Bilde 1 av 3
Nye takter

Undervurdert superstjerne

Det nye albumet til Enya kommer litt i skyggen av Adeles denne uka. Adele har likevel et stykke igjen til Enyas 80 millioner solgte plater. Og Enya synger fortsatt minst like fint.

ENYA

«Dark Sky Island»

Warner

I forhold til andre artister med samme salgstall må man kunne si at Enya har vært mindre omtalt i årenes løp. Ikke bare fordi hun foretrekker et liv i bakgrunnen, men også fordi hun i altfor liten grad er blitt tatt på alvor. Musikken hennes er bare for pen. Det går ikke an å danse til den. Hun blir aldri remikset. I sjangerhælvete er hun til og med blitt definert som new age.

Albumene til Enya har konsekvent kommet ut på den mørkeste høsten. Derved inviterer hun til å bli omtalt som «et lys i mørket», musikken hennes som «varme tepper av lyd». Aldri har vel den mest populære musikken minnet mer om salmesang. Alt blir feil ut fra formelle kriterier for trendy takt og tone. Dessuten låter Enya ganske likt fra album til album. Krav om fornyelse rettes helst mot artister som høres ut som noe helt for seg selv. De som høres ut som veldig mange andre får i større grad lov til å fortsette som før.

Enyas «Dark Sky Island» er hennes niende album på 30 år. Den bekrefter vel nok en gang at hun har funnet sin form. Den begynner med «The Humming», som skal være inspirert av selveste lyden av universets opprinnelse. Som i realiteten ligger altfor lavt i frekvens til å kunne høres med det menneskelige øret, men som Enya likevel representerer med smektende vakker innlevelse. Vi må lese litt om albumet for å skjønne dette. Det er ikke strengt tatt nødvendig, men betryggende å vite at hun er mer opptatt av astronomi enn astrologi. «So I Could Find My Way» og «Even In The Shadows» bekrefter fort at hun fortsatt lager melodier som vil få mange til å dåne. Sånn fortsetter albumet i tre kvarter til.

LES ANMELDELSE: Adele: Popstjerne mot strømmen

Det var langt fra opplagt at Eithne Ni Bhraonain fra Donegal nordvest i Irland skulle bli en av vår tids mest populære sangere. Hun sang først med søsknene i gruppa Clannad: – Selv om jeg sang sammen med min søster og to brødre, var aldersforskjellen svært stor. Jeg var mye yngre, vi hadde forskjellige interesser, og jeg hadde ikke så stor innflytelse på hva som skjedde, fortalte hun oss.

Enya sluttet i Clannad etter et par år. Forvirrende nok like før de fikk sin største hit med temaet fra tv-serien «Harry’s Game», som høres ut som selve skissen til Enyas solokarriere, med sine lag på lag av stemmer i perfekt harmoni. Hennes første oppdrag på egen hånd var musikken til TV-serien «The Celts», som ikke fikk den store oppmerksomheten. Da albumet «Watermark» kom i 1988 var det ventet at også denne kunne forbli musikk for spesielt interesserte i sånt som er fint, annerledes og litt rart. Så gikk det noen uker, plateselskapet gjorde en god jobb, og plutselig var singelen «Orinoco Flow» på førsteplass i Storbritannia.

«Orinoco Flow» høres ut som en stor oppdagelsesreise. «We can sail/We can steer/With Rob Dickson at the wheel» sang Enya, og fikk det til å høres veldig eksotisk ut. Men Orinoco var egentlig navnet på studioet der plata ble spilt inn, og sjøulken Dickson ved roret var platedirektøren i Warner Music som hadde gitt henne muligheten til å komme ut i verden på et helt nytt nivå. – Men den er ikke en sang om platebransjen, forsikret hun oss da hun kom til Oslo mens singelen fortsatt toppet i Storbritannia.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Enya snakket om betydningen av å være «naturlig». Hvor fint det var å synge på gælisk, morsmålet hennes, i mange sanger. Hvordan stemmen var det ultimate instrumentet, til tross for bruken av det siste nye innen elektroniske tangenter. Enya selv var opptatt av alt var gjort organisk, uten samples: – Jeg mister litt av følelsen av luft når jeg jobber med keyboards. Når vi er ferdige med dem begynner jeg med stemmene, så blir alt levende igjen, fortalte hun

Produsenten Nicky Ryan var også med, og insisterte på å forklare at stemmen til Enya ikke blir duplisert i det uendelige. Når vi hører 200 lag med stemmer har hun virkelig sunget dem 200 ganger. Siden det tok så ualminnelig lang tid å spille inn platene bestemte Enya seg tidlig for å ikke gjøre konserter. Både fordi det ville være for tidkrevende, og fordi det ville bli vanskelig å gjenskape de store harmoniene på scenen. I forbindelse med utgivelsen av det nye albumet har hun sagt til BBC at det kan være mulig å legge utpå turné for første gang, med fullt kor og orkester, men legger til at dette ikke er noe hun har konkrete planer om.

Les musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter 

Jeg har aldri vært med på «guilty pleasures»-greia, at man skal skamme seg for å like noe som ikke regnes som en del av den gode smaken. Bonnie Tyler, Simply Red, Status Quo, jeg har likt dem alle. En vakker dag skal jeg fortelle om The Nolans også. Jeg trodde jeg hadde kontroll på dette helt til en ettermiddag jeg satt på T-banen, med hipstere rundt meg på alle kanter, da filmmusikken til «Mary Poppins» plutselig lyste opp på telefonen min. Etter et lite øyeblikks ubehag gjenvant jeg roen. Derfor vil jeg nå endelig få sagt at «Sheperd Moons» med Enya var favorittalbumet mitt fra 90-tallet, grunge, britpop og trip hop til tross. Den var ikke nevnt da Nye Takter kåret dette tiårets beste plater. Jeg vet når jeg har tapt, men jeg bare gjentar fra anmeldelsen av plata: «Vi kan høre inspirasjonen fra folkelige keltiske toner, men først og fremst har hun gjort denne musikken til sin egen – med en umiskjennelig skjønnet og styrke. Ei plate for alle som ikke krever mer enn ren nytelse». Dette er vel fortsatt essensen av Enya. Det er ikke noe mer. Av og til er det nok.

Mer fra: Nye takter