Livet på mellombølge

Radioen har hatt en egen evne til å overleve. Den har motstått presset fra kinoen, TV-en og internettet. I Norge har vi tilfeldigvis hatt FM-radio like lenge som rockens har eksistert, det vil si siden midten av 50 tallet. Lenge så det ut til at de to fenomenene var uforenlige her i landet. Derfor søkte vi på mellombølgen.

Mellombølgen er også kjent som AM: Amplitudemodulert radio. FM er frekvensmodulert radio. Vi skal spare de tekniske utredningene til en annen gang, men FM hadde stabil, klar lyd. AM var av svært vekslende kvalitet, men alltid ullen lyd. Men bedre musikk, den gangen vi vokste opp, og ikke minst lang rekkevidde, slik at vi hørte sendinger fra steder som brydde seg mer om den nye musikken. Vi som hørte på denne lyden kveld etter kveld var sterkt avhengig av hjelp fra såkalte atmosfæriske forhold, som førte til at lyden gjerne ble sterkt forvrengt med få minutters mellomrom. Å høre en hel singelplate i fred for forstyrrelser i tre minutter var suksess. Mange av oss som kommer herfra har aldri helt skjønt behovet for veldig god lyd.

Det virket som det var en slags instinkt som fikk oss til å søke opp bølgelengde 208 på mellombølgebåndet og finne fram til Radio Luxembourg. Stasjonen sto der også på det gammeldagse analoge «displayet» sammen med alskens eksotiske sendere. Som vi langt senere hørte Van Morrison synge om i «In The Days Before Rock’n’Roll»: «We went over the wavebands/sssshssshishhhh/We get Luxembourg. Luxembourg/Come in Ray Charles…». Selv før rock’n’roll visste altså de store entusiastene om Radio Luxembourg. «Elvis did not come in/Without those wireless knobs/Nor Fats Nor Elvis/Nor Sonny nor Lightning/Nor Muddy nor John Lee», messet Van The man i kjent stil. Etter rock’n’roll ble stasjonen helt nødvendig for unge.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Radio Luxembourg ble sendt fra det lille storhertugdømmet midt i Europa. Hovedmålgruppene var britiske tenåringer, som også følte seg sulteforet på popmusikk hjemme. Radio Lux hadde en stab med britiske platepratere. Men også en egen nederlandsk programtjeneste før sendingene på engelsk, slik at noen av oss har en merkverdig stor forkjærlighet for såkalt «nederpop» fra tidlig 70-tall. Lux ble «home of the hits». Jeg tror jeg kan fastsette viktigheten til en bestemt sang: «Semi-Detached Suburban Mr. James», med Manfred Mann, som ikke kom inn på «Ti i skuddet», men likevel var en av de mest spennende platene jeg hørte i 1966. Altså var det mer å hente der ute. Mye mer. Hovedsaken var å oppdage noe annet enn det de hadde bestemt. De var i dette tilfellet Norsk Rikskringkasting, og «Ti i skuddet», som hadde en begrenset oppfatning av virkeligheten.

Bildet av Per «Elvis» Granberg på disse sidene, fra bildebladet Aktuell og gjengitt med original bildetekst fra 1958, var nok konstruert for en viss komisk effekt. Det morsomme å tenke tilbake på, selv om det ikke føltes like artig da, er at det virkelig er sånn det var. Med store generasjonsmotsetninger i heimen. Man kan også godt smile av Tor Endresens «Radio Luxembourg», men bare begynnelsen med «kveld etter kveld med radioen under dyna» – for mange var dette selve livet. Jeg har fortsatt et ømt punkt for den sangen.

Etter hvert fant vi fram til BBCs Radio 1 også. Som startet høsten 1967, som et alternativ til piratstasjonene som hadde ligget utenfor kysten og spilt Small Faces, Troggs og Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Titch, men som myndighetene nå hadde lagt ned (se filmen «The Boat That Rocked»). Radio 1 sendte på dagtid også, det krevde strekkantenne over til taket til naboen, men var vel verdt innsatsen. Etter hvert kom de sene programmene inn i livet, med et bevissthetsutvidende tilbud, Kid Jensen på Lux, John Peel på Radio 1. Jeg sto opp midt på natta og satte på lydbåndet da Kid Jensen annonserte avspilling av hele «Harvest»-albumet like før utgivelsen. Neil Young kan snakke så mye om lydkvalitet som han bare vil. Jeg har aldri hatt behov for hi-fi-versjoner av «Harvest» senere.

[ Les mer av Geir Rakvaags «Lydhørt» her! ]

Oppmykningen av kringkastingsmonopolet gjorde mellombølgen litt mindre nødvendig i voksne år. Nå er det nesten for mye musikk rundt oss til alle døgnets tider. Behovet for Radio Lux gikk over, og stasjonen stengte for godt nyttårsaften 1992. Jeg hadde ikke hørt på dem på lenge, men ga dem noen timer til denne kvelden.

Noen av mine favorittprogrammer på radio i dag er ekko fra denne tida. Nå hørt via internett, med skamløst god lydkvalitet. BBCs Radio 2 er full av gode minner. Som «Pick Of The Pops», den gangen BBCs offisielle hitlistesending, som nå spiller hele hitlister fra gitte uker den gangen for lenge siden. Minst like bra er «Sounds Of The 60’s», et oppkomme av strålende gammelpop. Uten å være for hitorientert. men full av kuriositeter som selv ikke de ivrigste av oss kan huske å ha hørt før. Programleder er Brian Matthew. Stemmen vi hører introdusere The Beatles på mange av de gamle BBC-opptakene, men den store radiostemmen holder ut i en alder av 88 år. Det vil si, de siste ukene har han vært syk, og hatt vikar. Tim Rice (72), forfatter av Guinness Book of Hit Records, men også tekstforfatteren til Andrew Lloyd Webber, og visstnok god for en milliard kroner Likevel går han inn i BBC og spiller gamle, gode plater en gang i uka. Det er jo dette som er livet!

Hans medforfatter av Guinness Book Of Hit Records, Paul Gambaccini, er programleder for «Pick Of The Pops». Der han tok over for Tony Blackburn, DJ-en som var først på lufta da Radio 1 startet med The Moves «Flowers In The Rain» for 50 år siden. Blackburn presenterer sin egen «Golden Hour» på fredagskveldene. De er ikke redde for aldersgrensene der i gården, men så er også Radio 2 Storbritannias mest populære radiokanal. Et levende bevis på hvor sterkt denne musikken fortsatt står blant såkalte folk flest. I ryggen har disse platepraterne produsenter som er enda større nerder enn dem selv. La oss si det sånn, de leker ikke radio. Men får det til å høres ut som en lek likevel.