Nye hestekrefter

I 1975 ble det hevdet at rocken var kjedelig. Høsten ble ikke helt trist likevel. Patti Smiths «Horses» kom ut like i hælene på Bruce Springsteens «Born To Run». Springsteen satte et ettertrykkelig punktum for alt som hadde vært, men Smith var begynnelsen på en vidunderlig ny verden. Med mer brutale sannheter enn vi var vant til, men også med en vakker, feministisk selvsikkerhet som ingen andre hadde vært i nærheten av. Med Smiths egne vri på beatpoesien, framført til alt fra smektende pianotoner til lettsindig omgang med rockens mest primitive krefter. Hun var «ny bølgemusikk» i egen person. «Horses» var med på å forandre hele vårt verdensbilde. Et år før vi fikk høre Sex Pistols, et halvt før The Ramones, fikk musikken et helt nytt liv.

På omslaget til albumet står Patti Smith fram på Robert Mapplethorpes ikoniske bilde, en androgyn framtoning med hvit skjorte, bukseseler og svarte bukser. – Jeg slengte jakka over skulderen i Sinatra-stil, i håp om å fange litt av hans naturlige trass, skrev hun selv i omslagsheftet til en nyutgivelse av albumet. Hun sier at bildet er av en ny generasjon, en art som står utenfor, på jakt etter nye jaktmarker, for å opphisse, forbløffe og vibrere med alle ungdommelige muligheter.

Albumet begynner med strofene «Jesus died for somebody’s sins but not mine». De mest pirrende åpningslinjene i noen sang, noensinne. Sangen er egentlig Thems den gang ti år gamle «Gloria», men Patti Smith brukte bare Van Morrisons testosteronbombe som et utgangspunkt for sin egne erotiske fantasier. «People say beware/but I don’t care/the words are just/rules and regulations to me», sang hun. Punkrevolusjonen startet her.

Reggaeaktige «Rendono Beach» og den gripende, inntrengende «Birdland» tar side 1 fram til en jublende avslutning med punkhymnen «Free Money». Side 2 begynner med den bankende bassen i «Kimberly», den beste side 2-åpningen noensinne. En sang som kan være til søsteren hennes, men som det er vanskelig å høre uten å tenke på barnet hun selv fikk som 19-åring, og adopterte bort. «Land» er en ny rock'n'roll-fantasi, som går noen runder med «Land Of A 1000 Dances» før et brutalt hallusinerende mareritt tar over. Avslutningen «Elegie» er på overflaten trøstende, men bare på overflaten. Stille vann går dypt her. Vi kan ikke gå i flere detaljer, men «Horses» er et sånt album der alle sangene er like gode, og like nødvendige. Helheten er helt overveldende.

I sin selvbiografi gir Morrissey et godt innblikk i hvordan det føltes å høre «Horses» for første gang: «Jeg har aldri hørt eller sett noen som Patti Smith før, og jeg har aldri hørt sannheten framført så ærlig». «Ærlig» er ord man skal passe seg for i musikkjournalistikken, men hvis Morrissey skriver det, så er det vel sant. Morrissey ble overbevist om at uansett hvor tungsindige, håpløse tanker du hadde om deg selv, kunne du fortsatt formidle kjærlighet i en sang – kanskje det eneste stedet der du har sjansen til å stå fram som den du virkelig er, siden ingenting annet i livet oppmuntrer til det. Patti Smith sang for alle som følte seg utenfor, men de var ikke mange nok til å gjøre «Horses» til en synlig suksess i en større sammenheng.

«Oh no more horses, horses/We’re gonna swim like fish», sang Patti Smith sammen med Blue Oyster Cult året etterpå. Oppfølgeren «Radio Ethiopia» kom som et antiklimaks, og det tok noen år før vi klarte å høre de nye platene til Patti Smith på sine egne premisser, ikke bare i skyggen av et mesterverk som aldri kan bli overgått. For «Horses» var enestående. Musikken pulserte med en uhørt dynamikk, både følsomt privat, og utagerende omgang med rockens mest primitive krefter. Smiths lyrikk tok sangene opp i en annen sfære. Til sammen en åpenbaring av en annen verden.

Sommerens «Horses»-turne er et 40-årsjubileum for den første utgivelsen av albumet. Patti Smith gjorde en 30-årsmarkering også, da hun for første gang framførte hele albumet fra start til slutt, i London med et par medlemmer av sitt gamle band, og Tom Verlaine og Flea fra Red Hot Chili Peppers som forsterkninger. Et opptak herfra kom som bonusplate på jubileumsutgaven av plata. Det er fortsatt en gåsehudopplevelse fra første stund, fra «Jesus died for somebody's sins but not mine» til «I think it's sad/It's just too bad/That our friends can't be with us today».

Følg oss på Twitter og Facebook!

Som ekstranummer på konserten gjorde Patti Smith sin versjon av The Whos «My Generation», fordi den opprinnelig var b-siden på singelen «Gloria», og fordi hun nå brukte den til å fortelle om hvordan det gikk med generasjonen fra 1975: «We had dreams, and we fucking created George Bush. New generations rise up, take the streets. You can change the world», tordnet hun mens bandet raste fra seg bak henne. Det politiske klimaet har forandret seg litt, men utfordringene er ikke blitt mindre siden sist. Og i fjor var Patti Smith på julekonsert i Vatikanet. «Jesus dies for somebody's sings but not mine»? - Alle som innskrenker meg til en 20 år gammel (sic) tekstlinje er dumme. Jeg var 20, jeg ville gjøre mine egne feil og ville ikke at noen skulle dø for meg. Jeg støtter den 20 år gamle jenta, men jeg har utviklet meg, sa hun til The Guardian.

– Jeg synes vi fortsetter å spille disse sangene sterkere enn jeg gjorde da jeg var ung. Så jeg er lykkelig for å få feire «Horses», å framføre albumet med glede, helt uten kynisme, eller som noe å tjene penger på. Det vil bli en ordentlig, stolt markering, sier hun til Rolling Stone. Dette blir en av årets mest spennende konserter.