Annonse
Alf Hammer.

Anders Hammer: Blikk i strid

Anders Hammer har sett mye lidelse gjennom kameralinsen. Men sier det også er mye humor i krig.

Annonse
Portrettet

 

Se videointervju i vinduet over!

«Gud er stor» roper den ene soldaten. Så ler han og klasker seg på knærne fordi han vet det kommer: «Gud er stor» runger det fra den andre siden av skyttergraven, fulgt av en skuddsalve. Det er 24-år gamle Hosheng Kerkuki fra Veitvet i Oslo som fordriver tida ved fronten med å terge opp IS-soldater.

– Det er mye humor i krig, ler Anders Hammer. I én måned fulgte han den 24 år gamle nordmannen med kamera i krigen utenfor Kirkuk i Irak. Han har også reist rundt og filmet Norges allierte i felt i Irak og Syria, og intervjuet nordmenn som har dratt ut for å kjempe side ved side med peshmergaen og andre militser. Filmen «Våre allierte» ble vist på NRK i høst.

– Hvem og hva er det man kjemper for når man kjemper sammen med peshmergamilitsen?

– De kjemper for selvstendighet for Kurdistan. Noe av problemet er at det er ganske stor splittelse også internt blant kurdere så det er flere peshmergaer og andre militser. De er uenige politisk, så selv om de har felles mål er de uenige om veien dit og hva slags type samfunn det skal være.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Anders Hammer tar imot Dagsavisen hjemme i leiligheten på Tøyen. Her er lite eller ingen spor av krig og elendighet. På den prisbelønnede journalistens private vegger er det en krig som foregår i en galakse langt, langt borte som har rangen. «Star Wars»-motivene går igjen på filmplakater, bordbrikker og som motiv på kaffekoppene. I bokhylla i stua står en Darth Vader-figur og skuer over bordet så man nesten kan fornemme lyden av pustingen hans over kaffen og biscotti. En annen pussig detalj mellom filmeffektene er alle de pussige små maleriene som henger overalt. De ligner barokke portretter, bare at hodene er byttet ut med dyrehoder: katter, aper, pandabjørner og lemurer poserer iført festuniformer og ballkjoler.

– Er det et bevisst valgt interiørtema?

– Nei, ler han.

– Denne leiligheten er en nostalgitrip, innredet av meg som 14-åring, men med penger. Og dyreportrettene er bare surrealistiske og morsomme. Jeg syns det er fint å omgi seg med noe som ikke minner om krig.

Når han kommer hjem fra verdens konfliktområder til Tøyen er overgangen merkbar.

– Jeg liker roen her. Da jeg var yngre trodde jeg at jeg var en av de unge, modne, seriøse mennene i min generasjon. Med åra har jeg skjønt at jeg er som folk flest, at jeg egentlig var en ganske umoden gutt. Men jeg har fått en annen ro de siste årene. Og når jeg er hjemme liker jeg å være sammen med venner og familie, og å være ute.

– Nylig ga du ut boka «Krigen som aldri tar slutt», sammen med danske Carsten Jensen. Er Taliban blitt sterkere?

– Mye sterkere. I Afghanistan har alle mulige strategier for opprørsbekjempelse blitt forsøkt som et eksperiment, og ingenting har fungert. De årene jeg har jobbet har jeg sett hvordan militære hele tida har endret taktikk, kommet opp med nye konsepter og nye slagord – propaganda som har hatt til hensikt å dekke for realitetene.

– Burde Norge deltatt i krigen?

– Norge burde visst hva de gjorde da de gikk inn i Afghanistan, men det gjorde de åpenbart ikke. Målet var å skape stabilitet, og fjerne Taliban. Det har ikke lyktes. Det eneste man oppnådde var å vise at man er en god alliert med USA og Nato.

– Så krigføringen har hatt en motsatt effekt?

– Ja, den har bare gjort at opprøret har vokst seg sterkere og sterkere. I dag har man gitt opp å prøve å drepe dem, og må gå i forhandlinger.

Les også: Hevder Hussain skrøt av våpentrening med Bhatti

Selv om han er delvis oppvokst på en bondegård i Vestfold er han eslet til å dekke konflikter.

– Det med småbruket var en halvgod syttitallsidé som faren min hadde. Vi hadde masse dyr, broren min og jeg hadde hest som var på avløsning fra noen her i Oslo og foreldrene mine drev kennel, så det var alltid minst 10 hunder på gården. Men så skilte de seg, og moren min fikk en ny mann som var journalist og redaktør. De tok oss med på sommerferier til Nord-Irland for å møte og intervjue IRA-folk, smiler han.

