Annonse
Roy Orbison i fin stil under «Black & White Night».

Stor i svart/hvitt

TV-konserten «Black & White Night» ga Roy Orbison tilbake sin enestående posisjon i pophistorien. Nå markeres 30-årsjubileet for filmen med en forbedret utgave.

Annonse
Lydhørt

 

– Jeg har det bra, hjulene ruller, alt går fint, sa Roy Orbison, The Big O, da jeg snakket med ham en sensommerdag i 1987. Vi ante ikke hvor fort hjulene rullet. En måned senere spilte han inn TV-konserten «A Black And White Night», med Elvis Presleys gamle TCB-band, forsterket med Bruce Springsteen, Tom Waits, Elvis Costello og Jackson Browne, og Jennifer Warnes, Bonnie Raitt og k.d. lang i koret. Alt under ledelse av T-Bone Burnett. Konserten vakte berettiget oppmerksomhet. Plutselig visste alle igjen at Roy Orbison var et av pophistoriens største navn.

Når «Black And White Night» nå er tilbake understrekes det at det ikke dreier seg om en nyutgivelse. Kanskje er det derfor den har mistet en “A” først i tittelen? Siden 30 kameraer var i bruk under opptakene er filmen redigert på nytt, med nye kameravinkler tvers igjennom. Dessuten viser det seg at hele ensemblet kom tilbake og spilte fem låter om igjen etter at publikum hadde gått hjem, kanskje i et forsøk på å forbedre dem ytterligere, og disse får vi nå se for første gang. Konserten er en studie i elegant filming, der det helsvarte, det skinnende hvite og alle gråtonene mellom er med på å forsterke de intense stemningene i Orbisons sang og sanger.

Les også: En populær misforståelse er at Cream var «gruppa til Eric Clapton»

Roy Orbison var en av popmusikkens første mystikere. Med stemme som en operasanger, en stemme som ble brukt for alt den var verdt i sanger som «In Dreams», «It‘s Over», «Running Scared» og «Only The Lonely». Med stor dramatikk, og enda større følelser. Tidlig på 60-tallet var han en av de største. The Beatles var oppvarmingsbandet hans ved starten på en turné i Storbritannia i 1963, selv om ting skjedde så fort rundt dem at rollene snart måtte byttes om. Han ble selv oppvarming for The Rolling Stones i Australia året etter, men gruppa forsøkte å fjerne ham fra turneen fordi han var for tøff å følge etter på scenen.

Blant alle intervjuer er det vanskelig å glemme denne formiddagen i 1987, da vi uten forvarsel fikk en telefon til kontoret, om vi kunne tenke oss noen minutter på linja med Roy Orbison, nå med én gang? Tja, si det? Han hadde egentlig vært borte fra oppmerksomheten siden The Beatles, The Stones og alle de andre tok over på 60-tallet, men dette var like etter den nevnte innlemmelsen i Rock’n’Roll Hall Of Fame. «In Dreams» hadde vært brukt med sterk effekt i David Lynch-filmen «Blue Velvet», han hadde ny platekontrakt og spilte inn sine gamle sanger om igjen. Etter et sekund eller tos betenkningstid takket jeg ja.

– Det gikk ti år uten at jeg verken skrev eller spilte inn noe. Og siden jeg ikke skrev noe, var det ingen som ville ha plater med meg. Siden ingen ville lage plater, skrev jeg ikke noe heller. Jeg var inne i en «catch 22»-situasjon», jeg konsentrerte meg lenge om turneene, men for et par år siden begynte jeg endelig å skrive nye sanger igjen, fortalte han. Og så skjedde ting fort.

Roy Orbison begynte innspillingen av et helt nytt album med Jeff Lynne som produsent, en prosess som skulle komme til bli forstyrret av at Lynne også lagde nytt album med George Harrison samtidig. Orbison skulle kore på en av låtene til Harrison, i studioet til Bob Dylan, de skulle låne en gitar av Tom Petty, og så endte dette som kjent med at disse fem spilte inn albumet «Traveling Wilburys Vol 1», med hitlåten «Handle With Care». Der Orbison sang det minneverdige refrenget i kjent stil: «I’m so tired of being lonely/I still have some love to give». Det hørtes som vanlig ut som om han mente hvert ord. Den aller største sangen fra dette albumet er likevel Orbisons «Not Alone Anymore». Men Roy Orbison fikk også gjort ferdig sitt eget album, «Mystery Girl», oppkalt etter sangen «She’s A Mystery To Me», skrevet og produsert for ham av U2.

Før han rakk å gi ut «Mystery Girl», midt i et av tidenes største comeback, døde Roy Orbison tragisk av et hjerteattakk, 6. desember 1988. Det nye albumet hans kom ut tidlig på nyåret i 1989, og konkurrerte i mange uker med Traveling Wilburys på toppen av albumlistene både i USA og her i Norge. En trist slutt på en historie som var trist nok fra før.

Sist vi skrev om Roy Orbison på disse sidene var i juleferien for noen år siden. Derfor overlot vi litt av jobben til andre, og siterte hva noen andre av historiens store skrev om Orbison i sine memoarer. Her i litt forkortet utgave igjen:

– Orbison sprengte alle grenser – folkesang, country, rock’n‘ roll og det meste ellers. Han holdt deg på tå hev. Stemmen rakk over tre eller fire oktaver og kunne få deg til å styre bilen utfor et stup. Sangene kunne vekke de døde, få deg til å mumle for deg selv, «dette er ikke til å tro», skriver Bob Dylan i sin selvbiografi «Chronicles Vol. 1».

– Den utrolige Roy. Han mistet ungene sine i en brann, kona i en bilulykke. Ingenting i privatlivet gikk som det skulle for den store O, men jeg kan ikke forestille meg en vennligere herre eller en mer stoisk person. På scenen hadde han en makeløs evne til å vokse fra 165 centimeter til to meter. Det var utrolig å være vitne til, skriver Keith Richards i selvbiografien «Life».

Les også: Ole Paus (70): Det begynner å bli et liv, det der

«Evergreen» med Roy Orbison er en av de vakreste sangene som noen gang er innspilt. Jeg kan fortsatt høre Roys stemme, som akkompagnement til varmen jeg føler fra kjæresten min, skriver Neil Young i sine «Memoarer» som et fint minne om en av rockens aller største legender.

– Roy Orbison var en mann som måtte synge seg ut av en apokalypse som ventet rundt hvert hjørne, var Bruce Springsteens beskrivelse i fjorårets selvbiografi «Born To Run». Springsteen fikk æren av å innlemme Orbison i Rock’n’Roll Hall of Fame i 1987. – Balladene til Roy var alltid best når du var alene i mørket. Jeg husker jeg lå i senga om kvelden og hørte på «It‘s Over», der han treffer den tonen som får det til å høres ut som om verden går under. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle gå ut mer, at jeg aldri skulle snakke med en kvinne igjen, sa Bruce Springsteen i talen sin der.

– Jeg prøver bare å høres uskyldig ut. Teknisk sett skal jeg ikke være i stand til å synge sånn. Jeg har aldri hatt store planer med sangene mine eller utseendet mitt. I alle fall ingen som var vellykkede, sa sangeren selv til oss like etterpå. Året som fulgte ble heldigvis vellykket nok. Før skjebnen igjen innhentet Roy Orbison.

 

Annonse