Satte ny standard

Svaret er som så ofte ellers: Ringo Starr! The Beatles var ennå ikke oppløst da Ringo i mars 1970 kom Paul McCartney to uker i forkjøpet med sitt første soloalbum. Han kom McCartney 42 år i forkjøpet med et helt album med gamle jazzsanger. «Sentimental Journey» var oppkalt etter Les Brown, Ben Homer og Bud Greens sang fra 1944. Også en av Bob Dylans utvalgte for «Triplicate». Det var en sånn sang som foreldregenerasjonen hadde hørt på, som lenge var helt uaktuell for unge å høre på etter at rocken gjorde sitt inntog i andre halvdel av 50-tallet.

– Jeg spilte den inn for mamma, sa Ringo Starr.

– Vi får håpe hun likte den, for ingen andre kommer til å gjøre det, skrev en misfornøyd kritiker.

En annen anmelder avfeide sanger som «Night And Day», «Stardust» og «Have I Told You Lately That I Love You» som «noe av den trøtteste dritten som noen gang er skrevet». Riktignok avslørte Ringo Starr sine vokale begrensninger enda en gang, men plata er sjarmerende å høre på, og mange av arrangementene er av høyeste standard – laget av folk som Quincy Jones, en ukreditert Count Basie og produsenten George Martin, som tok sine beste musikere med i studio. Albumet kom på 7. plass på albumlista i Storbritannia, men vi er redd for at ikke alle var klar over hva de kjøpte. I ettertid viste det seg altså at de likevel var forut for sin tid.

«Den store amerikanske sangboka», de gamle «standardlåtene», til og med «jazzslagere». Kjært barn har mange navn og det har blitt noen av dem etter hvert. Men er det jazz? «Torch songs» kalles mange av disse sangene på utenlandsk, et begrep som vi ikke har en oversettelse for i Norge. Dette er sanger fra hjertet, ofte om smerte, men smartere formulert enn vi har vært vant til siden. De spenner over en epoke fra «the roaring twenties», til en ny populærmusikk tok over med rocken på 50-tallet. Komponister var Cole Porter, Irving Berlin, George & Ira Gershwin og en lang rekke andre. Sangboka har også forbindelser til begrepet Tin Pan Alley, slagerfabrikkene som oppsto allerede på slutten av 1800-tallet i New York.

Den neste som valgte seg dette repertoaret var Ringos kamerat Harry Nilsson, på «A Little Touch of Schmilsson In The Night» i 1973. Nilsson var en langt bedre sanger enn Ringo Starr, og hans album kan fortsatt høres som et utsøkt bidrag til sjangeren. Han hadde hatt flere hitlåter på dette tidspunktet, og to store albumsuksesser i forkant. Men nå stupte salget, og han kom aldri tilbake på toppen. Sannsynligvis var det ikke de gamle sangenes feil.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Samtidig, over Atlanteren, var Bryan Ferry en forgrunnsfigur i den nye britiske glamrocken. Han insisterte på å gi ut sitt soloalbum bare ett år etter gjennombruddet med Roxy Music. Han kalte det «These Foolish Things», etter 1936-sangen av Eric Maschwitz og Jack Strachey. Dette var den eneste standardlåten på dette albumet, men Ferry fortsatte å spille inn slike sanger med ujevne mellomrom, og i 1999 kom omsider et helt album i denne stilen – «As Time Goes By». Også en av de beste i sitt slag, med Ferrys umiskjennelige stil og eleganse. Nesten fristende å ta på seg pentøyet hvis den skal settes på.

Willie Nelson hadde allerede definert outlaw-sjangeren i countrymusikken da han spilte inn «Stardust» i 1977, produsert av soulveteranen Booker T. Jones. Fra å være et rebelsk alternativ ble han plutselig så koselig som det gikk an. Men «Stardust» ble hans største albumsuksess, og siden har sånne plater vært et hverdagslig innslag innen alle subsjangere av populærmusikken.

Linda Ronstadt hadde vært blant Amerikas aller mest populære, og allsidige, sangere i mange år. Utover på 80-tallet kom den utsøkte albumtrilogien «What’s New»/»Lush Life»/»For Sentimental Reasons», med arrangementer av Nelson Riddle, som samarbeidet med Sinatra og flere andre som gjorde disse sangene kjente i utgangspunktet. Bedre kunne denne sjangeren knapt gjøres.

Dagsavisens anmeldelse av Dylans «Triplicate» : Tre ganger tre hurra

Det hjelper å være god å synge. Jeg synes George Michaels «Songs From The Last Century» er et av hans beste album. Jeg ser av anmeldelsen at jeg opprinnelig var lunket innstilt, men det var fordi jeg umiddelbart sammenlignet ham med Billie Holiday, Frank Sinatra og Nina Simone. Sangene kan ikke høres slik, de må eksistere i nuet, Det går ikke an å gjøre så mye nytt med dem. De er bare så eviggrønne at de tåler runde etter runde, Man skal ikke sjekke alle disse platene, men hver gang en personlig favorittstemme prøver seg blir høytidelig å høre på. Hvis man er spesielt glad i Sinéad O’Connor, Annie Lennox, Caetano Veloso, Robert Wyatt, Rufus Wainwright, Cyndi Lauper eller noen av de mange andre som har forsøkt, så er dette ofte fint. Det er derfor vi har likt alle de fem platene Dylan har kommet med i denne stilen. Han må ha ment noe med det selv også, sånn som han har holdt på.

Den aller største kommersielle suksessen i denne sjangeren sto Rod Stewart for. Det var hans platedirektør Clive Davis som tok initiativet til «It Had To Be You: The Great American Songbook» i 2002. Rod Stewart er jo en av de helt store stemmene fra vår tid, og dette slo så ualminnelig godt an at han fulgte opp med Vol. 2, og 3, 4, 5 og 6 før det fikk være nok. Vi kan heller ikke glemme farsotten som oppsto da Robbie Williams gjorde «Swing When You’re Winning» i 2003. Men Williams gjorde en stor feil: Han fikk seg konstruert en duett med Frank Sinatra i «It Was A Very Good Year», og vi hører det så inderlig godt når Frankie Boy slår inn: Det er en gripende stor forskjell på nivået. Man kan høre på alle disse popstjernene så mye man vil, men det var Frank Sinatra som gjorde disse sangene best, og det er Tony Bennett som gjør dem best i dag, Også når han synger de samme sangene sammen med Lady Gaga eller Amy Winehouse.