meldt overgang til SV i dag. Arbeiderpartiet var heller ikke perfekt for meg, men jeg husker Jens, som var popstjerne for oss den gangen som nå, si noe om dette til ungdom på en skoleturné. Han sa at å velge parti er omtrent som å velge dame. Hvis man kun skal ha en som er helt perfekt, går man glipp av mye moro mens man venter.

– Den største politiske popstjernen lokalt var vel Odvar Nordli?

– Og Sigbjørn Johnsen og Sylvia Brustad. Politikken skulle bare være et sidespor. Mange på ungdomsskolen hørte meg si at jeg aldri skulle bli politiker, for vi hadde en lærer som satt i kommunestyret og fortalte om lange kveldsmøter og de betydelige bunkene med sakspapirer som lokaldemokrati er. Atten år gammel var jeg selv i kommunestyret og formannskapet. Og like etter det var det bilde av meg og Jens Stoltenberg fra landsmøtet, enten i Østlendingen eller Hamar Arbeiderblad. Siden gikk det slag i slag, og her sitter jeg.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Og nå som du er kommet hit, og VG mener du blir familie- og likestillingsminister fra høsten, er det vel ingen vei utenom å måtte samarbeide med KrF?

– Stopp, stopp, her er det mange ting jeg må si noe om. Dette med å bli statsråd … altså: I partiet gjør vi det vi blir satt til. Nå er jeg likestillings- og kulturpolitiker i familie- og kulturkomiteen, men før det ble jeg satt til vikarbyrådirektiv-helvetet. Man sier ja til det man blir spurt om, tenker jeg er svaret på det. Og jeg har ingen problemer med KrF, jeg.

– Ikke?

– Nei, jeg deler deres hovedlinje, som er solidaritet ute og velferd her hjemme. Det er mer som forener oss enn som skiller oss. KrF er kommet etter i likestillingspolitikken, og kontantstøtten er snart en ikke-sak for alle partier. I en del etiske spørsmål knyttet til for eksempel bioteknologi, er KrF annerledes, men vi skal klare å samarbeide, gi og ta. For mange Ap-politikere fra Hedmark, satt det også langt inne å samarbeide med Senterpartiet da vi startet med et kulturløft og endte med å bli rødgrønn regjering. Hjemfylket mitt er tydelig sånn, det har alltid vært husmennenes kamp mot storbøndene i Sp og Høyre. Men det gikk strålende, det også!

– Har du ikke problemer med KrF som lesbisk heller?

– Mange tror det. Det er jo grupper innenfor partiet som har sine meninger. KrF på Stortinget opplever jeg som støttende til vår kamp for rettigheter, og det blir ingen omkamp om ekteskapsloven. Kirken og staten er også ferdig skilt nå. Knut Arild Hareide var modig og gikk i prideparade.

– «Tukling med skaperverket» er jo en setning som setter fyr i den leiren. Hva slags tanker gjorde du deg da du ville ha barn?

– Det er omtrent ti år siden jeg fikk lyst på barn, og jeg har brukt mye tid på å tenke på det tekniske rundt det. Jeg er blitt spurt om hvorfor vi ikke valgte surrogati og det sier litt om hvor forvirrende og fremmed denne debatten er for folk. Det har fått met til å tenke at det er ekstra viktig å være åpen om hvordan barn lages fordi det er mange fordommer og mangel på kunnskap - nettopp fordi det er for få slike historier som deles. Og surrogati? Hallo, jeg har jo livmor. Noen lurte på om vi hadde fått hjelp fra storken i Danmark. Da Christian og jeg bestemte oss for å få barn, ville vi først prøve det enkleste og mest tilgjengelige. Så vi kjøpte rett og slett en sprøyte på apoteket og prøvde. Mange gjør det slik. Og vi bestemte oss for å være helt åpne om metoden, det innebærer også å svare på konkrete spørsmål i de litt kleine intervjuene. Kanskje folk blir oppmuntret til å tenke litt enklere på det etter å ha hørt vår historie. Her det ikke tuklet med noe skaperverk, for å si det sånn.

– Folk har vel sine spørsmål?

– Absolutt. Anniken Huitfeldt ringte etter at nyheten om graviditeten kom ut: «Har dere pult?» Jeg svarte at jeg trodde alle måtte skjønne at vi ikke hadde gjort det. «Men hele Stortinget lurer på om dere har pult?», sa hun. Da forsto jeg at vi måtte fortelle om det. Han er homofil, jeg er lesbisk, og vi skal oppdra barnet sammen. Vi er foreldre, men ikke slike som har sex med hverandre. Men mange har nok lurt på dette, ja.

– Hva slags verdier vil du putte i barnet?

– Jeg håper han blir en fyr som vet å ta vare på andre, som er omsorgsfull. Vi får gi frihet under ansvar, slik mine foreldre ga meg. Selv om jeg måtte bruke sykkelhjelm lenge etter at de andre slutta med det. Og matpakkene: Jeg fikk beskjed om å smøre matpakke selv, men droppa det. Når du har vært sulten på skolen 3-4 dager, lærer du å smøre matpakke. Han må bli en gutt som oppfører seg som folk.

– «Å oppføre seg som folk», det er ingen under sytti år som sier det lenger?

– Man blir kanskje litt slik av å henge med Odvar Nordli og Sigbjørn Johnsen? På Hedmarken sier vi det som det er. Folkeskikk er viktig.

– Stresset eller avslappet mor?

– Jeg håper jeg klare å være avslappet. La ham få være og bli det han vil.

Les også: Martin Kolberg om bruddet med vennen Thorbjørn Jagland: – Det gjør vondt den dag i dag

Anette Trettebergstuen opplevde det stoiske hedmarkske da hun ringte hjem og sa hun var lesbisk.

