Nye takter

Gode som gull

Sven-Ingvars var et av de største popgruppene i Skandinavia på 60-tallet. Etter at Sven-Erik Magnusson døde onsdag må vi også minne om at de var bedre enn mange tror.

Bilde 1 av 3

Ifølge den offisielle statistikken i «Den store norske hitboka» var bare tre navn mer populære enn Sven-Ingvars på norske singellister på 60-tallet: Elvis Presley, Cliff Richard og The Beatles. Rolling Stones og Bee Gees har flere uker totalt på listene, men det er fordi de hadde hits på 70-tallet også. Sven-Ingvars var knapt nok ute av listene mellom 1964 og 1968, med sanger som «Fröken Fräken», «Det var i vår ungdoms fagraste vår», «Säg inte nej», «Du ska tro på mej», «Jag ringer på fredag», «Önskebrunnen» og «Under ditt parasoll». Så godt som alle over 60 kan disse sangene utenatt, og vi skal ikke se bort fra at noen yngre også husker sangene godt.

– Hele 60-tallet var meget intenst for oss. Det var en karusell som snurret så fort at det er først i ettertid jeg har klart å få overblikk. Og noe av det jeg husker best fra den tida, er den enorme responsen vi fikk i Norge. Selv om vi er svenske, ble vi en naturlig del også av den norske folkesjelen. Det varmet – og varmer fortsatt, sa Sven-Erik Magnusson langt senere til musikkjournalist Leif Gjerstad, gjengitt fra hans blogg LeffesLab.

Gjennombruddet i Norge kom med «Fröken Fräken» mot slutten av 1964. Det var Arbeiderbladet som sto for utdelingen av platetrofeer i Norge den gangen. I mars 1965 var gruppa på besøk for å motta sølvplaten, i butikken til Norsk Musikforlag på Karl Johan, samtidig med feiringen av salg nr. 25.000 til en heldig kunde. En drøy måned etter, 1. mai, var de tilbake for å få gullplate for samme utgivelse. Utdelingen av trofeet foregikk nå på et fullsatt Jordal Amfi, i et stort show sammen med Arnardo, Arve Opsahl og flere av datidens største norske popstjerner som oppvarmingsartister. Men Sven-Ingvars kunne brukes til alt. Den samme formiddagen spilte de på Youngstorget, der de delte podiet med Einar Gerhardsen som dagens hovedtaler, og Arne Paasche Aasen som leste dikt.

Sven-Ingvars ble dannet i småbyen Slottsbron i Värmland i 1956. Før den første spillejobben glemte Sven-Erik Magnusson oppdraget, siden han hadde en viktig bandykamp samme kveld. De andre rakk å hente ham i siste liten. Det endte med at drosjeregningen ble høyere enn honoraret. Dette endret seg etter hvert. Gruppa droppet en spillejobb i Sundstaaulan i Karlstad 25. oktober 1963, fordi de fikk bedre betalt et annet sted. I Karlstad skulle de bare være oppvarmingsband for The Beatles, på sin første konsert utenfor Storbritannia etter gjennombruddet.

Sven-Ingvars sprang ut av den svenske folkevisetradisjonen, men oppdaget fort den nye stilen fra utlandet. Magnusson ble kåret til Värmlands rockekonge i 1959. De spilte inn plater, først med engelske tekster eller instrumentallåter, men med «Te dans mä Karlstatösera» fikk de et langt større lokalt publikum i 1962. Gruppa spilte etter hvert med en distinkt piggtrådlyd, ofte med sterkt elektrisk gitarspill, og pipende farfisaorgel noe som gjør det spennende å høre dem igjen for alle som har sans for den gamle 60-tallslyden. Å tro at Sven-Ingvars var et alminnelig «dansband» vil være en kjedelig feiltakelse.

Sven-Ingvars falt for fristelsen til å lage spillefilm. Komedien «Under mitt parasoll» ble en dyr fiasko, og gruppa holdt på å gå under før 60-tallet var omme. De kom likevel sterkt tilbake med albumet «I Frödingland» i 1971, med tonesatte tekster av dikteren Gustav Fröding (1860-1911). Omslagsnotatene var skrevet av forhenværende statsminister Tage Erlander. Albumet gikk upåaktet hen i Norge, men i Sverige er Fröding en nasjonalskatt, og albumet slo svært godt an. (40 år etter gjorde gruppa Mando Diao det samme, og fikk en av de største suksessene i svensk pophistorie. Kanskje inspirert av Sven-Ingvars, selv om de unnvek spørsmålet da vi spurte dem).

Et bredt publikum elsket alt med Sven-Ingvars. Sangene, lyden, den sjarmerende värmlandsdialekten. Men Sven-Ingvars var ikke de vi tiåringer hørte mest på i 1966. De var i stedet den akseptable siden av popmusikken for foreldrene våre, men som Thor Rune Haugen skriver i omslagsnotatene til samlealbumet «Norske hits», som ble en bestselger så sent som i 1997: Er det ikke rart hvordan alt som var «harry» på 60-tallet plutselig er blitt akseptert utover i 90-årene?

Sven-Ingvars stilte litt nølende opp på Hultsfredfestivalen i 1991, der de skulle spille før kveldens hovedattraksjon Status Quo. Så måtte Quo avlyse, mens Sven-Ingvars tok vare på muligheten, opptrådte for et begeistret ungt publikum, og gikk inn en ny fase av karrieren, som en langt mer respektert og selvfølgelig del av svensk pophistorie. De begynte å lage plater som var mer oppdatert enn på lenge, nå med låter spesiallevert av etterkommere som Per Gessle, Plura Jonsson, og Niklas Strömstedt. I 2008 ble Sven-Erik Magnusson og Ingvar Karlsson tildelt «H.M. Konungens medalj 8:e storleken i högblått band». Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men det høres fortjent ut.

Trommeslageren Sven Svärd tok seg av forretningene til gruppa de første årene. I en stresset telefonsamtale på vei til en spillejobb ble han spurt av musikkformidlingen hva gruppa het? Han så seg rundt, så på Sven-Erik Magnusson og Sven Ingvar Karlsson og utbrøt: Sven-Ingvars. Den satt. De andre originalmedlemmene måtte gi seg i gruppa i årenes løp, men Sven-Erik Magnusson var gruppas sanger og frontmann fra starten i 1956, til fjorårets 60-års jubileumskonserter, og helt til han gikk bort sist onsdag, 74 år gammel. Enda en av tidenes største popstjerner, både i Sverige og i Norge.

Mer fra Dagsavisen