Bilde 1 av 3
Nye takter

Han er elektrisk

Bob Dylan gir ut alle opptakene fra sin 1966-turné på plate. Et dokument fra tida da artisten var mer elsket OG hatet enn noen gang, før eller siden.

Bob Dylans turné i 1966 er sagnomsust. Spesielt den delen som utspilte seg i Storbritannia. Et år etter den mildt sagt omdiskuterte opptredenen på Newport-festivalen hjemme i USA møtte han sitt europeiske publikum med et rockeband i ryggen for første gang. Ikke alle hadde vent seg til tanken og de nye tidene, og i de konservative delene av visens venner var mottakelsen foraktfull.

Dylan var en del av en tidsånd som også omfattet The Beatles, The Rolling Stones og alle som fulgte etter dem. Han er sannsynligvis langt gladere i oppmerksomhet enn hans tilsynelatende mediesky personlighet kan gi inntrykk av, og ville gi sangene sine et uttrykk som kunne stå imot den britiske invasjonen. Samtidig som han spilte inn en elektrisk side av albumet «Bringing It All Back Home» gikk The Byrds til topps med Dylans «Mr. Tambourine Man», med en gjennomslagskraft han snart kopierte selv med «Like A Rolling Stone». De berømte «folk flest» tok imot den nye Dylan med åpne armer. De som regnet ham som «sin» visesanger, talsmann for en generasjon og alt det der, var det verre med. Dylan høres ikke lenger ut som før, og han hadde fått et langt større publikum også!

Les også: Bob Dylan får Nobels litteraturpris

Da Bob Dylans konsert fra Manchester i 1966 omsider ble gitt ut offisielt ble den i omslagsheftet sammenlignet med urframførelsen av Stravinskys «Vårofferet» i Paris i 1913, der publikum pep ut orkesteret, Isadora Duncans danseforestilling i Boston i 1922, der hun tale et konservativt publikum midt imot, blottet et bryst og tømte salen på noen sekunder, og oppførelsen av Antonin Artauds skuespill «The Cenci» i Paris i 1935, med så overveldende lys- og lydeffekter at de fleste fikk mer en nok, og begrepet «grusomhetens teater» ble skapt.

Bob Dylan ble mottatt på samme måte da han ga seg rocken i vold på visefestivalen i Newport i 1965, og til en viss grad også på europaturneen året etter. Der han hver kveld ga sitt trofaste publikum et trygt akustisk sett til å begynne med, før han gikk elektrisk med en tidlig utgave av The Band. En reise inn i stormens øye, et inferno som utløste rockhistoriens heftigste debatt. Han begynte alltid denne avdelingen med «Tell Me Momma», og publikum delte seg i to. Dette låt upolert, nesten uferdig, men flottere enn de fleste rockeband kunne drømme om, med en følelse av nødvendighet vi sjelden hører igjen. Oppildnet av motstand glødet Dylan sterkere enn noensinne. «I Don’t Believe In You» begynte hver kveld med Dylan som sa «den pleide å være sånn, nå går den sånn», før gitarene braket løs.

Det første opptaket av «Like A Rolling Stone» vi hører er fra København, langsommere enn vi er vant til siden. «Very kind» sier Dylan i det trampeklappen bryter løs. Så hyggelig skulle det ikke være i fortsettelsen. «Fuck Bob Dylan» roper en i salen i Liverpool. Skjellingen og smellingen bare fortsetter. «Det er en fyr der oppe som leter etter frelseren», sier Dylan, og spiller «Ballad of A Thin Man», den om at det er noe som foregår her, men at du ikke vet hva det er, gjør du Mr. Jones. «Go away» høres det ut som en stemme roper i Leicester. – Klarer du ikke å rope høyere, svarer Dylan, Og så videre. Stemningen på konsertene er ladet, elektrisk på scenen, amper i deler av publikum. Det kan høres ut som om den blandede mottakelsen tar bandet til nye høyder.

Les også: Jubel over at Bob Dylan får Nobels litteraturpris

Den mest kjente hendelsen fra dette spetakkelet er når én i salen roper «Judas» i Manchesters Free Trade Hall, som en fornektelse av den nye verdensordningen, fulgt av sterk applaus og noen utrop som ikke var lette å tyde. «Jeg tror deg ikke. Du er en løgner» sa Dylan, før han ropte «play fucking loud» til bandet, og dro i gang en uovertruffen «Like A Rolling Stone». Slik sluttet dette angrepet, ikke med et slukøret klynk fra artisten, men med et jævla høyt brak.

Under den siste konserten, i Londons Royal Albert Hall, fant Dylan det på tide å holde tale: – Jeg forandrer meg alltid. Det er noe som alle vet. Men denne musikken, hvis noen der ute kan si oss hvordan vi kan bli flinkere å spille, eller hvordan ordene kan forbedres, så setter vi pris på alle forslag, sier han sarkastisk, men var også emosjonelt vennlig når han forklarte rockens historiske kraft, og hvorfor han fortsatt vil være venner med alle. Kanskje også litt påvirket av et aller annet? Det gikk åtte år før han la ut på turné igjen, og det var neppe motorsykkelulykken sommeren 1966 som alene var årsaken.

1966-turneen har allerede vært emne for Bob Dylans pågående Bootleg-utgivelser, som vol. 4, og denne utgivelsen ikke er presentert som en del av serien. Her er alle kjente opptak fra turneen, fra 22 konserter, mange av dem i sin helhet. I kronologisk rekkefølge – bortsett fra fem opptak som er passert sist i serien fordi de har så dårlig lyd at Dylan knapt nok kan høres – inkludert åpningen på europaturneen i Stockholm. 36-plateutgaven er ikke for alle. Å høre Dylan spille de samme sangene igjen og igjen, med mindre variasjon en vi er blitt vant til fra denne kanten siden, er en øvelse for spesielt interesserte. Hovedpoenget i denne samlingen, som også kommer ut for seg selv som en grei dobbel CD, er den egentlige Royal Albert Hall-konserten. Morsomt nok siden det mest kjente bootlegopptaket fra turneen i mange år var «The Royal Albert Hall Concert», som var tatt opp i Manchester, men som beholdt denne tittelen, riktignok i anførselstegn, da den kom ut offisielt i 1988. Her er endelig «The Real Royal Albert Hall Concert 1966».

Da jeg anmeldte utgivelsen av Manchester-konserten i 1998, inneholdt omtalen ei linje om at Dylans ordbruk i sangene sine gjorde den svenske Nobelkomiteen overflødig. 18 år etter har svenskene omsider gitt etter for alminnelig forståelse for storhet, og anerkjent Dylan som en av vår tids beste poeter. På konsertene vi hører her er han like mye en song and dance-man. Det er en tid for alt, tidene forandrer seg som kjent rett som det er, men tidene har likevel sjelden vært bedre enn 1966.

Les også: Endelig takker Dylan for Nobelprisen

Mer fra: Nye takter