Annonse
Den indre kjernen i Vazelina Bilopphøggers, Arnulf Paulsen, Eldar Vågan, Kjetil Foseid og Jan Einar Johnsen, prøver å rekke fram til Øya i tide til kl. 13 lørdag.

Høgger til på Øya

Lørdag åpner den siste dagen av Øyafestivalen med Vazelina Bilopphøggers. En institusjon i norsk rock, et av Norges morsomste band som endelig også blir tatt litt mer på alvor.

Annonse
Lydhørt

 

Vazelina Bilopphøggers har allerede spilt på en rekke festivaler i sommer, fra Kongsberg Jazzfestival til Tons of Rock i Halden. Når de nå også kommer til Øya, burde det være et endelig bevis på at Vazelina Bilopphøggers kan brukes til alt. Det er derfor et godt forberedt band som kommer til Øya denne formiddagen, med et utvalg av kjente og kjære sanger som er blitt allemannseie i årenes løp. Vazelina fyller den etter hvert prestisjetunge åpningsplassen som Knutsen & Ludvigsen introduserte på Øya i 2006, fulgt av navn som Odd Nordstoga, Tønes, Lillebjørn Nilsen, Stein Torleif Bjella og deLillos.

Dette oppdaget føyer seg inn i en økende anerkjennelse for ei gruppe som lenge var et symbol på et snobbete klasseskille i norsk pop og rock. Mens langt yngre artister har fått Spellemannpriser kastet etter seg så fort de har vært innom et studio, har Vazelina aldri fått noen. De blir sjelden nevnt når historiens kraftlinjer i norsk rock blir trukket opp, men har overlevd de fleste, og har klart å skifte vokalist to ganger og fortsette som om ingenting har hendt. – Vi er noen karakterer hver for oss. Dårlige skuespillere, som spiller seg selv. Så har det blitt godt påsmurt, med tegneserier og TV og mye annet. – Vi har vært knallharde med kostymene, i hatt og dress, alltid i rollen på bilder, sa Eldar Vågan, da nyheten om gruppas opptreden på Øya ble presentert her i Dagsavisen i vinter.

Jeg så Vazelina Bilopphøggers i finalen i NM i rock i Trondheim vinteren 1980. «De var morsomme i to minutter, deretter spilte de i 13 minutter til», skrev undertegnede i Nye Takter. Bergensgruppa Alison vant, The Kids ble nr. 2 og ble superstjerner i Norge, men 37 år etter er Vazelina Bilopphøggers her ennå. De har solgt en million plater, laget julekalender for TV 2, og reklame for Grandiosa. Bedre reklame for ferdigpizza har jeg aldri sett. Men de elleville humoristiske innslagene har stått litt i veien for en større erkjennelse: Musikalsk er ikke Vazelina Bilopphøggers noe tull. Alle spilloppene bygger på en grunnleggende forståelse for den gamle rockens beste virkemidler.

Til å begynne med spilte Eldar Vågan cello i Gjøvik Juniororkester. – Så fikk jeg langt hår og mange kubikk med gitaranlegg. Jeg kunne alle Gary Moore-riffene på rams, forteller han (og da snakker han nok om Moores år i Thin Lizzy). Likevel var det mer enn en smule galskap i de tidlige utspillene til Vågan. Se på de gamle NRK-opptakene av gruppa Baiage, som markerte seg i NM i rock i 1979, og kom på Halvsju, der de spiller kultklassikeren «Hallingspretten», en låt som blant annet handler om «pyrisept og norgesplaster».

Den store oppvåkningen for unge Vågan kom i 1978, med albumet «Rock Billy Boogie» med Robert Gordon. – Jeg var i Oslo, på Elvis-festival på Eldorado, og fikk se den plata i et vindu i Torggata. Jeg hadde ikke med penger, så jeg kjøpte den senere hjemme på Gjøvik. På den tida var det mye «Grease», The Darts og Boppers, 50-talls retro spilt som dansemusikk. Pent og ordentlig og fine farger. Robert Gordon var skremmende og brutal, fortalte Vågan. Han oppdaget at Arnulf «Høggern» Paulsen hadde kassetten i båten sin. Paulsen var sjåfør for Baiage, og Vågan jobbet litt i hans Vazelina Bilopphøggeri. Det fantes altså allerede på ordentlig. I 1979 startet de band sammen for å framføre alle disse låtene. Oversatt til norsk.

sp6dda12.jpg.crdownload
«The Viggo Sandvik years», her på Humla i Oslo i 1998. Foto: NTB scanpix

Vazelinas særdeles personlige oversettelser av gamle rockeslagere har vært tekstmessig respektløse så det holder, men så fulle av kjærlighet til musikken at de alltid kommer i mål med æren i behold. Vi må likevel bare undre oss over at de har fått godkjent oversettelser som «Jeg åt opp rånan min» (Don Gibsons «Can’t Stop Loving You») og «Da var det schäfern beit» (Neil Diamonds «I’m A Believer»). De er ikke direkte oppriktige i forhold til intensjonen i originalene. På den andre siden kan flere av Eldar Vågans originallåter, som «På magan bak en sten», «Surfbrett» og «På Gjøvik», få oss til å lure på hva de kunne drevet det til som «seriøst» popband med litt mindre løsslupne tekster.

I det første intervjuet i Nye takter var det sangeren Bjørn Berg, også bassist i Baiage, som var talsmann for Vazelina Bilopphøggers. De var lite opptatt av å mene noe om gruppas posisjon i det aktuelle tidsbildet. – Ikke spør meg om de forskjellige gruppene og alt det der, det har jeg ikke greie på. Nei, jeg synger gammelrock og rockabilly fordi det er gøy, og når jeg står på scenen håper jeg at folk også har det gøy, sa Berg. Bedre har vel ikke Vazelina Bilopphøggers blitt beskrevet noen gang.

Berg ga seg allerede året etter, og ble erstattet av Viggo Sandvik, som frontet gruppa fram til han overlot mikrofonen til Ketil Foseid i 2006. Dette skjedde i en av de siste store presskonferansene i norsk musikkliv, med Speilsalen på Grand Hotel som ramme. Da hadde a-ha nettopp presentert planen om en stor gratiskonsert i Frognerparken med fem minutters innadvendt mumling. Halvtimen med mannskapsskifte i Vazelina kunne derimot vært sendt uredigert som fremragende underholdningsprogram på TV.

Den litt på-siden-statusen til Vazelina Bilopphøggers kan komme av at gruppa fort forlot de alminnelige rockeklubbene, og begynte å lage revyer for seg selv. Dette begynte med en medvirkning som Snekkersvekara i «Trost i taklampa» i 1984, og har siden ført til en lang rekke scenesuksesser på de såkalte skrå bredder. Når de nå omsider han viet en sommer til en ordentlig festivalturné burde flere få øyne og ærer opp for hva de har gått glipp av. Dette med den manglende Spellemannprisen regner vi med går i orden når hedersprisen deles ut på nyåret.

– Jeg vil sammenligne Øya med da vi varmet opp for Beach Boys i Skien i 1993. Da spilte vi for 10.000, i 25 varmegrader, midt på dagen. Vi hadde forberedt oss godt. Jeg tror vi imponerte festglade telemarkinger, sa Eldar Vågan, da han snakket om de store planene for i sommer. Værmeldinga er god. Vi tviler heller ikke på at forberedelsene er ivaretatt. Sjansen er stor for at de kommer til å imponere store og små hipstere på Øyafestivalen også.

Annonse