Skinnende stjerner

Earth Wind & Fire var en av de store gruppene fra 70-tallet, i dobbelt forstand. Et band med mange medlemmer, og svært mange tilhengere. Med både lettfattelig fengende dansemusikk og mer intrikate finesser for feinschmeckerne. Det var mange som fikk varme, nostalgiske tanker om 70-tallet da Maurice White døde i forrige uke, 74 år gammel.

På grunn av Parkinsons sykdom var det lenge siden White hadde stått på scenen med gruppa, men de har spilt videre med hans velsignelse. Fortsatt med sangeren Philip Bailey i spissen, og Maurices bror Verdine White på bass. Sist sett i Norge på Nobelkonserten i 2007, og de kommer tilbake på Kongsberg Jazzfestival i juli. Det som presenteres som The Earth Wind & Fire Experience på OverOslo på Grefsenkollen i juni er egentlig gruppa til deres gamle gitarist Al McCay, som også gjenskaper de gamle låtene så godt som de kan.

LES OGSÅ: Soulhelt er død

Maurice White begynte som sessiontrommeslager hos rhythm and blues-selskapet Chess på 60-tallet, på innspillinger med artister som Muddy Waters, Howlin’ Wolf og Etta James. Han spilte samtidig på flere store hitlåter, som «Rescue Me» med Fontella Bass, Billy Stewarts ekstatiske versjon av «Summertime» og jazzpianisten Ramsey Lewis instrumental «Wade In The Water». White ble i bandet til Lewis i mange år, før han startet for seg selv tidlig på 70-tallet. Som frontmann, sanger, låtskriver, arrangør og produsent for Earth Wind & Fire.

Earth Wind & Fires suksess er et resultat av kreativt og eksemplarisk plateselskapsarbeid. Igjen kommer vi tilbake til Clive Davis, den gangen direktør i Columbia Records, som kom over EWF som oppvarmingsband for John Sebastian. Han forsto at konkurrentene i Warner ikke skjønte potensialet i Maurice Whites allsidighet. Davis forteller i sin selvbiografi at han leide et studio i all hemmelighet for å teste ut gruppa. Han innrømmer at han ikke er sikker på om det var et meteorologisk høytrykk eller bandets høye trykk som gjorde studioet om til et drivhus. Uansett låt de sensasjonelt. Davis hadde et strategisk mål for EWF i forhold til de andre delene av selskapets virksomhet: Gruppa skulle fylle rommet mellom Miles Davis’ og Herbie Hancocks populære jazzfusion og soulmusikken fra underselskapet Philadelphia International, som leverte hits på løpende bånd fra Three Degrees, O’Jays og Harold Melvin & the Bluenotes. Clive Davis som har vært med på litt av hvert, beskriver mottakelsen av EWF som en «all time thrill».

En liten ironisk vri tok Earth, Wind & Fire helt opp i toppsjiktet. Gruppa fikk i 1975 en sentral rolle i «That’s The Way Of The World», en spillefilm med Harvey Keitel i hovedrollen som plateprodusent under hardt press mellom god musikk og kommersielle krav. Gruppa skjønte at filmen kom til å slå feil, og skyndet seg å gi ut filmmusikken på plate noen uker før premieren. Det var kanskje deres beste album i hele karrieren. Mitt første møte med Earth Wind & Fire var åpningslåten og singelvalget «Shining Star». Et monster av en funklåt som førte til at Earth Wind & Fire gikk helt til topps på singellista og albumlista i USA samtidig. Stevie Wonder har fortalt at han ble helt slått ut av å høre «Shining Star» første gangen, og gikk rett i studio og lagde «I Wish» etterpå.

I vår nyhetsmelding i forbindelse med Maurice Whites bortgang ble EWF omtalt som et funkband i utgangspunktet. Dette er en stor forenkling, og jeg kan godt be om unnskyldning på egne vegne – selv om EWF også utfunket de fleste. Men de spilte også på et bredere register. Et eklektisk band, med alle aspekter av svart musikk i spekteret fra soul til jazz. Og så hadde Maurice White denne afrikanske kalimbaen han hadde kommet over, et slags lommepiano, som ble brukt som ofte som mulig på tidlige plater, og ble et symbol på musikkens opprinnelige opphav. Under gruppas opptredener stilte han seg gjerne opp foran på scenen og spilte kalimbasolo i fem minutter.

Mot slutten av 70-tallet styrte Maurice White EWF trygt inn i discomusikken. Slik ble de store i Norge også. Albumet «I Am» ble det store gjennombruddet her i landet, med en 2. plass på VG-lista sommeren 1979, bare holdt nede av ELOs «Discovery». «I Am» er gruppas store triumf i discoæraen, med balladen «After The Love Has Gone», og «Boogie Wonderland». sistnevnte et samarbeid med vokaltrioen The Emotions, som også fikk «The Best Of Love» av Maurice White. «I Am» var også en produksjonsmessig triumf for White. Selv om den lener seg trygt på 70-tallets etablerte soulstandard peker lyden også klart framover mot Quincy Jones’ produksjon på et album som kom et halvt år etterpå, Michael Jacksons «Off The Wall». Jackson var enda en som lærte mye av Maurice Whites musikk.

LES OGSÅ: Lava som ennå gløder

Men Earth Wind & Fire hadde nådd sitt høydepunkt. I 1983 gikk medlemmene hver til sitt, Maurice White ga ut et soloalbum med mindre hell, sangeren Philip Bailey hadde litt større suksess som soloartist, og som duettpartner med Phil Collins i «Easy Lover». EWF ble reetablert i 1987, men Maurice White trakk seg med årene mer og mer tilbake, av helsemessige grunner.

At «water» mangler fra de fire elementene i gruppenavnet hadde visst en astrologisk forklaring i forhold til Whites stjernetegn. Han var så opptatt av alternativ tenkning at resten av bandet i perioder måtte understreke at de ikke egentlig var en sekt. Også sceneshowene bar preg av dette. Gruppas flamboyante framtoning kan ha stått i veien for anerkjennelsen i hvitere, mer rockorienterte kretser mens de var på sitt beste. Men se hvordan de stråler i videoen til «Boogie Wonderland» – den er et stykke unna «Babylon’s Burning» med The Ruts som kom samtidig den fine våren 1979, men jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke flere kan glede seg over begge to.