Mange sider av Karin Krog

I 1969 ble Karin Krog kåret til beste kvinnelige vokalist i kritikeravstemningen i det amerikanske jazzmagasinet Down Beat, med over dobbelt så mange stemmer som Janis Joplin på andreplass. Da hadde hun allerede vært med på mer enn de fleste rekker i løpet av en god karriere. Karin Krog har fortsatt siden, med en egen evne til å både ta vare på alle sine gamle uttrykk og overraske med helt nye takter og toner.

Karin Krogs første singel, «Sånn lager man popplater» fra 1963, er en del av soundtracket til Christopher Nielsens installasjon «Superstar» på Popsenteret i Oslo. Den er ikke akkurat typisk for alle platene som fulgte etter. Med Karin Krog er ingenting typisk. Hun har beveget seg elegant gjennom hele den norske jazzhistorien. Hun sang på den første jazzfestivalen i Molde i 1962. Da en ny jazzgenerasjon tok over rundt århundreskiftet, sto Karin Krog helt naturlig på scenen i Molde igjen, da med Bobby Hughes Experience. I år er hun der nok en gang, i en kvartett sammen med saksofonisten Scott Hamilton. Alle tiders stemme, i dobbelt forstand.

De første store åpenbaringene for Karin Krog var å høre Benny Goodman på Bislett Stadion i 1950 (arenakonserter er altså ikke noe helt nytt) og Billie Holiday på Colosseum kino i 1954. Hun begynte å synge selv på Oslos jazzklubber, med Kjell Karlsens Orkester. «Far var ikke så glad for at jeg skulle begynne å synge på restauranter. Mor sa at jeg skulle få lov en måned, og trodde at jeg så kom til å gå lei. Men for meg var det himmelsk», fortalte hun oss. Men arbeidsmulighetene var begrensede. «Når vi ser tilbake, virker den tida så blomstrende, men det var ikke så lett å være jazzmusiker. Vi måtte spille dansemusikk på restaurantene, men lurte inn noen jazzlåter innimellom», fortalte Krog.

«Jeg har lært mest av å høre på plater. Men jeg hadde også sangundervisning med Anne Brown i seks år, den første Bess i «Porgy And Bess», det var til svært stor nytte for meg. For å lære instrumentet: Stemmen», sa hun. Dette instrumentet, denne stemmen, har hun brukt for alt den er verdt. Selv med sine seks plater er den nye boksen «The Many Faces Of Karin Krog» slett ingen oversikt over «alt» Karin Krog har vært med på. Fokuset ligger på innspillinger som enten ikke har vært gitt ut før, som bare har vært spilt på radio, eller som ligger bortgjemt på andre plater og fortjener å bli hørt igjen. De seks platene er tematisk delt opp. Den begynner med en utsøkt samling duoinnspillinger, med norske og utenlandske musikere, fortsetter med egne plater for bluespreget repertoar, storband, standardlåter (for det meste), ei plate med noen av hennes mer eksperimentelle sider, og ei med «litt av hvert». Som det altså er mye av i denne sammenhengen.

Boksen kommer bare to år etter samlingen «Don’t Just Sing» på det amerikanske arkivselskapet «Light In The Attic», som fikk stor internasjonal anerkjennelse. Den overlapper bare på et par låter, men disse kommer i forskjellige versjoner, noe som igjen bekrefter hvor mye det har vært å velge mellom. Karin Krog har drevet sitt eget plateselskap, Meantime, i 30 år. Jeg tror det er dette de kaller «indie», fortalte hun oss. Hun var tidlig ute med å kjøpe tilbake rettighetene til mange av sine egne innspillinger, og gir selv ut den nye boksen i samarbeid med jazzselskapet Odin.

Det som fortsatt står igjen å gi ut, er en samling med alle kuriositetene. Vi kunne skrevet en hel sak om alt som ikke er med her. Karin Krog har også vært med i Melodi Grand Prix, med Per Asplins «Veslefrikk» i 1967.

– Jeg var sikkert den siste de spurte. Sangen var inspirert av folkemusikken, og litt forut for sin tid, mener hun.

Hun bidro også til alle norske kulturdebatters mor, Melodi Grand Prix-feiden fra 1969, den gangen kultureliten beskyldte popmusikken generelt, og Arne Bendiksen spesielt, for å være overfladisk, kommersiell og fordummende. Arne Nordheim ble bedt om å lage et stykke alternativ popmusikk, og kom opp med «totenschlageren» han kalte «Her og nå», med tekst av Georg Johannesen. Den ble framført på TV i beste (og eneste) sendetid, av Karin Krog og Jan Garbarek med band. Klippet ligger på nrk.no, og må sees og høres for å bli trodd. Her er heller ingen innslag fra albumet «Det var en gang – Karin Krog synger barnesanger», der hun tolker Margrete Munthe.

I den omfangsrike teksten i innleggsheftet, av den britiske musikkskribenten Duncan Heining, legges det igjen vekt på at Krog har vært innom de aller fleste retninger i jazzen, fra ragtime til bebop, fra mainstream til avant garde. At hun likevel forblir lett gjenkjennelig, mener hun selv er på samme måte som vi kjenner igjen skuespillere enten de spiller Shakespeare eller Ibsen. Krog legger selv vekt på betydningen av å formidle innholdet i en tekst, samtidig som stemmen skal gå sine egne, improviserte veier melodisk. Slik fungerer denne platesamlingen på tvers av alle tider og trender, hele tida som en påminnelse om det utsøkte uttrykket i Karin Krogs stemme.