– Var det den nye mannen hennes som inspirerte deg til å bli journalist?

– Nei. Jeg lærte mye om skriving av ham. Men han forholdt seg ikke så mye til barn, egentlig. Vi ble behandlet som om vi var voksne. Når jeg leverte skolestiler så fikk jeg en kritikk som om det var noe en voksen hadde skrevet i avisen.

– Du fikk anmeldelser?

– Ja. Han var skikkelig streng på det. Og syntes at barn var så barnslige, ler han.

Når de var i Belfast bodde de blant annet i Falls Road, et av de mest belastede områdene i det borgerkrigsrammede landet. I Belfast fikk Anders Hammer en slags bonusfamilie, som hadde barn på samme alder som han selv. De introduserte ham til en ungdomskultur som var langt røffere enn i Tønsberg.

– Dette var gjennom nittitallet, og ungdomskulturen var preget av at folk tok mye dop. Og så var det en del slåssing, noe som jeg nok syns var mer interessant å observere enn å være med på.

Da han noen år senere tok en mastergrad i fred og konflikt med fokus på private sikkerhetsselskapers rolle, valgte han å reise til Colombia, intervjue folk som jobbet i selskaper som var underleverandører til amerikanske militære.

– Det var en outsourcing av militære oppgaver, noe som tidligere hadde vært statens monopol. Jeg syntes jeg fikk så mye ut av å jobbe i felt, det var meningsfullt. Så jeg tenkte: dette ville jeg gjøre mer av.

Etter seks år som desk- og nyhetsjournalist dro han i 2006 på reportasjetur til Afghanistan for Dagsavisen sammen med andre medier. Året etter ga han bort alt han eide og flyttet til det krigsherjede landet. Beundringen i avisredaksjonene var stor, selv om mange lurte på om det egentlig var et klokt valg. Krigsreporteren er en mytisk rolle blant journalister, og Anders Hammer har kjent på konflikten ved å gjøre krigen til levebrød.

– Jeg har tenkt at den poserende journalisten er en rolle vi er litt ferdig med. Min kommentar til det er å lage dokumentarer der jeg selv nesten ikke syns.

Først 9 år etter at han flyttet til Afghanistan oppnådde han det som mange journalister har forsøkt, nemlig å komme på innsiden av Taliban. I forbindelse med opptakene til dokumentaren «Talibanistan» fikk han audiens hos Taliban-kommandanten Abdullah Mardan og seks andre talibanere.

– Jeg jobbet lenge for å få det til, og ble tidlig invitert til å møte dem i Faryab-provinsen, som da var den norske provinsen. Men rammene var for usikre. Faren for å bli kidnappet var for stor. Så jeg valgte å ikke møte dem.

Taliban tok også selv kontakt med Anders Hammer på et tidspunkt i 2010.

– Invitasjonen kom på e-post. Velskrevet på engelsk. Problemet er at du kan ikke møte dem uten å kjenne hvem som kontakter deg, eller vite hvem som har etablert kontakten, og hvilken del av organisasjonen du forholder deg til. Jeg kunne ikke reise og møte dem basert på en invitasjon på mail. Jeg hadde visst veldig lenge at jeg ville møte dem, jeg var bare lite interessert i å bli kidnappa.

– Jeg har mange venner som har jobba som journalist i Afghanistan, og nesten alle som har blitt kidnappa har trodd at de var på vei til intervjuer og så har de blitt lurt i feller. Det handler om at de har stolt på feil folk. Så jeg var opptatt av å ikke stresse det, la det ta den tida det trengte. Grunnen til at det til slutt fungerte er at jeg har evnen til å si nei og backe ut av prosjekter.

Møtet med Abdullah Mardan skjedde i et område som er totalkontrollert av Taliban. Hammer dro alene sammen med sjåfør og tolk.

– Var du nervøs?

– Ja, det var jeg. Flere av de jeg møtte var også nervøse og uvante med hele intervjusituasjonen. Jeg måtte ikke skrive under noen kontrakt eller noe slikt man av og til må gjøre med det internasjonale militæret. Det eneste Mardan var opptatt av var at han trodde på at jeg var uavhengig journalist, ikke utsendt av myndigheter eller utenlandske spioner.

– Han sier i filmen at han valgte å stole på deg?