– Jeg og Bård Nylund (medforfatter av boka Homo. Pitch Forlag 2017) møtte hverandre i AUF og kom ut av skapet sammen. Vi satt på en veranda en sommerkveld og drakk billig hvitvin og hadde tenkt å ringe hjem for å si det til foreldrene våre. Vi utsatte. Mer vin. To. Så ringte vi. «Pappa, jeg må fortelle deg noe. Du må nesten gjette hva det er!». Han spurte først om jeg hadde begynt med narkotika. Så om jeg var gravid. Så om jeg skulle gifte meg. Da sa jeg: «Nei, nei, nei, pappa, jeg er forelsket i en jente». Da sa han, «Å gudskjelov, er det bare det?

– Du har termin i mai. Når er du tilbake?

– Planen er å drive valgkamp fra august, hvis ikke gutten har andre planer, som for eksempel å få kolikk. Da får jeg stille opp på det jeg kan i valgkampen. Kan vi snakke om kulturpolitikk nå?

– Ja, hva vil du gjøre hvis du blir kulturminister?

Anette Trettebergstuen puster dypt. Når du er 36 om noen dager og sulten, og partiet ditt ligger an til regjeringsmakt, gjelder det å manøvrere korrekt, ikke for ivrig, ikke for passiv, men akkurat passe av alt uten å tråkke noen på tærne. Og ikke love mer reformer enn Senterpartiet kan holde. Men når Anette Trettebergstuen uttaler «kunstnerøkonomireform» og at flere må få tilgang til kulturopplevelser, uavhengig av lommebok og bosted, er det et nytt lys som støter gjennom henne.

Innpust:

– Det er fortsatt for store forskjeller i folks kulturbruk knytta til penger og bosted. Å sikre alle en smakebit av kunst og kultur, brenner jeg for. Da må vi styrke ordninger som kulturelle skolesekken, spaserstokken, fortsette å bygge ned terskler for å delta. Kultur er avkobling, det å legge seg i sofaen og se en god film, men det er også påkobling, for kunst og kultur får deg til å tenke tanker og se sammenhenger du ikke har sett før. Kultur binder folk sammen og bygger fellesskap.

Utpust:

– Og så må vi begynne å behandle kunstnere som skikkelige arbeidsfolk. Jeg kjenner mange kunstnere som dag ut og dag inn prøver å overleve på det de driver med, og som oftest er dette en gruppe frilansere uten rettigheter til sykepenger eller pensjonspoeng. Folk i kreative yrker blir ofte møtt med «Åja, kunstner, ja?» og en ferdig oppfatning av at man er litt lat eller «hva driver du egentlig med?». Slik kan det ikke være. Jeg vil ha ordning og reda. Vi må gjennomgå stipender og støtteordninger og skape forutsigbarhet.

– Mer offentlig pengebruk, altså?

– Der vi og Høyre skiller lag, er når Høyre mener folk stimuleres til å skape mer og bedre ved å få mindre.

– Linda Hofstad Helleland sier «kulturnæring» i annenhver setning. Da må det jo være viktig?

– Klart, men det er også en frase for å legitimere ansvarsfraskrivelsen det er å kutte i offentlige stipender til kunstnere og økonomien til institusjonene. Hadde Høyre vært opptatt av kulturnæring, burde de skapt arbeidsplasser av kultur ved å bruke penger på bedre kulturtilbud i hele landet. Det gir arbeid, og det gir folk mening i livet.

– Enger-utvalget kritiserte dere kulturløftkamerater for at det ikke var gjort nok på felter som bibliotek og kulturskole. Kritikken var jo riktig. Hva skal du gjøre med det?

– Bibliotekene er kommunenes ansvar, og det er lokalpolitikerne selv som bevilger penger. SV vil ha øremerking til bibliotekene, og de må gjerne få gjennomslag for min del, men hvis man begynner å øremerke bibliotekpenger, så vil det bli krav om veldig mye øremerking til andre gode formål også. Hvis Stortinget skal bestemme budsjettene lokalt, kan man spørre hva man skal med lokaldemokratiet. Jeg mener en kulturminister har makt til å be sine egne prioritere kultur lokalt.

Trettebergstuen tar en pause og får lov å snakke seg så herlig bort om en jente på sykkel som nærmest bodde på Vang bibliotek, lånte bøker om Gummi-Tarzan og reiste fra Ridabu til uante destinasjoner med Thor Heyerdahl og Robinson Crusoe. Biblioteket var hennes fritidsaktivitet. Verdien av det kan ikke måles. Nå har hun fått adgangskort til meråpne bibliotek i Oslo, en av de mer berikende tillitserklæringene mellom storsamfunn og individ.

– Blir det boklov igjen med Ap?

– Ja, det blir det. Kulturministrene Anniken Huitfeldt og Hadia Tajik fikk beredt grunnen og vedtatt den, men det første Høyre og Frp gjorde, var å avvikle den. Vi tar den opp igjen, men bokloven slik den var den gang, var ikke perfekt. Den som blir statsråd, må se på det på nytt og justere, sier hun.

Slik snakker man nå, både n’ Oddvar, n’ Sigbjørn og a’ Anette.

Les også: Trine Skei Grande: – Noen sier faktisk «unnskyld» og går inn på nettet og sletter hetsen

Fem favoritter

Musikk: Veldig variert. Akkurat nå mye Frida Ånnevik og klassisk musikk.

Film: Definitivt italienske «La grande bellezza» fra 2013. Mørk, vakker og dekadent.

Litteratur: Umulig å velge bare én bok! Men jeg er spesielt glad i forfatterskapet til Frode Grytten.

Mat: Det meste bare jeg slipper å lage den selv.

Sted: På fjellet eller ved sjøen.

Mer fra Dagsavisen