Nye takter

Neil Young rydder på lageret

Arkivene til Neil Young er fulle av innspillinger som ikke ble gitt ut. Her kommer et 41 år gammelt album for første gang, sammen med en boks med de albumene som virkelig kom i forkant – noen av hans aller sterkeste saker.

11. august 1976 gikk Neil Young i studio, alene med gitaren, satte seg ned, og spilte inn ti helt nye sanger. «You ready, Briggs», spør Young til sin produsent David Briggs. Og båndet går. Først med «Pocahontas», en av de sinteste, tristeste og vakreste sangene som er laget, noen steder, noen gang. Etterfulgt av «Powderfinger», en av de flotteste.., ja, alle som er sånn alminnelig kjent med Neil Youngs arbeider vet hvor jeg vil. Han fortsetter sånn i en halvtimes tid. Men bare to av disse sangene blir utgitt for aller første gang: «Hawaii» og «Give Me Strength».

I memoarene «Special Deluxe» forteller Neil Young at han i havnet i bakleksa i 1976, men for mye materiale, for lite tid i studio. Derfor spilte han inn nye sanger hver gang han hadde tid og sted. «Den perfekte innspillingene? Det får noen andre ta seg av. Jeg må passe på mine egne sanger», skriver han.

Neil Young har alltid vært en artist som har så mye på hjertet at han er i gang med nye album før de forrige er ferdige. Som noen ganger får den første fikse ideen etter den andre, ombestemmer seg, og selv i godt voksen alder renner over av mer eller mindre gjennomtenkte påfunn. Beste (eller verste) eksempel i moderne tid er det nederlagsdømte arbeidet med Pono-spilleren, et eget system for optimal digital lyd, kombinert med utgivelsen av albumet «A Letter Home», laget i en automatisk innspillingsboks med den dårligste lyden det går an å tenke seg. Mellom nye album, nye turneer, som holder på og holder på, åpner han av og til de gamle arkivene for å gi et innblikk i hvordan ting kunne ha blitt.

Neil Young 40 år etter – og fortsatt like aktiv. FOTO: NTB SCANPIX

Neil Young 40 år etter – og fortsatt like aktiv. FOTO: NTB SCANPIX

Neil Young hørte «Hitchhiker» som en rekke sanger med en logisk sammenheng, som burde komme ut slik de var. Plateselskapet var ikke helt enig. De hadde fått nok av Youngs eksentriske påfunn, som ikke passet helt inn i konforme ideer om salgbare utgivelser. At Young selv ga etter den gangen innrømmer han kom av at han ikke var helt skjerpet under innspillingene – kanskje tvert imot, slik livsstilen hans var på den tida. Likevel er det er vanskelig å høre svakhetstegn over 40 år etterpå. Tittelåten på «Hitchhiker» var en utleverende beretning om hans egen omgang med narkotika, en inntrengende bekjennelse som slutter med «I’m thankful for my children/And my faithful wife». Da han omsider spilte den inn igjen, for «Le Noise» i 2010 var innholdet sannsynligvis et fjernt (i dobbelt forstand) minne. I 1976 var det alvor.

«Hitchhiker» føyer seg inn i en rekke helhetlige album Neil Young satte sammen, spilte inn, men aldri ga ut. Det hadde føyd seg inn i et bilde av en populær artist som var blitt uforutsigbar. Young har selv fortalt at han inviterte sin nabo Carole King hjem for å høre på «Hitchhhiker». Hun var sjokkert over at han tenkt å slippe innspillingene løs på folk, uten andre musikere involvert. Skulle dette vært gitt ut? Det hadde i så fall spolert utgivelsen av «Rust Never Sleep», der tre av de beste sangene havnet til slutt. «Pocahontas» til og med slik den ble innspilt på «Hitchhiker», men noen enkle pålegg. «Rust ...» ble en av de aller største toppene i Young karriere.

Utgivelsen av «Hitchhiker» kommer, kanskje ikke helt tilfeldig, sammen med en boks som samler Neil Youngs utgivelser fra perioden i forkant. «Official Release Series 05» inneholder albumene «Time Fades Away», «Tonight’s The Night» og «On The Beach», samt «Zuma» som tok ham tilbake på et mer allment gangbart spor.

Neil Young,KUL Anm Musikk B:«Hitchhiker»
KUL Anm Musikk D:Reprise/Warner

Etter «After The Goldrush» og «Harvest» var Neil Young blitt en av verdens mest folkekjære artister. I stedet for å gi dette folket mer av det de ville ha fortsatte Young med å gi ut tre av sine mørkeste plater i årene som fulgte. «Time Fades Away», «On The Beach» og «Tonight’s The Night» kan godt høres som en trilogi, men ikke så mange hørte dem i det hele tatt. «Time Fades Away» var ei konsertplate tatt opp på turneen like etter «Harvest», der sangeren skuffet publikum med å framføre for det meste helt nye låter. Etterpå spilte han inn den ekstremt følelsesladede «Tonight’s The Night», som først hørtes så skremmende ut at ingen ville slippe den løs på publikum. I stedet kom «On The Beach», med en nesten like naken og utleverende Neil Young. Han var fortsatt plaget av dødsfallene til Crazy Horse-gitaristen Danny Whitten og roadien Bruce Berry, som var hovedpersonene i sangene på «Tonight’s the Night». Han hadde sine egne personlige problemer i tillegg, og virket også forvirret og frustrert over utviklingen i sin egen karriere.

Platene var vonde å sette seg inn i, og vanskelige å akseptere for mange. I dag er det en vanlig oppfatning at disse også er tre av hans aller beste utgivelser. «Time Fades Away» er med dette å få på CD for aller første gang. Kanskje litt sent i forhold til CD-en som fenomen, men det sier litt om hvordan disse utgivelsene ble mottatt i sin samtid. Helt uvesentlig for plateselskapet, sannsynligvis et ømt punkt for Young selv, som kan ha tenkt at folk jammen skulle få slippe å høre «Time Fades Away» igjen, hvis de hadde så mye mot den i utgangspunktet.

Midt i denne perioden spilte Neil Young inn enda et album, «Homegrown», som han syntes var et av de beste han hadde laget, men som han også lot være å utgi. Det ble til og med laget en forside til coveret, men det foretrukne utvalget av 16–17 låter er foreløpig ikke kjent for andre enn Young selv. Noe sier oss at Neil Youngs romstering i sin egen forhistorie bare kommer til å fortsette og fortsette…

Mer fra: Nye takter