– Ja, det tror jeg er helt reelt. Det han mente var at de fleste journalistene i Afghanistan ikke hadde vært opptatt av å møte dem som uavhengige journalister, men var en del av det de oppfatter som Natos propagandaapparat. Det er ikke er så vanskelig å forstå at de har det perspektivet.

– Kan man bikke over og bli for forståelsesfull?

– Ja, det tror jeg man kan for alle krigførende grupper. Det er absolutt et problem når du møter Taliban, at du ikke tør å gi dem motstand eller møte dem kritisk. Men det er i høyeste grad et problem når du møter det norske forsvaret og andre lands soldater også. Jeg er mest opptatt av å skildre og få fram nyanser, så kan folk selv bestemme hva de vil mene.

– Av alt du har opplevd ute, hva har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg har sett barn bli drept, det er det absolutt verste.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

Gjennom tida i Afghanistan har han vært tett på en lang rekke bombeangrep. Etter 14–15 angrep sluttet han å telle.

– Men ett jeg husker spesielt godt var rettet mot den indiske ambassaden. Lufttrykket fra bomben var så sterkt at jeg først trodde jeg var blitt skadet. Det er en ubeskrivelig følelse når det slår gjennom kroppen din, det gjør fysisk vondt omtrent som å bli slått. Da jeg skjønte at jeg ikke var skadet løp jeg til åstedet, der drev de og plukket opp lik. Jeg husker barn som ble dradd ut av et forvrengt bilvrak. Istedenfor å vente for å få en skjærebrenner og kutte opp bilen drev de og rev og slet i likene – det er det jævligste jeg har sett.

– Hvordan bearbeider du slike inntrykk?

– Det plager meg å se drepte mennesker. Jeg har ikke hatt problemer av det i etterkant, men det sitter, både i kroppen og hodet en god stund, og jeg har sett veldig mye etter hvert. Alle mulige typer angrep, fra forsøk på å sprenge en tankbil til skyting og bakholdsangrep, selvmordsbomber og bilbomber. Jeg var i Kairo da myndighetene gikk til angrep på det muslimske brorskapet, og jeg fulgte brorskapet en måned – der skøyt snikskyttere folk i brystet og hodet. To av dagene gikk myndighetene inn for å bare drepe så mange demonstranter som mulig. Så jeg har sett mange mennesker bli drept.

– Hva gjør det med deg?

– Jeg tror det er en av grunnene til at jeg jobber slik jeg gjør i dag og ikke jobber som nyhetsjournalist. Jeg vil skildre krig på en annen måte, det er et bevisst valg. Jeg har opplevd og erfart så mye at jeg ikke synes jeg får fortalt det gjennom den vanlige nyhetsjournalistikken, og synes det ville være meningsløst å utsette seg for det jeg har gjort uten å få fortalt noe mer. Med film kan jeg jobbe mye mer med egne følelser, perspektiver og erfaringer.

– Hva er det med deg som gjør at folk åpner seg for deg?

– Jeg tror det handler om erfaringer. En slags respekt for at man har vært ute og opplevd, spesielt vold. For selv om det aldri er noen tvil om at jeg kommer fra et helt annet sted, og stort sett har det enormt mye bedre enn alle jeg møter, og kan dra igjen når jeg vil og dermed ikke kan føle som dem, så har jeg opplevd vold og forstår hva det betyr.

– Har du vært mye redd?

– Du blir redd når du er på et sted som blir angrepet. Du får mye adrenalin. Men jeg er ganske rolig av meg og det er vel grunnen til at jeg har fortsatt. Jeg greier å jobbe og filme selv om det blir skutt med ulike typer ammunisjon.

IS bruker enorme ressurser på å fortelle sin versjon av krigshistorien og resultatet er et makabert og spektakulært krigsteater med videoopptak av halshogging, fanger som fraktes i bur gjennom byene og soldater som synger kampsanger.

– Det ser jo helt crazy iscenesatt ut?

– Det er mange med film og medieutdanning som er med i IS, og for dem har det vært en strategi fra første dag å styre all informasjon. Det er sjiamilits som jobber på samme måte – de har en klar idé om at de ønsker å styre sin egen propaganda, og vil ikke ha journalistene som mellomledd. Derfor har det vært nesten umulig å gjøre intervjuer med IS-krigere, det må godkjennes av ledelsen i IS og har endt med at folk i verste fall er blitt drept. Taliban har ikke vært i stand til å jobbe med media på den måten.

– Savner du Afghanistan?

