Bilde 1 av 2
Nye takter

Forvrengt mørke

Når The Jesus And Mary Chain spiller i Oslo i morgen ser mange fram til et trivelig gjenhør. Med ei gruppe som ble oppfattet som farlig da de startet.

The Jesus And Mary Chain spilte i Roskilde torsdag. En konsert som i kjent stil begynte i ugjennomtrengelig scenetåke, sånn at det var vanskelig å få øye på gruppa. Å høre dem var langt lettere. De spiller fortsatt høyt, men langt fra så brutalt rått som før. En gang klarte The Jesus And Mary Chain å skremme vettet av både punkere og rockere med sin skurrende feedback. Der det bare så vidt gikk an å trenge inn til de flotte poplåtene under alt det herlige bråket. I dag høres brødrene Jim og William Reid ut som et bare litt annerledes rockeband. Da «Damage And Joy», deres første album på 19 år, kom i vår var det først og fremst hyggelig å høre dem igjen. I Roskilde bærer konserten preg av nostalgisk kos. Dette var ikke ord det falt naturlig å bruke om gruppa i startfasen:

– You’re taking the piss, freste The Jesus And Mary Chain til Nye Takters utsendte i Trondheim i mai 1985. For reporteren virket visst litt skeptisk til den nye rocken. Det var bare sju år siden The Sex Pistols, og det var for tidlig å late som vi var sjokkerte enda en gang. JAMC var på sin side på en tidlig turné som de nye folkefiendene i rocken: Brødrene Jim og William Reid og trommeslageren Bobby Gillespie – som senere skulle bli berømt som frontmann i Primal Scream. Jeg er ikke helt sikker på om jeg husker rett i at de delte ei skål med Non Stop-sjokolade mellom seg, etter at de hadde insistert på at arrangørene skulle ta ut alle de røde. Men nå var de i alle fall på kollisjonskurs med musikkpressen.

– Jeg så det på måten du smilte på, da du spurte om vi kom til å lage et godt album. Du tror ikke vi kan klare det. Men det gjør vi, flirte de overlegent.

Dette fant sted to måneder etter de beryktede Jesus And Mary Chain-opptøyene under en konsert i London, der fire fra publikum ble sendt til sykehus og alt utstyret til bandet ble ødelagt. Reaksjonene på JAMC var i begynnelsen aldri likegyldige. Konsertene varte gjerne i et kvarter, og lignet ofte ikke grisen. Eller var det nettopp det mange mente at de gjorde?

På klubben som fram til da hadde vært kjent som Skansen Dancing kom The Jesus And Mary Chain på scenen som en foss av feedback og skurrende gitarer. Bobby Gillespie sto og dundret på en tamtam-tromme, og var den som til en viss grad holdt sangene sammen. De spilte i godt over en halvtime.

– Dette ble kjedelig. Vi spilte det lengste settet vi har gjort noen gang, sa William Reid etterpå,

Samtidig var det lett å la seg henføre av singelen «Never Understand», som hørtes ut som Beach Boys med slipemaskin som bærende instrument.

– Akkurat. Du traff spikeren på hodet nå. Vi kan skrive sanger. Det har ført til at vi har råd til å sitte her og være arrogante bastarder. For et år siden var vi i slummen. I dag er vi stjerner, sier gruppa.

Og det skal de ha: Jesus And Mary Chain ga faktisk ut et godt album senere det samme året: «Psychocandy», som etablerte dem som forgrunnsfigurer for en ny generasjon mistilpassede unge menn. JAMC inspirerte grupper som My Bloody Valentine, Stone Roses og store deler av 90-tallets støysoner. Dette hadde de faktisk tenkt seg i 1985:

– Vi er ikke en del av noe nytt, vi er noe nytt. Vi ser gjerne at andre band blir inspirert av oss, men ikke at de begynner å gjøre det samme som oss. Jeg liker for eksempel Nancy Sinatra godt, men jeg går ikke i kjole for dét. Vi vil pisse på kopiene. Folk må gjøre noe sjøl, mente Jim Reid.

– Som Johnny Rotten en gang sa – meningen med Sex Pistols er ikke å få 10.000 kopier, men 10.000 forskjellige holdninger til musikk?

– Sa han det? Vel, kanskje gjorde han det. Men han lagde kjedelig musikk. Punk var ikke noe nytt i det hele tatt. Sex Pistols var bare nok en ny rockegruppe. De var svært konvensjonelle og svært overvurderte. Det hadde et par gode ideer, men de brøt aldri reglene, hevder The Jesus And Mary Chain.

– Hva Jesus And Mary Chain dreier seg om? Hva dreier Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» seg om? Det går ikke an å oppsummere det sånn uten videre. Det ville være for enkelt, sa Jim Reid. Det var for det meste han som førte ordet, supplert av broren William. Bobby Gillespie var for det meste taus. Det var enda et år til han stakk av og startet for seg selv i Primal Scream, og blir en av britisk rocks største ugagnskråker på egen hånd. Det var over 20 år til han henvendte seg til sin lokale bydel i London og klaget på høy musikk fra puben i nabolaget. I 1985 satt han bare der, tilsynelatende uinteressert, og forsterket bandets preg av ungdommelig trass.

Jesus And Mary Chain kom tilbake til Oslo sju år etterpå. Nå var de blitt berømte, i veldig stor stil. Vårt gjensyn før en fullsatt konsert i kjelleren i Chateau Neuf begynte tradisjonen tro med svar som «dumt spørsmål!», «hva mener du med det?» og «du må prøve å forstå at ...». Og en litt mer innholdsrik vurdering av deres egen rolle i rocken.

– Vi gikk ikke inn for å provosere folk. Men alle som går sine egne veier i denne bransjen blir sett på som bråkmakere. Vi klarte likevel å bevise at det går an å lage intelligent musikk med gitarer igjen. Det var ingen andre gode band i 1985, men nå er det blitt mange flere. Sannsynligvis har vi litt av æren for det, sa brødrene Reid karakteristisk ubeskjedent.

«I’m a rock and roll amputation» synger Jim Reid nå i åpningslåten på «Damage And Joy», og til å begynne med på konserten i Roskilde. Angivelig som en kommentar til hvordan brødrene følte de urettferdig var blitt atskilt fra rockhistorien. Men i arkivene våre finner vi en rekke referanser til Jesus And Mary Chain-inspirert støy. For eksempel da The Magnetic Fields tok en rekke fengende sanger og begravde dem i et lag av bråk på albumet «Distortion». Jesus And Mary Chain har beholdt sin mystikk og magi, og mister ikke tiltrekningskraften. Tore Renbergs seneste roman «Du er så lys» slutter med et sitat fra «Darklands»: «I’m going To the darklands/To talk in rhyme/With my chaotic soul». I Roskilde har scenetåken lettet litt da de går inn i natta med «I Hate Rock’n’Roll». Alltid deilig å ha noe å hate, men The Jesus And Mary Chain er lette å like etter alle disse årene.

Mer fra: Nye takter