Amal Aden: Stolt og sta

Se kort videopintervju i vinduet over!

Nyheten om massakren mot homofile i Orlando hadde sunket inn. Amal Aden var på vei fra Røros for å holde foredrag på en skole i Harstad da hun hørte om terroren.

– Først fikk jeg bare med meg at det hadde vært et terrorangrep i USA. Senere, da jeg hørte at det dreide seg om Pulse Club – som er en kjent homseklubb – skjønte jeg med en gang at det dreide seg om et angrep rettet direkte mot homofile.

– Hva tenkte du da?

– Først ble jeg redd og skalv, så ble jeg fryktelig sint. Nå pleier jeg ikke å gråte og har sjelden problemer med nattesøvnen, men den natten fikk jeg ikke sove. I stedet vandret jeg hvileløst rundt på hotellrommet og til slutt gikk jeg ut på badet, satte meg ned på gulvet og gråt.

Hun sier det gjør vondt i hele kroppen å tenke på det, kanskje mest av alt fordi hun ikke er overrasket. Hun er selv blitt slått ned fordi hun har valgt å være åpen om sin legning, og opplever daglig å bli spyttet på og trakassert. I så stor grad at hun ikke kan gå alene i byen. Hatet som tok livet av 50 mennesker i Orlando er noe hun kjenner altfor godt.

– Jeg tar det personlig. Det som skjedde i Orlando kunne skjedd hvor som helst og når som helst, også i Norge. Bare les kommentarfeltene i enkelte nettsamfunn, der hylles massedrapsmannen som en helt. Folk skriver at det ikke var terror, det var jo bare homofile.

Les også: Vandrer i Oslos lesbiske historie

fredag åpnet Oslo Pride 2016. Helt siden nyheten kom fra Orlando har Facebook vært oversvømt med regnbueflagg og oppmuntring til å slutte opp om årets pride-arrangement. Også den muslimske MDG-politikeren Shoaib Sultan har oppfordret muslimer til å delta for å vise solidaritet. Etter Orlando er det blitt farligere å være åpent homofil, det varsles om strengere vakthold og mer politi. Amal Aden vurderer selv å gå i paraden, men frykter at mange muslimer ikke tør.

– Til det sitter forakten, selvforakten og avskyen altfor dypt. Problemet er ikke bare de religiøse miljøene, også blant mange liberale muslimer er homofili tabu. Jeg møter det blant folk jeg kjenner, folk på voksenopplæringen og hos elever i videregående skole. De er oppdratt til å tro at homofili ikke eksisterer. De lærer hjemme, fra koranlæreren og fra miljøet sitt at homofili er synd og at homofile skal kureres eller drepes, sier Amal Aden.

Den prisbelønte forfatteren er i dag bosatt i Hønefoss med samboer og barn. Ingen ville synes det var rart om hun valgte å leve tilbaketrukket. I stedet bruker hun livet sitt til å reise land og strand rundt for å møte skoleungdom og innvandrere på voksenopplæring og foredra om likestilling, rasisme, integrering, mobbing og homofili. Når vi møtes kommer hun rett fra Lørenskog, der hun har holdt foredrag for 180 ungdommer på den lokale kinoen.

– Flotte ungdommer, sier hun med tjukk l. Sola steiker, men stilen hennes er kompromissløs: Svart skinnjakke, svarte trange jeans og hvit skjorte. Håret er kort, tennene kritthvite og blikket intenst bak Timberland-brillene.

– Det er heftige temaer vi tar opp, og ofte blir det uro i salen når jeg kommer til temaet homofili. Da kan det gå varmt for seg, noen ganger blir det opptøyer, folk kaster ting og blir sinte. På Sørlandet nylig var det en dame som besvimte. Nå har hun truet med å saksøke meg, hun vil ha en erstatning på 10.000 kroner for at jeg sjokkerte henne med homofili. «Bare gå til retten, jeg betaler ikke ei krone!» sa jeg. Folk er gærne, de liker å true.

– Dette er et Norge mange ikke kjenner?

– Ja. Derfor må vi snakke mer om det. Norge er kanskje et likestilt land på noen områder, men vi har også mye igjen. Og det kommer stadig nye mennesker hit som utfordrer viktige verdier, og det gjør at det faktisk er blitt vanskeligere å være homofil i dag.