– Jeg savner vennene mine. Jeg har kontakt med dem hver dag. Men jeg savner ikke å leve permanent i den sosiale settingen der, det var en av grunnene til at jeg flyttet. Mer enn sikkerhetssituasjonen så var jeg sliten av det sosiale. Det er ekstremt strengt kulturelt og sosialt. Sånn sett er det for eksempel lettere å leve i Irak, det er en enklere kultur å komme inn i som en fremmed.

– Hva kommer det av at særlig Afghanistan er så strengt?

– Afghanistan er et veldig konservativt land med lavt utdanningsnivå, der 75 prosent av befolkningen bor på landsbygda. Når jeg er ute og møter mullaer på landsbygda, som ofte er de som har mye makt, så er det begrenset hvordan vi kan kommunisere fordi vi har så ulike perspektiver på livet. Jeg syns det er interessant, men føler også avstand. Å komme tett på er vanskelig, men det oppleves noe enklere å gjøre det med film enn gjennom å skrive. På film ser du ser måten folk snakker på, tankepauser, tonefall, ansiktsuttrykk.

– Hvordan er det i Afghanistan nå?

– Verre enn da jeg var der for første gang i 2006. Myndighetene har ikke kontroll nok til å beskytte sivilbefolkningen mot alle angrepene, noe som skaper stor frykt. Landet styres stort sett av en gruppe lokale krigsherrer, og det gir en enorm følelse av utrygghet når du reiser rundt i landet. I Kabul er det ikke fullt så galt, men om du reiser rundt på landsbygda er det fullstendig anarki en del steder.

– Fikk du noen afghanske jentevenner?

– Ja. Det er stor forskjell på by og land, og jeg hadde blitt fortalt at det var nærmest umulig for en vestlig mann å møte afghanske kvinner. Det er det ikke, men det er ofte ikke uproblematisk. Det beste er å ikke være ute i åpne sosiale rom, fordi det er mange menn som blir provoserte av det.

I boka «Drømmekrigen» skriver han at alle som flytter til konfliktområder har mange fellestrekk, de ønsker å møte mennesker og arbeide med noe som føles stort og viktig. Men at også mindre høyverdige motiver spiller inn, som rastløshet, kjip kjærlighetshistorie og søken etter spenning, eller som den britiske journalisten Anthony Loyd skriver: «litt action og en tur til den mørke siden.» Selv har han vært motivert av alle de nevnte faktorene.

– Om du ikke hadde blitt journalist kunne du blitt fremmedkriger?

– Nei. jeg er ikke interessert i våpen og ikke interessert i å ta del i krig. Jeg har ikke engang vært i militæret. Det jeg ikke syns er vanskelig å skjønne er den søken etter mening og spenning, noen er også ekstremt religiøst motiverte. Det er enkelt å forstå det spesielt unge menn forteller om, enten de drar som soldater eller krigere på egen hånd, på den ene eller andre siden. Søken etter mening og spenning syns jeg ikke er vanskelig å forstå, og jeg har heller ikke noe behov for å moralsk fordømme det.

Under TV’n står en Playstation. Hammer er som andre menn i sin generasjon oppvokst med krigs- og actionspill.

– Jeg har spilt «GTA» og «Battlefront».

Det er det nærmeste vi kommer krig i vår del av verden, og han har sett det tydelig også blant unge soldater i felt.

– Du ser tydelig at de er inspirert av spill og filmer. Det er mye fiksjon som drar folk til krig, iscenesettelsen og forsøk på å etterligne det man har sett på film og i spill er noe jeg har forsøkt å skildre også. Jeg ser det veldig tydelig siden jeg har vokst opp med det selv, og kjenner igjen perspektivene og idealene.

– Når det gjelder Star Wars har jeg aldri helt klart å holde rede på hvem som er den gode og hvem som er den onde kraften?

– Obi-Wan Kenobi er god. Darth Vader er kompleks.

 

Fem favoritter

Musikk: Radiohead, «The Bends» og «Ok Computer».
 
Film: «Return Of The Jedi» gjorde sterk inntrykk på meg som 6-åring. Da jeg ble litt eldre så jeg «Det røde ekornet» av Julio Medem på filmklubben i Tønsberg, og ble enormt grepet av den.
 
Bok: «Blekingegadebanden» en absurd dokumentarbok om danske radikalere som utvikler seg til å bli terrorister på åttitallet.
 
Sted: Et sted jeg vet jeg kommer til å reise tilbake til er Japan.

Mat: Sushi er det beste jeg vet.

 

Annonse