Erkeengelsk i Amerika

Ray Davies har alltid vært den mest erkeengelske av alle låtskrivere. Sangene til The Kinks var lyden av et svingende London, med treffende beskrivelser av kulturen bak fasadene. Sist vi snakket med ham falt vi for fristelsen til å spørre om hvordan det er å være en institusjon i det britiske imperiet. – Jeg burde vel heller være på institusjon enn å være en institusjon, humret Ray Davies, og la til: – Bakgrunnen min er viktig for sangene jeg har skrevet. For å finne min egen identitet. Han innrømmet at det er vanskeligere å by på den samme personlige innfallsvinkelen i dag, i et mer homogent samfunn, uten like mange særegenheter som før.

Ikke bare var Ray Davies i begivenhetens sentrum i 60-årene. Han var begivenhetens sentrum. Men likevel var lengselen bort, til et helt annet sted, sterkt til stede, både i tankene hans, og etter hvert i sangene. Som han sa i et intervju om sin amerikanske dragning for noen år siden: Han tror fortsatt at han er en gammel bluessanger fra Mississippi-deltaet, men høres alltid ut som Ray Davies som prøver å være Big Bill Broonzy.

Beundringen av Amerika handlet ikke bare om gammel rhythm and blues. Ray Davies må ha sett mye film fra Hollywood, som alle forsto som hørte singelen «Celluloid Heroes» i 1972. Året før kom det undervurderte Kinks-albumet «Muswell Hillbillies». Med mange dobbelteksponerte tekster, med de vanlige inntrykkene fra Nord-London, men full av tanker om et enda større Amerika, spesielt i sangen «Oklahoma USA». Det er denne tråden han tar opp når det nye albumet begynner med tittelsangen «Americana»: «I wanna make my home/Where the buffalo roam ...». Han beveger seg elegant fra western i gamle dager til west coast i L. A i «The Deal».

«Americana» er faktisk nok et dobbelt konseptalbum fra denne kanten. Som vi husker var det The Kinks og The Who som introduserte ideen om konseptalbum for et større publikum mot slutten av 70-tallet. Ray Davies forteller ingen sammenhengende historie her, men sangene bindes sammen av fascinasjonen for den amerikanske drømmen. «Do you live in a dream/Or do you live in reality», spør han i «Rock’n’roll Cowboys». Ikke lett å si. «The great illusion it may be/But always something else to see» fortsetter han litt senere i «The Great Highway». Et ekstra fornøyelig innslag er «I’ve Heard That Beat Before», om et par som holder naboene våkne om natta. I introduksjonen «The Man Upstairs» avslører han imidlertid at han selv er synderen, frustrert av å være tilbake i et alminnelig hjem etter forpleiningen på turné. Alt dette mens hans spiller noen akkorder av «All Day And All Of The Night».

Da Davies var i Frognerbadet: Ray Davies inn i solnedgangen

Det er allerede fire år siden Ray Davies ga ut boka «Americana: The Kinks, the Riff, the Road», som forteller om hans erfaringer fra den store nye verdenen han fikk teften av. En sterk kontrast til erindringene fra oppveksten i London i selvbiografien «X-Ray». Drømmen om Amerika har imidlertid en sår undertone for Ray Davies, og var lenge uoppnåelig. The Kinks fikk aldri være en del av den britiske erobringen av det nye kontinentet. Etter en liten turné i 1965 ble gruppa bannlyst av det amerikanske musikerforbundet i fire år, uten spesifisert grunn, muligens som et resultat av deres ofte uryddige sceneshow. En krangel med en turnéarrangør hadde ført til avlyste konserter, forkortede konserter, en konsert med bare en veeeldig lang versjon av «You Really Got Me», og andre uforutsigbare opptrinn. Den involverte impresarioen la inn en formell klage på gruppa, som ikke fikk være med på resten av et tiår som førte fram til Woodstock, og superstjernestatus for mange av de medvirkende.

The Kinks’ forhold til USA var senest tema i NRKs påskekrim i år. Spoiler kommer: Episode 2, sesong 4 av «Unge inspektør Morse» foregår i 1967, der en bandmanager forteller at han en skjebnesvanger kveld befant seg på kontoret for å forhandle fram en turne i USA sammen med The Kinks. For noe tøv, tenker alle Kinks-kyndige seere, litt skuffet, helt til det senere viser seg at dette er selve poenget, at en smart betjent politibetjent også har skjønt at dette er et alibi som faller på sin urimelighet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I 2004 ble Ray Davies utnevnt til Commander of The British Empire (CBE). Noen dager etter ble han skutt og sterkt skadet i en hofte under et ran i New Orleans. Da han reiste hjem for å motta ordenen brukte han stokk under møtet med dronningen. I mellomstikket «Silent Movies» på det nye albumet forteller han om sin siste dag i New Orleans, der han fikk besøk av sin venn Alex Chilton (Box Tops/Big Star). De snakket lenge sammen om hvordan gamle sanger og filmer forblir trygge tilfluktssteder, selv om verden rundt forandrer seg. Det er vel dette som er essensen i hele «Americana». Som blir et godt og trygt gjenhør med en av beste gamle heltene. Chilton døde noen år etterpå. Davis ble på sin side adlet av dronningen forleden, og burde strengt tatt vært omtalt som Sir Raymond Douglas Davies gjennom hele denne saken.

Biografi: Allsang med Davies

Det er ikke hvem som helst som spiller med Ray Davies denne gangen. The Jayhawks har vært en av de fremste americana-gruppene i 25 år, og gir ham en passende assistanse, med et godt lokalt koloritt. Deres tangentspiller Karen Grotberg blir også en utmerket duettpartner i noen av sangene. Vi så Ray Davies sist på Norwegian Wood i forfjor, på samme sted som The Kinks spilte sin aller siste konsert i 1996. Nå var han i så godt utagerende humør at mange mistenkte ham for å være påseilet. Noen av oss hadde en like fortreffelig kveld som Davies selv. I tillegg til å underholde med gamle kunster overbeviser han oss med «Americana» at han fortsatt kan imponere med nytt materiale. Ingen av sangene kommer opp mot de mest briljante han har laget, men «Americana» er likevel en timelang vedvarende følelse av storhet.