Gjennom lydmuren

Roger Waters

«The Wall»

Sony Music/Universal

Sony Pictures

Selv om «Dark Side Of The Moon» er den beste og mest solgte plata til Pink Floyd er «The Wall» livsverket Roger Waters alltid vender tilbake til. Vi har både sett og hørt den noen ganger: Pink Floyds original fra 1979, den påfølgende konsertversjonen i 1980, spillefilmen med Bob Geldof i hovedrollen fra 1982, Waters monumentale framføring med en rekke prominente gjester i Berlin etter murens fall i 1990. Og nå, enda en konsertversjon, den Waters turnerte med fra 2010 til 2013, da han solgte fire millioner billetter til sammen, og var innom både Bærum, Bergen og Stavanger. Nå er den her igjen, som enda en film, som viser seg å være mer enn bare musikken. Musikken alene er for øvrig også kommet ut på plate for dem som vil ha enda en versjon.

«The Wall» begynte som et portrett av en rockestjernes personlige eksistensielle problemer. Den har med årene lagt stadig større vekt på krigens redsler, før og nå, fredsarbeid og solidaritet. Vi så det godt på konserten på Fornebu selveste 1. mai i 2011. I animasjonen av luftangrepene i «Goodbye Blue Sky» slapp bombeflyene kors, halvmåner, hammer og sigd, davidsstjerner, dollartegn og kjente logoer for biler og bensin. «Run Like Hell» var tilegnet de to irakiske journalistene som ble drept av amerikanske sikkerhetsstyrker i Bagdad, med videoklipp fra Wikileaks. Vi ble minnet om at det fortsatt står en mur på den palestinske vestbredden. På muren til Roger Waters vistes endeløse rekker av bilder av krigsofre, både soldater og sivile, sendt inn av etterlatte verden over.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I løpet av den nye filmens to timer går denne konserten sin gang. Noen ganger utspiller den seg som bakgrunnsmusikk for reisen Waters foretar til sin egen fortid. Andre ganger avbrytes den helt mens han forteller sin historie. Som begynner med at Waters forlater sitt herskapshus langt ute på landet, og reiser til et gigantisk monument over 72.000 drepte og savnede briter fra 1. verdenskrig, i Somme i Frankrike. Hans farfar var en av de falne. Inne i et eksemplar av forfatteren Gabriel Chevalliers krigsberetning «Fear» finner han fram brevet moren fikk etter 2. verdenskrig, der hans egen far falt. «Mannen din kjempet tappert», og så videre. Waters feller tårer, mens gitarene fra «Another Brick In The Wall – part 1» gnager i bakgrunnen. Overgangen til «Part 2» er slående, vi er tilbake i konsertsalen med publikum i gledesrus over den mest fengende antiautoritære kampsangen som noen gang har toppet hitlistene. Responsen i salen når han siden synger «mother should i trust the government» er også fortsatt imponerende. Det var da det kom et stort «ikke faen», på norsk, opp på veggen bak ham på Fornebu. Selv om Waters på forhånd hadde ventet seg en reservert reaksjon fra et land han mener har et av beste styresettene i verden.

Senere i filmen kjører han og familien hans rundt, i Rolls-Royce, til krigsskueplasser i Europa, og Waters kommer til et nytt gigantisk monument i Cassino i Italia, i nærheten av der faren forsvant under den allierte landgangen i Anzio under 2. verdenskrig. Waters egen historie om seg selv, sin far og bestefar kan være gripende nok, tre generasjoner menn som aldri fikk lære hverandre å kjenne, men den hadde ikke vært like relevant om han ikke satte den inn i et større perspektiv. Hele tida under framførelsen av «The Wall» blir vi minnet om krigens og terrorismens uskyldige ofre. Som brasilianske Jean-Charles de Menezes, som ble skutt av politiet på tuben i London 2005, fordi han ble tatt for å være en terrorist. I en scene som sannsynligvis er fra Paris (Waters snakker fransk til folket) blir konserten tilegnet ham. Akkurat nå blir dette en ekstra sterk påminnelse om nødvendigheten av å fortsette den tilsynelatende håpløse kampen for fred, kjærlighet og forståelse.

LES OGSÅ: Et av pophistoriens største eventyr er med dette over

Filmen kommer også i en gedigen luksuspakke med flere timers ekstramateriale. På et litt mer trivielt nivå er det her man kan se høydepunktet på hele den tre år lange turneen: Den ene kvelden i London der Pink Floyds David Gilmour igjen kom fram oppe på muren for å synge «Comfortably Numb», og både Gilmour og trommeslager Nick Mason var med på avslutningen «Outside The Wall». Denne sjeldne opptredenen til Gilmour var gjengjeld for at Waters ble med ham på scenen på en konsert til inntekt for stiftelsen Hoping, som jobber for palestinske barn. Siden konserten vi ser på filmen sannsynligvis er klippet sammen fra flere kvelder kunne de like godt spandert disse scenene på allmennheten også, men budskapet til tross handler «The Wall» fortsatt også om å selge nye produkter. Kapitalismen som Waters hater så intenst er likevel best når den kommer med et godt budskap. Det eneste innvendingen vi har mot denne versjonen av «The Wall» er at den fortsatt ikke inneholder flere gode låter,

Roger Waters (72) jobber nå med et nytt storverk kalt «Lay Down Jerusalem», som han håper å presentere både som et album og en siste stor arenaturné før han gir seg for godt.