Rock mot amerikanske idioter

Under American Music Awards i november spilte Green Day «Bang Bang» fra det nye albumet «Revolution Radio», like etter Donald Trumps valgseier. Der gikk den plutselig over i taktfaste rop fra sangeren Billie Joe Armstrong, «No Trump, no KKK, no fascist USA», gjentatt seks ganger. Nå raser de videre mot Trump i den nye videoen til «Troubled Times». Dette fra et av verdens aller største rockeband. Deres to siste konserter i Oslo har vært på Ullevaal stadion, og selv om de nå er tilbake i Oslo Spektrum er de fortsatt veldig, veldig store. I alle fall til å være så pågående (pogoende) som de faktisk fortsatt er.

Mange vil bestride Green Days punk-kredentialer, men i virkeligheten er det ikke mange som holder de gamle idealene høyere i hevd enn dem. «Troubled Times», fra fjorårets album, ble sluppet på video 16. januar, den offisielle høytidsdagen som markerer Martin Luther Kings Jrs fødselsdag. Videoen har gamle opptak fra borgerrettighetsmarsjene til Dr. King, kryssklippet med en Trump-lignende figur som hisser opp folk mens håret blåser sin egen vei. I et nærbilde er tennene hans byttet ut med Ku Klux Klan-masker. Igjen, dette er uvant kost fra toppen av rock-pyramiden, men også veldig likt Green Day. De vil i hvert fall ikke være amerikanske idioter. Her hjemme har vi friskt i minne at NRK klippet inn bilder av Trump da en av deltakerne i «Stjernekamp» sang «American Idiot» i høst, og ble sterkt kritisert i Kringkastingsrådet etterpå.

På disse sidene liker vi å spole tilbake minst 20 år i tid. I dette tilfellet til 29. august 1995, da Green Day også spilte i Oslo Spektrum. Like etter det høyst overraskende gjennombruddet med «Dookie». Det var sansynligvis det første besøket deres i byen. Et par år før skulle de spilt på den lille klubben Rockall, men konserten måtte avlyses fordi bassisten Mike Dirnt hadde brukket begge armene i en putekrig med kjæresten. I mellomtida hadde det skjedd svært mye på kort tid. I 1994 fikk gruppa et stort oppsving da singelen «Basket Case» og albumet «Dookie» slo an i veldig stor stil. Til Oslo kom de som store popstjerner. Gruppa kunne ikke anklages for å ikke å ta snarveien til toppen.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Da jeg møtte gruppa før konserten var de innforstått med motsetningene de sto overfor: – Vi ser ikke på oss selv som punkere lenger. Punkrock er ekte alternativ undergrunn, men når vi spiller for 5.000 mener er vi vel heller et vanlig rockeband som er blitt markedsført for massene, mente Billie Joe Armstrong. Men gruppa passet på å hilse til oslogruppene So Much Hate og Life … But How To Live It. Noen år før hadde Green Day gjorde noen av sine første konserter i Europa som oppvarmingsband for So Much Hate i Tyskland. De fortalte at de savnet konsertene i små, okkuperte hus, uten at de direkte mistrivdes med å være superstjerner: – Dette er fortsatt nytt for oss. Vi tenker ikke, nei, ikke enda en konsert til, foreløpig.

I Oslo Spektrum den gangen spilte Green Day fortsatt rått, på grensen til råttent, men trakk i hvert fall ikke ut tida med sine 50 minutter på scenen. Min interesse for Green Day dalte litt etter dette, de gikk litt i glemmeboka, men fikk et massivt comeback med «American Idiot»-albumet i 2004, et konseptalbum som også var en beskrivelse av den mentale tilstanden i hjemlandet under Irak-krigen til George W. Bush. «De kunne vært et one-hit-wonder, et punkband som fikk en hit eller tre og som traff en nerve i samtida, men som så skulle bli borte med at fansen vokste fra det å være sinna på verden. Men her er Green Day igjen, thirtysomething, fortsatt sinte (eller engasjerte som det vel heter når man er voksen), nå på Bush, suburbia og den amerikanske drømmen som forsvant», sto det i Lars West Johnsen anmeldelse her i avisa. Dette engasjementet tok dem helt til topps på albumlistene i USA, i Norge og mange andre land for første gang.

Det var etter dette at jeg omsider så dem igjen, på Roskilde Festival i 205, uten de store forventningene, men ble slått ut av et av de beste rockekonsertene jeg har sett i det nye århundret. Som både tok godt vare på den gamle punkrocken, og omdannet den til et stort stadionshow med selvrespekten i behold. Og så var det jo dette stuntet de dro opp en gjeng fra folkehavet, overlot instrumentene til dem, og lot dem spille videre på «Knowledge», en coverlåt av ska-punkgruppa Operation Ivy. Green Day spilte sin første konsert som oppvarming for Operation Ivys avskjedskonsert. Igjen husket de godt hvor de egentlig kom fra. Mellom låtene leverte Green Day noen kompromissløse politiske meldinger som var fullt på høyde med dem som kom fra Gatas Parlament senere på natta. Jeg kunne ikke huske sist jeg ble så glad og rørt av en rockekonsert.

Det neste albumet, «21 Century Breakdown» var intet mindre enn en beskrivelse av det nye århundret så langt. Slik det fortoner seg for dem som bare så vidt fikk oppleve det glade 60-tallet. «Born into Nixon/ I was raised in hell», var de første linjene på plata. Dette var begynnelsen på en lang rekke sanger om samfunnets støtter og de utstøtte, om paranoia, skuffelse og politisk bedrageri. Servert som lange remser med opposisjonsromantikk. Tekster som var født som slagord, selvfølgelig framført med store feite gitarriff, og refrenger skapt for allsang.

Sånn fortsetter Green Day med sin usvikelige tro på rockens samlende kraft i kampen for en bedre verden. Det er ikke så enkelt som de liker å tro, men det kan være moro å innbille seg dette en stakket stund, Nå som vi nesten lengter tilbake til de gode, gamle dagene da det var George W. Bush som var den fremste amerikanske idioten.