Les også: LHBT-leder om Silje Nordnes' tårer: – Jeg har lyst til å gråte selv

På hjemmesiden hennes står det: «Å snakke om homofili er verre enn å skrive kronikker om ytringsfrihet. Det er verre enn å bli kriminell rusmisbruker. Det er verre enn absolutt alt. Det eksisterer ikke.» Likevel slutter hun ikke å ta det opp.

– For de fleste etnisk norske ungdommer er det ingen big deal. Minoritetsungdom derimot nekter, mange av dem sier: «Vi er helt enige med deg i alt det andre du står for. Men MÅ du ta opp homofili?» For noen dager siden var det ei jente på en skole som sa til meg at det er bedre å være selvmordsbomber enn homofil, for da tar i hvert fall Gud imot deg med åpne armer, og du vet at du kommer til himmelen når du dør.

Hun legger til at det ikke bare er elevene som har problemer, også noen lærere velger å leve ut sin legning i skjul.

– De frykter å bli hetset fordi de jobber på skoler der det er mange elever med minoritetsbakgrunn. Spesielt i Oslo kan det være en enorm utfordring, sier Amal Aden, som etter hvert foredrag setter av tid dersom noen ønsker å snakke med henne alene.

– Hver dag skjer det. Jeg kjenner enormt mange homofile muslimer som er redde og undertrykker legningen sin av frykt. Og vi snakker om tredjegenerasjons innvandrere. Æreskulturen til foreldrene er enormt kontrollerende og somaliere har øyne overalt. Kontrollen og moralpolitiet er bare blitt sterkere, egentlig fatter jeg ikke at de har tid. Men det kommer nye mennesker til Norge hele tida, og de må tydeligvis passes på. Taxisjåførene er rene etterretningstjenesten, og det gjør det nærmest håpløst for unge mennesker som ønsker å frigjøre seg.

Amal Aden ble født inn i en verden i krig, hun levde sine første 13 år som gatebarn i Somalia der hun sov blant lik og livnærte seg ved å tigge og rane. Hun klarte å komme seg til Norge i 1993. Ifølge hennes selvbiografiske bok «Min drøm om frihet» var det som å gå fra asken til ilden. Livet i Oslo ble bare en annen form for usikkerhet. Hun følte seg glemt, redd og usikker. Familien som hun hadde flyttet inn hos kastet henne på dør og hun flyttet alene på hybel, fikk kriminelle venner og begynte å ruse seg.

– Men jeg er glad jeg kom til Norge, jeg har fått det bra her til tross for alle trusler og sjikaner. Jeg har barn og samboer og hver dag når jeg kommer hjem og går inn døra i huset mitt er jeg lykkelig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hun var rundt 12 år og vandret gatelangs i Somalia da hun første gang ble forelsket i en jente. Om noen hadde sagt lesbisk hadde hun ikke skjønt hva de mente. Men den litt eldre Kiin smilte så varmt til henne at hun kjente på følelser hun ikke kunne beskrive. Det ble med en avstandsforelskelse. Da hun kom til Norge tok hun opp sin dragning mot jenter med en voksenperson hun stolte på.

– Jeg hadde andre store utfordringer og var ikke egentlig så opptatt av kjærester. Men jeg visste at jeg hadde følelser for jenter, ikke gutter. Så jeg gikk til en somalisk dame som jobbet med integrering. Jeg stolte på henne. Når jeg fortalte hvordan jeg følte det, sa hun at årsaken var at jeg var blitt for norsk, at jeg hørte for mye på musikk, så for mye TV, og at en djevel hadde overtatt kroppen min. Hun fortalte om helvete, detaljert og grusomt, slik at jeg, som hadde store psykiske problemer etter alt jeg hadde opplevd, ble sykt redd og mistet nattesøvnen. Så fortalte hun at forbannelsen kunne kureres ved at jeg kledde meg tekkelig og begynte å be, så vi dro på shopping på Grønland. Jeg fikk kjole og hijab, men skjønte fort at verken klær eller bønn kunne forandre hvordan jeg følte. Hun var grei og sladret ikke til noen, sa bare at dette måtte aldri komme ut fordi homofile somaliere ikke finnes, det er ikke lov. I hjemlandet ble man straffet med døden. Og hun var liksom en som skulle jobbe med integrering, skjønner du? Ikke rart at ikke flere kommer ut når de får slike beskjeder.

