Floyd fra starten

Påskuddet for å blåse liv i denne historien igjen nå er en gedigen ny platesamling, «The Early Years 1965-1972», med store mengder lyd og bilde fra gruppas tidlige år. Altså fra tida fram til 1973, før de slo gjennom på ordentlig med «Dark Side of The Moon». En musikkboks i 5.000-kronersklassen, med 27 disker, over 12 timer musikk, 15 timer med film, mye av dette ikke offisielt utgitt før. Omfanget minner litt om forfatteren Mark Lewisohns monumentale, detaljrike biografi om The Beatles som bare går fram til gjennombruddet i 1962.

Jeg tilhører den tvilsomme delen av befolkningen som godt kan tenke seg å se 15 timer film med Pink Floyd. Det har jeg ikke hatt anledning til foreløpig, men jeg har fått et 70 minutter langt utdrag med eksempler på innholdet i den nye utgivelsen. Fra de første svart/hvitt-opptakene med «Astronomy Domine» og psykedeliske netter i London, til gruppa fikk ressurser nok til å spille «Atom Heart Mother» med fullt kor og orkester, eller «Echoes» som ballett. Konklusjonen er at det finnes mer film med tidlig Pink Floyd enn vi hadde trodd. De fikk tydeligvis slippe til på TV rett som det var, både hjemme og i utlandet, uansett hvor rare de hørtes ut.

Enda en gang blir vi minnet om hvor merkelig dette bandet var til å begynne med, under Syd Barretts innflytelse, han igjen påvirket av både det ene og det andre. Debutalbumet «Piper At The Gates Of Dawn» var like grensesprengende som «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», som ble spilt inn i studioet ved siden av samtidig. Med alt fra barnesanger til lange, instrumentale utfrikinger. Syd Barrett måtte slutte tidlig på grunn av store psykedeliske problemer.

Han ble erstattet av David Gilmour, og det bemerkelsesverdige er at gruppa spilte videre med en like dristig innstilling til musikken. Med en vilje til å eksperimentere med sånt som ikke nødvendigvis kom til å gi den store kommersielle uttellingen, med sceneproduksjoner så ambisiøse at de som oftest gikk med underskudd, til tross for stadig økende popularitet.

I et intervju fra australsk TV i 1971 ble Pink Floyd spurt om hvordan de begynte. – Det var lenge siden, svarer de og prøver å huske fem-seks år bakover i tid, da de var et helt nytt band som spilte r&b (i gammel forstand), låter av Rolling Stones og Bo Diddley, som alle de andre, bare for moro skyld, og helt ubevisst utviklet de seg derfra. Uten å innvikle seg, kan vi legge til nå. I 1971 hadde det gått framover i rasende fart. Det var bare fire år siden gruppa platedebuterte med singlene «Arnold Layne» og «See Emily Play», de hadde gitt ut fem studioalbum, ei plate med filmmusikk i tillegg, og jobbet med enda en film. I 2016 vil en ny sensasjon i rocken sannsynligvis bare så vidt ha gitt ut det vanskelige andrealbumet etter fem år.

Uten å ha selve boksen er innholdsfortegnelsen en påminnelse om hvor vidunderlig mye rart det allerede finnes der ute (far out, faktisk) fra denne tida med Pink Floyd. Dedikerte samlere får med de fem første singlene til gruppa på sjutommers vinyl, tre av dem mindre kjent, men internettalderen har gjort det lettere for alle å få høre tidligere sjeldenheter som «Apples And Oranges», «It Would Be So Nice» og «Point Me At The Sky» – sistnevnte hadde til og med ordentlig promovideo litt forut for sin tid. Pink Floyd markerer den nye offensiven med å gi ut en «ny» singel, med ny video, «Green Is The Colour» som opprinnelig var på filmalbumet «More» i 1972. Det er også laget ny video til «Granchester Meadows», den praktfulle «sommer på landet»-sangen som var en behagelige oase på det ellers utfordrende «Ummagumma»-albumet i 1971. Alt dette er bare noen tastetrykk unna, for alle som vi se og høre.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vi kommer alltid tilbake til at Pink Floyd på denne tida var et ukjent band for de fleste, et eksotisk navn for spesielt interesserte. Jeg hørte gruppas mer utsvevende sider for første gang i Michelangelo Antonionis film «Zabriskie Point», et typisk tidlig 70-talls hippiedrama, som slutter med en spektakulær scene med et hus som sprenges i lufta, om og om igjen, i sakte kino. Musikken som akkompagnerer denne scenen, «Come In No 51, Your Time Is Up», er egentlig «Careful With That Axe Eugene», fordi Antonioni ikke var så begeistret for gruppas forslag som de hadde kalt «Violent Scene». Denne dukker nå opp igjen sammen med 40 minutter ubrukt musikk fra «Zabriskie Point», mens vi inntil videre kan spille de 40 minuttene som er på soundtrack-albumet, som det skal innrømmes ikke har vært framme på en stund.

Den store pakken inneholder også noen få låter som har vært svært vanskelig tilgjengelige. Først og fremst «Vegetable Man», spilt inn i 1967, aldri gitt ut før nå, og sannsynligvis hørt av flere i versjonen til The Jesus And Mary Chain enn med Pink Floyd selv. Vi kunne ønsket at de også hadde spandert denne låten på den mer budsjettvennlige doble CD-en som kommer parallelt, også på strømmetjenestene. Det hadde dessuten vært hensiktsmessig med en mer kompakt utgivelse av filmmaterialet, for denne boksen ser jo ut som noe det kan være vanskelig å få plass til innendørs, uten å kjøpe seg et større sted på landet. Den er for øvrig satt sammen av seks mindre bokser, delt inn år for år, som kommer hver for seg i 2017.

Den nye offensiven til Pink Floyd kommer mens tilhengerne venter på vårens kommende utstilling i Londons Victoria & Albert-museum, «Their Mortal Remains», med gruppas historie i lyd, bilder, laser og andre etterlatte eiendeler. Deres beste ettermæle er likevel de originale platene, som fortsatt utmerker seg med å avsløre store, overraskende hemmeligheter for de aller fleste.