Kjekk å ha

Ikke bare er Sunde 70. Det er også 50 år siden han etter egne minner «knotet ned» «Fire melk og Dagbla’ for i går» under en nattevakt i kongens klær. Et stort kapittel i norsk populærmusikks historie begynte der. Det samme Dagbladet meldte om «aldrende herrer på turné» da gitarkameratene startet sin virksomhet for snart 30 år siden. Tida går fort når man har det moro.

Mens han fortsatt var i militæret begynte Sunde å vanke på viseklubben Dolphins, med Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik, Kari Svendsen, Lars Klevstrand og flere andre. Det første vi i resten av landet hørte av Sunde var «Jaktprat». Som høsten 1970 ble en fulltreffer i «Ti i skuddet», der den konkurrerte hardt med sånt som «Black Night» med Deep Purple og «Paranoid» med Black Sabbath. Uten sammenligning for øvrig, kan vi vel si. Allerede da kunne vi lure på hva som gikk fortest på denne mannen, kjeften eller fingerspillet på gitaren. Vi visste ikke da at sangen var en vri på Woody Guthries «Talking Dustbowl Blues», men å låne litt fra Guthrie var ikke helt ukjent for andre visesangere på 60-tallet heller.

Les også: Viser fram visene

Det samtidige debutalbumet «1001 Fnatt» var også dypt forankret i gode amerikanske tradisjoner. Åpningslåten var «Seks dager på veien», «Six Days On The Road», som Flying Burrito Brothers hadde framført på den beryktede Altamont-festivalen året før. Instrumentalen «Sykkeleiker» kan minne om en Grateful Dead-jam. Albumet satte en standard for Sunde, full av kvikke vittigheter og fiffige ordspill, men også av musikalsk fingerspissfølelse.

«Har De kjøpt denne platen? Betalt den med deres egne penger? Ja, ja. Lykke til!». Slik begynte omslagsnotatene på «1001 Fnatt». Som likevel ble en umiddelbar suksess, og gjorde Øystein Sunde til allemannseie, en gang for alle. Den ble nr. 4 på den norske albumlista høsten 1970, bare holdt nede av «Cosmo’s Factory», «Bridge Over Troubled Water» og «Led Zeppelin III». På albumet «Det året det var så bratt» fra 1971 videreutviklet Øystein Sunde sin høyst personlige vri på de gode amerikanske tradisjonene. «Det året det var så bratt» lå 16 uker på førsteplass på VG-lista. Ikke sammenhengende, siden John Lennons «Imagine» slapp til et par uker underveis. Sunde har stått seg godt sammen med de største.

Les også: Kjekt å ha, og vel så det

På dette albumet fant vi også «Fenderslåtten». en lokal klassiker for fuzzgitar, som har sin egen historie. Sunde hadde fått loddet seg en «limiter», en liten effektdings for gitaren, som mora hans uheldigvis kom til å tråkke på med stiletthæl før den var tatt i bruk. Sunde plugget inn likevel. – Ut av høyttaleren kom et vræl som overgikk alt jeg før hadde hørt. Stratocasteren ble et villdyr mellom hendene mine, forklarte han oss da Popsenteret åpnet utstillingen «Kjekt å ha» i 2012.

Sunde har alltid vært morsom nok, men han kunne klart seg selv uten godt humør?

– Det ene har nok gått på bekostning av det andre. Jeg kan bare ikke spole tilbake og begynne på nytt nå, fortalte han på Popsenteret. – Jeg kunne gått andre veier og kanskje blitt en habil flatpicker, sier han, og viser til plekterteknikken fra bluegrassmusikken.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg har valgt musikk etter tema i sangene, forklarte han. Og det er klart, skal musikken holde tritt med ordleken til Sunde er tempoet i bluegrass omtrent det eneste som nytter.

Allerede før han begynte å gi ut plater selv var Sunde med på å starte Christiana Fusel og Blaagress, inspirert av de amerikanske folkeheltene Flatts & Scruggs. Dette var før Nitty Gritty Dirt Band lagde «Will The Circle Be Unbroken» sammen med alle de gamle legendene, og startet et oppsving for bluegrasstradisjonen som var helt til våre dager. Flatts & Scruggs hedres kjærlig av Sunde i «Sett deg i armkroken min», en versjon av deres «Roll In My Sweet Baby’s Arms», som kom på albumet «Meget i sløyd», som vi ga en MG + her i avisen. Dette albumet inneholdt også Sundes største genistrek i moderne tid, den uforlignelige «Han hadde båt», som suser av gårde som en pengegalopp, med sin friske harselas over økonomiske utskeielser til lands og til vanns.

Kjærligheten til bluegrassmusikken har vært en rød tråd gjennom hele karrieren hans. Albumet «Kjekt å ha» perfeksjonerte Sundes uttrykk. Med et enkelt, lettfattelig uttrykk, men også utsøkt spill. Med mange av Nashvilles fineste musikere. med Jerry Douglas på dobro i spissen. Han har spilt med alle sammen, Emmylou Harris, Dolly Parton, Alison Krauss og videre nedover. Sundes gode venn Jonas Fjeld bodde i Nashville på denne tida, og la alt til rette. – Jeg må si at den innspillingen er det sterkeste minnet fra hele karrieren min, forteller Øystein Sunde. Ti år etter dro han tilbake til Nashville for albumet «Nå er begeret fullt» – nå med sidemenn som hadde spilt på Memphis-albumet til Elvis Presley og «Dusty In Memphis».

Når jeg ser gjennom alt jeg har skrevet om Øystein Sunde i årenes løp ser jeg at han gjentatte ganger har blitt anklaget for å gjenta sin velkjente metode. For min egen del er dette ingenting mot hvor mange ganger jeg har brukt varianter av «Kjekt å ha»-begrepet. Det skal også fortelles at det med anmeldereksemplaret av «Kjekt å ha» kom et tilhørende stempel, som vi på Nye Takter-kontoret i mange år brukte på akkrediteringssøknader som krevde bedriftens offisielle merke som bekreftelse. Vi hadde vel et eget stempel et sted, men Sundes eget var liksom litt mer staselig. Vi skal heller ikke glemme at det var Øystein Sunde som først så potensialet til Hellbillies, og ga ut den første plata deres på sitt plateselskap Spinner.

På fjorårets album «Bestefar» spilte Sunde «Johnny B. Goode på sykehjem», som en karakteristisk humørfylt hyllest til enda en av sine største helter. Chuck Berry er blitt borte siden, men Øystein Sunde høres ikke heldigvis ikke ut som han har tenkt å gi seg med det første.