Bilde 1 av 3
Nye takter

Human syntetisk pop

Om to uker gjør The Human League en sjelden konsert i Oslo igjen. Med mange av de beste poplåtene som er laget.

The Human League huskes fremst for albumet «Dare» fra 1981. Et album som fortsatt er et av de aller fineste som er laget – og da snakker vi om popmusikken generelt, ikke bare synthpopen, som fortsatt var en liten subkultur da albumet kom ut. Og så inneholdt det «Don’t You Want Me», som vi alltid kommer tilbake til. Også her.

– Der kom vi, ikke fulle av angst, men av livsglede. Vi var punkere, men med synthesizere, uten de negative holdningene. Og vi likte både pop, glamrock og disco, fortalte Philip Oakey oss før Human League spilte «Dare» i sin helhet på Rockefeller i 2007.

«Dare» var virkelig «The Things That Dreams Are Made Of», som de sang i åpningslåten, med sin hyllest til underverker som venner, New York, Den røde plass, TV, iskrem, Johnny, Joey og Dee Dee – for ikke å snakke om selve kjærligheten. ««Dare» er en ode til naiviteten, åpenheten, og det vakre midt i tragedien, tårene drypper, men som i alle kjærlighetshistorier som overlever er intrigene verken uekte eller overdramatiserte», skrev Nye Takters anmelder Torgrim Eggen i 1981.

Til å begynne med var Human League en del av postpunken, den mer avant garde-aktige musikken som vokste fram da punkrocken hadde begynt å gjenta seg selv på slutten av 70-tallet. Der kunne de forblitt, hvis ikke gruppa hadde blitt oppløst. Men bare i to deler. Martyn Ware og Ian Craig Marsh startet Heaven 17 (de ble et lite popeventyr, de også), mens Phil Oakey og Adrian Wright (gruppas lysbildeoperatør – en rolle ikke mange andre band tok seg råd til) tok inn sangerne Joanne Catherall og Susan Sulley. Samt bassisten Ian Burden og ikke minst gitaristen Jo Callis fra de skotske punkrockerne Rezillos. Singelen «The Sound Of The Crowd» tok gruppa inn på hitlistene for første gang våren 1981, og om sommeren førte «Love Action» dem helt opp på en tredjeplass. «Tainted Love» med Soft Cell var på topp. En ny lyd var i emning.

«Dare» ble svært godt mottatt av både publikum og anmeldere, og så kom «Don’t You Want Me» ut på singel. Et av 80-tallets definerende øyeblikk. Med popmagien som bare dukker opp en gang eller ti i løpet av et decennium, En duett mellom Oakey og Susan Sulley, først han som ikke kan forstå hvordan hun kan gå sin vei, siden han har gjort henne til alt hun er. Så hun: «I was working as a waitress in a cocktail bar/That much is true…». Et feministisk popmanifest.

– «Don’t You Want Me» var bare en kynisk sang, for å vise seg hvor latterlige menn kan være. Den var overhodet ikke selvbiografisk. Det er ikke min stil i det hele tatt, fortalte Oakey oss den gangen.

– Når han ber jenta huske på at det er han som har gjort henne til den hun er, skulle det være klart at «Don’t You Want Me» ikke er veldig romantisk. This is not a love song, understreket han i 2007.

Jeg møtte Philip Oakey før gruppas første konsert i Oslo, i Storsalen på Chateau Neuf, våren 1982. En mann som var så imøtekommende og åpen om gruppas styrker og svakheter at jeg omtalte ham som Phil OK i Nye Takter. Han snakket om hvordan det var å være 26, og plutselig en av verdens største popstjerner.

– Om jeg var forberedt på suksess? I didn’t go totally bonkers, sa Oakey, som fortalte at han hadde jobbet som portør på et sykehus hjemme i Sheffield, og fått mange venner i alle aldre der.

– Sånt former livet ditt, og virker inn på det du gjør senere. Om jeg hadde gått på kunstskole i stedet hadde ikke The Human League vært det er i dag. Definitivt.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Oakey omtalte gruppa som et band i 2. divisjon. I første divisjon var ABBA og The Jacksons. Denne usnobbete holdningen til popmusikk var ikke helt akseptert tidlig på 80-tallet.

– Jeg ville jo bare lage Donna Summer-plater, forklarte han. Human League har blitt kalt «Kraftwerk med leppestift», men det var heller Giorgio Moroder som hadde satt standarden for gruppa, helt fra hans tidlige moog-drevne hit «Son Of My Father» fra 1972, til senere produksjoner for Donna Summer. Det var bare naturlig at Moroder ba Phil Oakey synge da han lagde musikk til filmen «Electric Dreams» i 1984. – Det er sånt jeg hadde gjort for ingenting. Jeg kunne betalt for å gjøre det, men når jeg så fikk penger må jeg være fornøyd, fortalte Oakey.

The Human League brukte tre år på å lage oppfølgeren til «Dare». Singelen «Lebanon» var både storslått og modig, med massakrene i de palestinske flyktningleirene i Sabra og Shatila som bakteppe. Sånt kunne man gjøre på 80-tallet, som ikke var så glatt og overfladisk som mange tror. Det var en politisk interessant tid i popmusikken. Det påfølgende albumet «Hysteria» ble derimot et av tidenes store antiklimaks.

På dette tidspunktet var det svarte amerikanske popmusikken som drev popmusikken videre. Philip Oakey hadde hørt «Change Of Heart» med gruppa Change, skrevet og produsert av duoen Jimmy Jam og Terry Lewis. De heteste produsentene midt i 80-årene, etter sine arbeider for SOS Band, Alexander O’Neal og Cherelle, og det fortsatt ganske ferske «Control»-albumet til Janet Jackson, som ennå ikke hadde rukket å bli et fenomen. De to produserte det mer spenstige albumet «Crash» for The Human League i 1986.

– Da vi møtte dem hadde vi brukt to år på å lage seks sanger, mens de hadde skrevet og produsert ni LPer på den samme tida. Da vi kom over til USA var det de svarte som la merke til oss først, det var de som kjøpte «Don’t You Want Me» til å begynne med. Svarte og homser, sa Oakey, og pekte på de to viktigste miljøene for utviklingen av dansemusikken.

Og oppskriften virket. Noen uker etter at han fortalte dette var singelen «Human» nummer 1 i USA. Denne gangen var det Joanne Cathrall som fikk sette den mannlige hovedrollen ettertrykkelig på plass til slutt. Suksessen var så overveldende at The Human League aldri klarte å komme tilbake til de øvre lag av hitlistene.

Den pågående turneen, og medfølgende ny samleplate, heter «A Very British Synthesizer Group». En dekkende beskrivelse, får man si. Som Philip Oakey forklarte meningen av allerede den gangen i 1982.

– Synthesizere er egentlig kjedelige, men vi bruker synther på vår måte, for å lage melodier, og ikke rare lyder. Synthesizeren er et flott instrument, som hjelper oss å organisere alt i studio, for å få alt som vi vil. Vi er mer et soulband enn et synthband, sa Phil OK.

Mer fra: Nye takter