Bilde 1 av 3
Nye takter

Rosene blomstrer

Til å være et band som feirer 50 år ser Savage Rose uforskammet unge ut der de kommer på scenen i Roskilde. Forklaringen er selvfølgelig at det bare er Annisette Koppel som er igjen av originalbesetningen.

Annisette Koppels karakteristiske afrofrisyren fra starten er borte, men stemmen skal vise seg å være akkurat så sterk som vi husker den.

De av oss som har hatt et langt, varmt forhold til Savage Rose så fram til dette gjensynet. Vi hadde håpet på en trivelig ettermiddag, med nye og gamle låter i skjønn forening, men var ikke forberedt på en så monumental konsertopplevelse som dette ble. Vi hadde ikke trodd at mange som aldri hadde hørt gruppa før skulle bli stående og måpe av forbauselse. At stemmen til Annisette er i fin form er én ting, at det nye bandet (med kor og full blåserrekke) spiller med en tyngde og glød som maner fram både det sene 60-tallet og det tidlige 70-tallet, det er bemerkelsesverdig. Det er nesten ikke til å tro.

Savage Rose er et av Skandinavias mest legendariske rockeband. De var den første gruppa fra våre trakter som vakte oppsikt i USA, men senere ble deres internasjonale aktiviteter mer preget av konserter i kurdiske og palestinske flyktningleirer, og opptredener fra Grønland til Albania. I dag er de igjen tilbake på de store konsertscenene. Uten at deres holdninger til verden har forandret seg det minste. Dette har vært en lang reise, også bokstavelig talt.

Savage Rose startet i København i 1967. Med sangeren Annisette Hansen som fremste blikkfang, med sitt store krusete hår, og en enda større stemme. Og den spesielle musikken til komponisten og pianisten Thomas Koppel. Savage Rose lignet ikke på noen andre, musikken var magisk, og vakte begeistring i vide kretser. «Blant de beste eksemplene på musikalsk kunst og ren rock ‘n’ roll i vår æra», skrev den amerikanske musikkjournalisten Lester Bangs i 1971. I Norge var «Long Before I Was Born» en stor «Ti i skuddet»-hit allerede i 1969. I 1973 var de blant hovedattraksjonene på den første Ragnarock-festivalen i Holmenkollen. Men noe gikk galt i verdenslanseringen av Savage Rose. Det ble blant annet lagt planer for dem om å spille for amerikanske soldater i Vietnam. Savage Rose fikk fort nok av de multinasjonale plateselskapene.

Når Annisette tar en velfortjent pause midt i konserten i Roskilde, er det ikke hvilket som helt instrumentalinnslag gruppa spiller med stor bravur. «Byen vågner» er åpningen på «Dødens triumf». En ballett mot EF fra 1972, som i første omgang ble presset opp i noen hundre eksemplarer for spesielt interesserte. Til slutt solgte albumet flere hundre tusen eksemplar. Omslagsteksten antydet hvor Savage Rose var på vei: «Lad oss opplive dette Europa, der aldri bliver ferdig med at tale om mennesket, samtidig med at det myrder mennesker over alt, på alle sine egne gadehjørner, i alle verdenshjørner». De fortsatte å lage musikk som bransjen mente var uselgelig. Bare norske MAI ville gi ut «Solen var også din» i 1978.

70-og 80-tallet viet gruppa til politisk kamp, de reiste rundt i verden og spilte langt fra de store rockescenene. Det blir for omfattende å gå i detaljer om alle store og små solidaritetskampanjer Savage Rose har støttet opp om. I Norge spilte de gjerne på Kvinnekulturfestival, på Blitz, for SOS Rasisme eller for «Pøbler mot EF». De opptrådte i flyktningleire i utlandet, og i flyktningmottak hjemme. Denne opposisjonelle holdningen gjorde aldri Savage Rose til folkefiender i hjemlandet – snarere tvert imot. Blant de offisielle oppdragene de takket ja til, var å lage en ballett til EM i kunstløp i København i 1986, som ble til albumet «Kejserens nye klæder». I 1989 ba det danske fotballforbundet dem om å lage en sang til deres 100-årsjubileum.

I det nye århundret begynte Savage Rose igjen å lage musikk for et større publikum. Annisette og Thomas Koppel flyttet til USA. Der lagde de plater med de store studiovirtuosene, ledet av produsenten George Duke, en av dem som husket Savage Rose fra «gamle dager». Musikken var igjen preget av amerikansk soul og pop, uten å forlate de politiske prinsippene. Så døde Thomas Koppel plutselig i 2006, 61 år gammel. Da hadde nettopp debutalbumet til Savage Rose kommet med på det danske kulturdepartementets omdiskuterte kanon, over 108 kunstneriske verker gode dansker burde kjenne til. En æresbevisning? Savage Rose betakket seg. Koppel mente det var et forsøk på å dekke over at den sittende regjeringen overgikk alle tidligere regjeringer i mangel på kultur. Like etter sin død gikk han til topps på den danske albumlista med det dypt seriøse albumet «Improvisationer for klaver».

Savage Rose fortsetter å gi ut plater, med lengre mellomrom en før. Store deler av konsertene i Roskilde er nyere låter, men her er også gjenhør med «The Girl I Knew», «Wild Child» og «You’ll Know In The Morning» fra før i tida. Mens de spiller «The Messenger Speaks» går stemmen til Annisette så høyt at vi er redd for at selv plastglassene i Roskilde skal sprekke. Det hadde vært interessant å høre om hun kunne gjort dette helt uten mikrofon for den store Dyrskupladsen. Tradisjonen tro holder hun engasjerte taler for folket, mot overmakten, og slipper ut en hvit due som flyr sin vei over tusenvis av mennesker. Budskapet i «Freedom To Love» mot slutten tilfredsstiller kanskje ikke dagens krav til mer subtil samfunnskritikk, men Savage Rose har aldri vært til å misforstå. Når Annisette synger Charlie Chaplins «Smile», nesten helt alene helt til slutt, er det umulig å ikke ta oppfordringen til følge.

Spiller på Skånevik Bluesfestival i dag, Månefestivalen i Fredrikstad 23. juli og Rockefeller i Oslo 9. november.

Mer fra: Nye takter