Reggae-sommer

Spør dere meg hvilke som er tidens tre beste reggaealbum, så er «Heart Of The Congos» med The Congos, «Two Sevens Clash» med Culture og «Exodus» med Bob Marley tre umiddelbare kandidater. Også til tidenes tre beste album, uansett sjanger. At alle disse tre nå samtidig kommer i utvidede 40-årsutgaver tyder på at det begynner å bli en stund siden reggaemusikkens gullalder. Desto større er gleden av å oppleve den igjen.

Oppsvinget for reggaemusikken på 70-tallet er nesten ikke til å tro. Her ble populærmusikkens historie forandret av en liten krets sangere, musikere og produsenter på Jamaica, et land med halvparten så mange innbyggere som Norge. Reggaeplatene fra 70-tallet ble produsert på en måte som har gjort dem tidløse. Dette handlet om gode sanger, spenstige rytmer og lydbilder med dristige virkemidler. Det meste av denne musikken er lite kjent i dag, men påvirkningen har vært enorm: Uten reggae, ingen rap, hip hop, remikser og forlengede danseversjoner av korte sanger.

Reggaemusikken har likevel bare én allment kjent utøver: Bob Marley. «Exodus» var selve høydepunktet i en karriere full av store stunder. Spilt inn i London våren etter attentatet mot ham hjemme på Jamaica, en feiring av livet, en lang parade av store låter. Sju spor ble utgitt på singel. Dette er også reggaemusikkens mest kjente album, og bedre kan det knapt bli.

Mange syntes at «Exodus» var litt for lett og ledig. Man ville gjerne at artister fra den mindre velstående delen av verden skulle være sintere, mens Marley også delte livets små og store gleder med sine venner. Sanger som «Jamming», «Three Little Birds» og «One Love» er alltid like strålende, som den noe mer militante «The Heathen».

Den nye 40-årsutgaven av albumet har med en såkalt «The Movement Continues»-miks av Bob Marleys sønn Ziggy, som med tilgang til alle originalopptak har produsert en ny versjon. Som ikke er veldig annerledes enn originalen, selv om det kan være artig å høre nyansene i Marleys stemme når «One Love» her er spleiset sammen av ti alternative opptak vi ikke har hørt før. Men hør heller den opprinnelige luksusutgaven, som har den samtidige Lee Perry-produksjonen «Punky Reggae Party» i niminuttersversjon: «The Wailers will be there/The Damned, The Jam, The Clash».

Cultures «Two Sevens Clash» kom ut på tampen av 1976. Tittelen kom fra en rastafariprofeti om at verden kom til å gå under når alle sjutallene sto sammen, 7. juli 1977. Etter det Dagsavisen har erfart slo ikke dette til. Men i England var ei gruppe så imponert over alt dette at de kalte seg The Clash.

«Two Sevens Clash» inneholder klassisk roots-reggae, drevet av de tidsriktige «rockers»-rytmene til Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, som var med på stadig flere plater på denne tida. De briljerte alltid med stødige, og samtidig svingende rytmer. Med sin følsomme stemme predikerte sangeren Joseph Hill optimistisk rastafilosofi som «Get Ready To Ride The Lion To Zion», «Black Liner Must Come» og «Natty Dread Taking Over», men fortalte også om historisk lidelse fra slavehandelen i «Pirate Days», og mer aktuell undertrykkelse i «See Them A Come». Ifølge teksten på omslaget var deres trøst at Babylon (den herskende delen av verden) en dag skal betale for inhuman urettferdighet.

Samtidig, i et annet, ikke hvilket som helst studio, spilte The Congos inn «Heart Of The Congos». The Congos var falsettsangeren Cederic Myton, tenoren Roy Johnson og bassen Watty Burnett, stemmer som gikk opp i en høyere enhet, i en rekke ufattelig vakre og dypt religiøse sanger, som gjør at «Heart Of The Congos» er en naturopplevelse. Albumet ville ikke vært det samme uten produksjonen til sagnomsuste Lee «Scratch» Perry. En trollmann hjemme i sitt Black Ark-studio, der han gjerne la på lyden av kyr som rauter i tillegg til masse bass, trommer og hans karakteristiske rislende tamburin. Perry sto bak mange av de beste tidlige innspillingene til The Wailers. Han er et geni på godt og vondt. Plateselskapet Island nektet likevel å gi ut «Heart of The Congos» på grunn av lydkvaliteten. Perry kom på kant med direktøren Chris Blackwell, og mente den egentlige grunnen var at Blackwell var redd for at Bob Marley skulle bli utkonkurrert. Perry satte fyr på hele studioet sitt, og ble stadig mer eksentrisk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Heart Of The Congos» kom ut på Perrys egen Black Ark-etikett på Jamaica, og var lenge bare tilgjengelig i sjeldne importutgaver. Men ryktet spredde seg, og siden har den vært gjenutgitt en rekke ganger, blant annet i en praktutgave på Mick Hucknalls Blood & Fire-selskap. Jubileumsutgaven på trippel CD har både Lee Perrys originale miks, en nyere miks, samt ei plate med den senere oppdagede «Don’t Blame It On I» fra samme tid.

Lee Perry har fortsatt å lage plater for seg selv og andre, (som «Back In The Black Ark» med The Congos i 2010), men er i dag først og fremst konsertartist. Slik kommer han til Oslo igjen, alltid en uforutsigbar størrelse på scenen. Med alle hans mer eller mindre bisarre meldinger kan det være vanskelig å forklare rasjonelt at det virkelig er et geni vi har foran oss. Man bare skjønner det.

Enda en legende kommer til Oslo i sommer. Toots Hibbert, i spissen for Toots & The Maytals. Et sentralt navn i reggaehistorien, helt siden de spilte inn «Do The Reggay» i 1968 og ga nytt navn til sjangeren som før var kjent som ska, bluebeat eller rock steady. Toots er kjent for låter som «54-46 Was My Number», «Pressure Drop» og «Monkey Man» – sistnevnte også spilt av The Specials og Amy Winehouse. Og for å sitere videre fra Bob Marleys «Punky Reggae Party»: «Maytals will be there/Dr. Feelgood too/No boring old farts». Toots & the Maytals har vært sjelden å se på lokale scener, men gjorde en stor opptreden på Hortenfestivalen i 1981, inneklemt på programmet mellom Ian Dury & The Blockheads og The Specials – en posisjon bare de beste kan komme fra med æren i behold.

Lee Perry (og Mad Professor) spiller på Rockefeller 14. juni, Toots & The Maytals samme sted 11. juli.