UB40 var rett og slett en forkortelse for Unemployment Benefit, Form 40. Skjema nr. 40 for arbeidsledighetstrygd. Som medlemmene stiftet bekjentskap med hjemme i Birmingham, før de dannet gruppa av samme navn. Deres første album het «Signing Off». Underforstått, å undertegne på at trygda kan opphøre. Gruppa fikk sannelig arbeide de neste årene.
Tida var 1979, med store sosiale uroligheter i Storbritannia. Thatcher kom til makten, og møtte i alle fall de første årene sterk musikalsk motstand fra en lang rekke artister. UB40 kom i fotsporene til The Clash, Linton Kwesi Johnson og The Ruts og stor fram parallelt med den nye ska-bevegelsen med The Specials, Madness og The Beat. Bare at UB40 spilte ren reggae. Det var bemerkelsesverdig den gangen.
Mot slutten av 70-tallet ble det fortsatt diskutert om hvite mennesker kunne spille reggae. Ikke ut fra dårlige raseteorier eller overdrevne oppfatninger av svarte menneskers medfødte rytmesans. Dette var basert på ren empiri. Etter reggaemusikkens gjennombrudd med Bob Marley i 1975 var det mange som forsøkte, med de låt som oftest klossete og lite sexy. UB40 ble aldri akseptert av mange reggae-entusiaster. Til tross for at rytmene deres var solide nok til at de første albumene også kom ut som rene dubplater. Nå hadde UB 40 både svart rytmeseksjon og en svart toaster (eller rapper som det ble hetende senere), men foran sto brødrene Ali og Robin Campbell. Sønner av folkesangeren Ian Campbell. De hadde tatt med seg fortellerstilen fra visesangen, men lagde en helt annen musikk. Verken det ene eller det andre.
– Det hadde vært absurd om vi skulle prøve å spille roots reggae. Ingen av oss er fra Jamaica, sa gruppa til Nye Takter før de spilte i Chateau Neuf i 1981.
Første singel med UB40 var en dobbel a-side med «King» og «Food For Thought». Den første en hyllest til Martin Luther King og en etterlysing av den ideologiske arven hans. Den andre en slags julesang som satte tilstandene i et tørkerammet Afrika opp mot den overdrevne julefeiringen i vår del av verden. Dette var fire år før «Do They Know It’s Christmas». Men da Geldof igjen samlet massene til Live 8 på Wembley Stadion i 2005 var «Food for Thought» en naturlig start på settet til UB40. Gruppa hadde også en naturlig plass på feiringen av Nelson Mandelas 70-årsdag på Wembley Station i 1988, der de framførte sin engasjerte frigjøringssang «Sing Our Own Song». Sammen med Chrissie Hynde, som hadde tatt med UB40 på turne som oppvarmingsband for The Pretenders, før noen andre hadde hørt om dem. Til slutt sto til og med Richard Gere på scenen og sang «amandla awethu» sammen med UB40.
Selv om «Signing Off» umiddelbart tok UB40 ut i arbeidslivet kom de tilbake til problemstillingen med sin neste singel: «One In Ten» (fra albumet «Present Arms»), var en beskrivelse av et land der én av ti var arbeidsløse, «a statistical reminder of a world that doesn’t care». Singelen og albumet ble gruppas definitive gjennombrudd i hjemlandet.
Det helt store vendepunktet kom litt uventet i 1983, med albumet «Labour Of Love». Fylt opp med deres versjoner av gamle reggaehits, der noen allerede var reggaeversjoner av andres hits. Som Tony Tuffs utgave av Neil Diamonds «Red Red Wine». Det var kanskje ikke et kalkulert karrieretrekk, («labour of love» er et uttrykk for arbeid utført av ren entusiasme, ikke i vinningshensyn), men albumet tok voldsomt av. UB40 fortsatte å gi ut egne sanger neste gang, men det slo ikke an på samme måte. Derfor kom etter hvert «Labour Of Love» vol. II, III og IV. Det låt fortsatt fint, men det var ikke noe eget ved det. Hva hjelper det ei gruppe å vinne verden hvis den taper sin sjel? Senere i vår kommer både «Present Arms» og «Labour Of Love» ut i luksusversjoner. Den første komplett med dubalbum. Den andre med en konsert fra 1984 og en rekke radiosessions.
UB40 hadde over 50 singler inne på hitlistene i Storbritannia. De skal ha solgt 70 millioner plater, hvordan man nå regner ut dette. De tok reggaemusikken til USA også, der «Red Red Wine» etter hvert ble tidenes første reggaelåt som gikk til topps på Billboards Hot 100. (Hvis vi ikke regner med Bobby McFerrins «Don’t Worry Be Happy» to uker før.) De gikk også til topps i USA med «Can’t Help Falling In Love», som understreker gruppas utvikling: De var blitt et suksessrikt coverband. De hadde ikke lenger noe spennende å fortelle selv.
Brødre i band er alltid en vanskelig materie. UB40 gikk samme vei som The Kinks før dem, og Oasis litt etter. Ali og Robin Campbell ble uvenner. De siste årene har UB40 vært to forskjellige band med samme navn. En uholdbar situasjon, som fortsatt går sine runder i det britiske rettsvesenet. Det er utgaven med Ali Campbell i spissen som kommer til festivalen Retro Live i Kragerø i juli. Og nå holder vi oss fast: UB40 skal også være med i «Allsang på grensen» på TV 2 i sommer. Et godt stykke fra arbeidskontoret i Birmingham.