Annonse
Nick Cave er ikke den samme utagerende figuren som før på scenen, men ofte like intens. Her i 2013.

Ut av mørket

Mandag er Nick Cave i Oslo Spektrum. Nylig fylt 60, samtidig som han ser tilbake på sin voksne karriere. Vi går tilbake til begynnelsen.

Annonse
Lydhørt

 

For min egen del så jeg Nick Cave for første gang sommeren 1981. På The Africa Centre, et lite kulturhus i Londons Covent Garden. Hans gruppe The Birthday Party hadde flyttet til byen fra Melbourne i Australia, de var ganske ferske, og veldig store i en mindre sammenheng. I det stappfulle lille lokalet overhørte jeg en samtale mellom to tidlige tilhengere som var fulle av forventning. – Jeg har ikke sett The Birthday Party på flere uker, sa den ene. Sånn snakker man bare om noe som er veldig tidsriktig, men også foreløpig veldig lett tilgjengelig. En fase i artisters karriere som alltid har vært den mest spennende.

«Velkommen til 45 minutter med rent helvete», sa Nick Cave til å begynne med, ifølge anmeldelsen i New Musical Express. Minnene mine fra konserten er en alminnelig oppfatning av utagerende ekstase på scenen. Noen har tatt vare på detaljene. De begynte med «Big Jesus Trash Can», der gruppa virkelig høres ut som ramlende søppelspann, i positiv forstand. Den låten jeg husker best er «Nick The Stripper», som det også finnes en samtidig video av. Cave struttet rundt på scenen og oppfylte alle forventninger om rock som ekstremsport. Han har oppsøkt holdningene fra The Birthday Party senere, med gruppa Grinderman, men også i den 15 minutter lange feberfantasien «Babe, I’m On Fire» på albumet «Nocturama» i 2003.

Da The Birthday Party kom til Oslo i 1983 ble Cave spurt om hans image som vill og gæren? – Nei, det stemmer ikke. Jeg blir bare litt overentusiastisk innimellom, mente han.

Mange har nok vonde tanker om verdensbildet i dag, men det så ikke så lyst ut på 80-tallet heller: – Alt er på vei nedover, og The Birthday Party feirer menneskehetens undergang, sa Nick Cave til Svein Paulsen i Nye Takter. Et intervju der mange av tankene som har preget Caves sanger senere kommer tydelig fram. – Tekstmessig går det på en slags positiv desperasjon, men langt fra depressiv sutring. Det handler stort sett om dekadanse i forskjellige former. En slags feiring av nedbrytelsen av ens bevissthet. (...) Slik jeg ser det er det latterlig å skrive sanger som er positive eller håpefulle for en sosial framtid eller noe sånt. Jeg klarer ikke å se ting ut fra en sosial bevissthet, men tenker individuelt og skriver ut fra en kladd av individuelle tanker.

– Det er en veldig ubehagelig form for fornøyelse å skrive tekster. Det blir vanligvis gjort når du er inne i en depresjon, dvelende manisk over ting som er regnet som usmakelige. Utdrivelsen av disse ideene fra mitt sinn er min måte å være kreativ på, og jeg finner prosessen ubetinget fornøyelig, men på en slags pervers måte, antar jeg. Å skrive er en form for selvtukt, fordi det eksponerer de usmakelige sidene av din karakter, men på samme tid er det en fornøyelse å bli stilt ansikt til ansikt med undergangen av ditt sinn, mente Cave i 1983.

Den omtalte undergangen kom til The Birthday Party før resten av menneskeheten. I 1984 debuterte Nick Cave og hans nye gruppe The Bad Seeds med «From Here To Eternity». Raskt etterfulgt av «The Firstborn is Dead» året etter. Da kom han til Oslo igjen, til Vikateateret, en perfekt setting for Nick Cave, i det gamle industrilokalet som var i ferd med å bli revet til fordel for et modernisert Aker Brygge.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Folk blir som regel skuffet når de møter meg. De har dannet seg et bilde av hvordan jeg er ut fra den musikken de har hørt, og alle har bestemte oppfatninger om hvordan Nick Cave burde se ut, og oppføre seg. Så når de finner ut at jeg ikke er gal, men en rolig og tidvis artikulert fyr, blir de skuffet. Jeg lever ikke det livet tekstene og musikken beskriver, sa han i et nytt intervju med Nye Takter, denne gangen med Jan Rustad. Som spurte Nick Cave om all den tilsynelatende elendigheten i sangene hans.

– Jeg velger ikke de temaene jeg skriver om, jeg bare skriver. Og da skriver jeg om det som interesserer og opptar meg, for det er lettest å skrive om, atskillig lettere enn om jeg skulle skrive om hvilken vidunderlig verden vi lever i. Personene i tekstene mine er som regel ensomme, fordi jeg synes individet er mer interessant enn massene. Det å gjøre individet til et ensomt dyr gjør det enklere å skildre, uten at ensomhet er noe jeg foretrekker.

I 1986 ga Nick Cave både ut en samling coverlåter på «Kicking Against The Pricks», og dobbel-EPen «Your Funeral My Trial», som også ble et album etterpå. Denne gangen var det Anders Giæver som møtte artisten for Nye Takter. En Nick Cave som kanskje var påvirket av rusmisbruket som opptok ham i veldig mange år: – Så jeg har vært her før? Jeg trodde dette var Sverige sa han, men skjønte at han tok feil da han fikk øye på noen bilder av Edvard Munch på veggene på hotellet sitt: – Han hadde noe av det samme synet på virkeligheten, eller virkelighetene, som meg. Det litt irrasjonelle, sa Cave, som mente at han selv hadde «vokst litt fra» Munch etter hvert. Da han ble konfrontert med sånt som han hadde sagt forrige gang, virket han forundret over å ha vært her før. Han fortalte litt om arbeidet med sin første roman, «And The Ass Saw The Angel», som kom ut et par år etterpå: – Jeg har alltid vært fascinert av ekstreme handlinger og religiøs fanatisme, fortalte Cave.

I 1986 spilte Nick Cave på Sardine’s i Oslo. Hans siste opptreden på «de små klubbene». Med dette var startfasen over. Album som «The Good Son» og «Let Love In» gjorde Nick Cave til en stadig større artist, men det var først med albumet «Murder Ballades» og Kylie Minogue-duetten «Where The Wild Roses Grow» i 1996 at Nick Cave ble en folkehelt. Og det har han vært siden. En Nick Cave som ikke lenger var like tilgjengelig, som tok seg god tid mellom hver gang han kom til Oslo, og etter hvert spilte på langt større scener, på Kalvøya, Norwegian Wood og i Oslo Spektrum.

Nick Cave & The Bad Seeds har nylig kommet med samlealbumet «Lovely Creatures». Som egentlig skulle vært utgitt høsten 2015. Så omkom Nick Caves sønn i en ulykke om sommeren, og Cave bestemte seg for at han hadde for mange følelser som måtte få utløp i nye sanger. «Skeleton Tree» ble kåret til det nest beste albumet fra 2016 av norske kritikere, bare forbigått av David Bowies «Blackstar». Sanger fra «Skeleton Tree» utgjør nå hovedtyngden i konsertene hans, sammen med et utvalg av de høyest elskede gamle glansnumrene. Vi kan neppe vente å få høre «Nick The Stripper» igjen.

Annonse