Annonse
Grisen til Pink Floyd flyr fortsatt over Battersea Power Station ved spesielle anledninger, sist i 2011.

Grisen flyr og hyler

Den gamle grisen til Pink Floyd har lettet igjen. Både på en utstilling over gruppas historie, men også som et symbol på nye harde tider. Det 40 år gamle albumet «Animals» høres nå ut som et angrep på Donald Trump.

Annonse
Lydhørt

 

Igjen er det Pink Floyd-tid. Åpningen av den store utstillingen «Their Mortail Remains» i Londons Victoria & Albert-museum faller sammen med 40-årsjubileet til albumet «Animals». En av gruppas mindre kommersielle suksesser fra 70-tallet, men av mange, i alle fall meg, regnet som gruppas beste album. Et album som fikk et visuelt uttrykk som også ser ut til å stå sentralt i den nye utstillingen. For «Animals» generelt, og grisen spesielt, har vokst i årenes løp.

Pink Floyds historie egner seg for å bli stilt ut på museum: Fra de første tidstypiske psykedeliske plakatene, til de senere ikoniske plateomslagene med design av teamet Hipgnosis. Vi husker hvor godt coverne forsterket mystikken og magien på både «Meddle», «Dark Side Of The Moon» og «Wish You Were Here» (pakket inn i svart plast som dessverre måtte sprettes opp). På «Animals» var ambisjonene, eh, høyere.

En morgen i 1978 kom jeg til London for første gang, på toget inn fra kanalen. På vei mot Victoria Station, før kryssingen av Themsen, kom den store åpenbaringen: Battersea Power Station. Et monumentalbygg jeg knapt trodde fantes i virkeligheten. Den store kraftstasjonen var vel noe de hadde funnet på som et stort, industrielt symbol for omslaget av «Animals», albumet som kom året før. Jeg speidet forgjeves etter grisen. Men Battersea Power Station er og blir selve symbolet på London for meg, større enn Big Ben, parlamentsbygningen og London Bridge.

Historien om dette omslagsbildet er et kapittel for seg selv. Dette var før fotoshopping. Den oppblåsbare grisen ble sendt opp på ordentlig, stor og lyserød. De hadde også leid inn en skarpskytter, i tilfelle grisen skulle slite seg løs fra fortøyningene. Den første dagen fikk de ikke blåst den opp. Den andre dagen lettet den, men sånn livet nå er kunne ikke skytteren være der en dag til, og grisen stakk av. Den fløy over landskapet langt og lenge, forstyrret flytrafikken, og skapte problemer for piloter som forsøkte å forklare luftkontrollen at de ble forstyrret av en gris.

Innholdet på albumet forblir minst like imponerende. På turneen etter «Dark Side Of The Moon» i 1974 spilte gruppa to lange låter som skulle være med på deres neste utgivelse – «Raving And Drooling» og «You Gotta Be Crazy». De fikk dem ikke til i studio, og begynte på det som skulle bli «Wish You Were Here» i stedet. De to låtene ble senere til «Sheep» og «Dogs» på «Animals» – et album som altså godt kan være gruppas aller, aller beste, selv om den salgsmessig kom i skyggen av både sine nevnte forgjengere, og oppfølgeren «The Wall».

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Tekstene på «Animals» er ikke eksplisitte, men dyrene brukes i en orwellsk «Animal Farm»-forstand, som symboler i enda en av Roger Waters’ store dystopier. «Dogs» refererer til en hensynsløs, forrykt forretningsmann som ikke skyr noen midler for å nå toppen: «You have be trusted by the people you lie to/So when they turn their backs at you/You’ll get the chance to put the knife in». En slags relevans 40 år etter der, altså. «Sheep» antyder en samfunn i ferd med å bryte sammen. Bakteppet til «Animals» er et Storbritannia i krise, misnøyens vinter 1974, der streiker i kullgruvene rammet energiforsyningene, med tre dagers arbeidsuke som konsekvens, og fjernsynssendinger som sluttet 22.30 så folk skulle slå av strømmen og komme seg i seng. Mørket var i ferd med å senke seg over landet, som over London på omslagsbildet. I musikken var punken i ferd med å sette ord og toner på tidsånden. Pink Floyd var antitesen til den nye musikken, Johnny Rotten gikk med sin beryktede «I hate Pink Floyd»-t-skjorte, men «Animals» formidler likevel stemningen vel så godt som de nye, unge opprørerne. Dette er den mest rett-i-fleisen-rocken gruppa noen gang laget. Pågående funky til tider, med inntrengende sang av Waters og noen av de mest bitende gitarsoloene Gilmour noen gang spilte.

Den tredje lange sangen på «Animals» ble «Pigs (Three Different Ones)». Som Waters fant fram igjen for sine konserter på den store Desert Trip-festivalen i USA sist høst, den med rockens seks største levende legender samtidig. Grisen var også med. Med påskriften «Fuck Trump and his wall» fløy den forbi en lang vegg (et evig symbol i Waters’ verden), med massive illustrasjoner av Donald Trump som gjør nazihilsen, i Ku Klux Klan-hette, og i forskjellige andre nedverdigende situasjoner. Som en observatør bemerket: Man fikk en følelse av at Waters ikke var spesielt begeistret for den daværende presidentkandidaten. Hadde «Animals» kommer ut i dag kunne den blitt kritisert for å være et overtydelig angrep på den nye amerikanske presidenten. Men når Waters raljerte med «Whitehouse» i «Pigs (Three Different Ones») i 1975 handlet det om moralvokteren Mary Whitehouse, som hadde stor innflytelse på britisk kultur på 70-tallet.

Om to uker kommer et helt nytt album med Roger Waters, hans første på 15 år. Det skal visstnok inneholde en sang inspirert av Battersea Power Station. En mindre utgave av kraftstasjonen er bygget opp innendørs på Victoria & Albert-museet. Vi må gå ut fra at den er enkelt utført, siden den totale restaureringen av den virkelige bygningsmassen er beregnet å koste omkring fem milliarder kroner. Den opprinnelige bygningsmassen er revet, et nytt boligområde vokser rundt, men pipene skal bygges opp igjen, for å gi området tilbake sitt ikoniske utseende. Et utsiktstårn er planlagt i en av dem. En vakker dag skal jeg opp i dét.

Det kommer ingen store luksusutgaver av «Animals», selv om en ny, tung vinylutgave nettopp er gitt ut. Det som kunne vært bonusmaterialet, de tidlige konsertversjonene av «You Gotta Be Crazy» og «Raving and Drooling», ble gitt bort på luksusutgaven av «Wish You Were Here», siden det var for dette albumet sangene opprinnelig ble forkastet.

Under Pink Floyds uventede, følelsesladede gjenforening for «Live 8» i 2005 står det noen med en plakat i publikum: «Pigs will fly». Så usannsynlig var det at de skulle komme sammen og spille igjen. Siden har det ikke skjedd, selv om David Gilmour og Roger Waters har opptrådt sammen ved et par anledninger siden. Men griser flyr fortsatt, når man minst venter det.

Annonse