Hun forteller at nettopp nå, på denne tida av året mens resten av Norge går og gleder seg til sommerferien, er det mange ungdommer med minoritetsbakgrunn som går på skolen og gruer seg for å bli sendt til foreldrenes hjemland.

– De er redde for å bli giftet bort eller dumpet for å bli helbredet dersom de er blitt for vestlige. Barn sendes som jojoer mellom Norge og foreldrenes opprinnelsesland for å kureres mot alt som kan oppfattes galt og umoralsk, og der blir de utsatt for utenkelige ting. For ikke å snakke om alt det jævlige som skjer på asylmottakene rundt om. Nylig fikk jeg vite om en ung gutt som var blitt utsatt for gjentatte overgrep av eldre menn på mottaket for å kurere hans homofili. De ville gi han en lærepenge. Blir du voldtatt nok blir du heterofil, liksom. Dette skjedde for 10 dager siden. I Norge. Velkommen til min hverdag.

Amal Aden var omstridt da hun skrev om ytringsfrihet og integrering. Men etter at hun sto fram som lesbisk i 2011 har hatet og hetsen eskalert. Likevel valgte hun å stå fram offentlig.

– Du har sagt at din legning ikke er noen privatsak?

– Jeg møtte en unggutt i Bergen som ville ta livet sitt fordi han trodde han var den eneste i hele verden som følte slik han gjør. Han ville ikke leve. Det er derfor jeg sier at min legning ikke er en privatsak. Ungdommer må kunne se at vi er flere, slik at de skjønner at dette er normalt. Jeg er nødt til å si hvem jeg er, slik at jeg kan hjelpe nye generasjoner. Jeg sier; se her – jeg er lesbisk. Og jeg finnes!

«Det var krig, det var sult, det var død. Men for meg var tanken på å forelske meg i ei jente verre enn alt annet», skrev hun på nrk.ytring.

– Var du redd da du bestemte deg for å stå fram offentlig?

– Jeg var mest spent.

– Du har sagt at fordommene mot homofili satt så dypt i deg at du fremdeles tar deg i å føle skam over din egen legning?

– Vel ikke nå lenger. Men det satt i lenge. Det er vondt å bli foraktet, og lett å få selvforakt fordi man er «annerledes». Og jeg tror det er derfor mange får rusproblemer, det blir en form for selvmedisinering.

Man tar seg i å undre på hvordan et traumatisert foreldreløst gatebarn som kom til Norge som analfabet, ble rusmisbruker og utstøtt, har klart å komme dit hun er i dag. Amal Aden smiler. Hun har ikke noe klart svar selv heller.

[ Les flere av Dagsavisens helgeportretter her! ]

– Jeg tror det er sånn at om du ikke har noe valg, bare må du. Det er trangen til å overleve. På et tidspunkt gikk det opp for meg at dersom jeg noen gang skulle få et godt liv måtte jeg gå på skolen, og slutte å tygge khat. Om jeg er spesielt sterk? Det vet jeg ikke. Ikke om jeg er spesielt modig heller. Men tøff er jeg nok. Og aldri diplomatisk, smiler hun.

– Du har sagt at du ble drevet av sinnet?

– Ja. Jeg har vært mye sint, og det har drevet meg. Det kunne kanskje like gjerne gått i feil retning; at jeg kunne blitt radikalisert. Men det var ikke så mye snakk om ekstremisme da jeg kom til Norge. Først og fremst var språket min redning. Og gode venner, et fint kontaktnett.

Hun er blitt truet på livet, familien hennes er blitt truet og hun har opplevd å bli slått ned på åpen gate fordi hun snakker fritt og ikke lar seg skremme.

I dag kan hun ikke gå alene, hun har livvakter som passer på henne nesten over alt. Truslene er blitt en vane, men hun er tydelig vaktsom. Mens Dagsavisen tar bilde til dette intervjuet merker vi at blikket hennes zoomer inn alle forbipasserende bak de mørke brillene. To burkakledde kvinner passerer en gang. Så kommer de tilbake, mumler noe og går videre.

– «Der er djevelen.» Det var det de sa, sier Amal Aden og rister på hodet.

– Jeg må passe på, for jeg vil ikke bli slått ned igjen. En gang slo en kvinne meg i bakhodet nede ved Nationaltheatret. Brillene datt av og jeg fikk kul i hodet. Sånt er ikke gøy, sier hun og gnir seg i bakhodet. Så ser hun undertegnedes blikk, kommer bort og gir meg en klem.

– Vet du, for ikke mange dager siden sa en dame til meg at om hun hadde en kniv så skulle hun skjært meg i to. «Uflaks for deg så er jeg ingen brødskive», svarte jeg. Jeg vet nesten ikke hva man skal si til sånt. Hatet stikker dypt, og dersom vi ikke tar et oppgjør med det kan det bli farlig. Slik de nå har fått oppleve i USA. Men de samme kreftene finnes her.

Samme hvor lykkelig og veletablert hun er, med samboer, barn og hage, greier ikke Amal Aden å sitte på rumpa og se på urett som skjer. Hun må gjøre noe. Og tror hardnakket at verden kan forandres.

– Forrige uke hadde jeg en diskusjon med fire jenter som går på videregående skole. De spurte om jeg syns det er greit å bli kalt hore. Nei, det er ikke greit, sa jeg. «Men læreren vår sier vi bare skal ignorere det», svarte de. Men de skal da virkelig ikke ignorere det? Det er ikke greit å bli kalt hore, det er uakseptabelt og det finnes verken religiøse eller kulturelle unnskyldninger for det. Når man sier til ungdommene at de bare skal ignorere det, blir det feil. Jeg mener jenter skal ta til motmæle. Ikke akseptere den typen ting.

– Hva er første bud for god integrering?

– Å lære seg norsk, lære seg kulturen og ikke la seg bli holdt nede av et miljø som holder på gamle oppfatninger. For eksempel hører du unge religiøse jenter si at de godt kan gifte seg med en som er gift fra før, fordi religionen sier flerkoneri er greit. Men det er jo ikke engang greit i Somalia etter at kvinnene gjorde opprør. Til disse jentene har jeg bare én ting å si: Du har fått et hode, bruk det!

Hun frykter også at det går på dunken med likestillingen når en hel generasjon jenter drukner i selfies og kroppspress.

– Jeg hører jenter klage over at de aldri blir flinke nok, tynne nok eller pene nok. Og så tar de hundre selfies om dagen og sier de legger seg med vondt i magen hver kveld fordi de ikke føler seg bra. Og da må jeg spørre: Bra nok – for hvem? For guttene?

– Drit i guttene, det er viktigst at du er bra nok for deg selv. Det må komme innenfra, selvrespekten.

– Selv er du godt fornøyd?

– Ja. Jeg står opp hver dag og tenker: Ny dag, nye muligheter, nye trusler, nye kamper. Jeg er en enkel person, så lenge klærne er rene, familien er frisk og har det bra kan jeg ikke sutre over at skjorta ikke er ny eller at den har en flekk på seg når jeg skal møte Dagsavisen. Skjorte er skjorte.

Til tross for alt hun gjennomgår er Amal Aden muslim. Hun tror på en gud som elsker henne.

– Jeg har hørt noen som sier at det er trist du er homofil, og du må i hvert fall ikke praktisere for da havner du i helvete. Det er fjollete. Jeg er glad i min samboer og jeg vil leve livet mitt her og nå.

– Står det i Koranen at det er forbudt å være lesbisk?

– Det er ikke lov i Islam. Men jeg tenker at jeg er glad i min Gud, og jeg er glad i damer. Så jeg sier ja takk, begge deler.

Fem favoritter

Musikk: Hører mye på somalisk musikk. At somaliere ikke greier å integrere seg i Norge betyr ikke at det er noe galt med somalisk kultur.

Film: Elsker actionfilmer og dokumentarer.

Bok: Faktabøker og sakprosa, og krim i sommerferien.

Mat: Pizza. Og fredags­taco, det forlanger barna.

Sted: Jeg trives hjemme. Jeg reiser mye så det er godt å kunne sitte hjemme i min egen hage.