En skikkelig sørstatsmann

Gregg Allman og broren Duane gjorde Allman Brothers Band til en institusjon i amerikansk musikk. Et av de beste bandene gjennom alle tider, med Gregg som organist og stor stemme, Duane som gitarhelt. Bandet fikk et alvorlig tilbakeslag da Duane ble drept i en motorsykkelulykke allerede i 1971, men Gregg drev dem videre og videre, i tillegg til å gi ut plater på egen hånd. Et «fargerikt» privatliv setter en spiss på historien hans, men når han nå laget et veloverveid avskjedsalbum går han bort med all mulig respekt.

«Southern Blood» begynner med «My Only True Friend», som er usigelig rørende og trist: «I hope you’re haunted by the music of my soul/When I’m gone», framført som en tenkt samtale med Duane. Det er den eneste sangen Allman har skrevet selv. Resten er en veloverveid samling låter, valgt ut sammen med produsenten Don Was. Som virkelig dveler ved de sørgelige omstendighetene: Her får også Bob Dylans «Going, Going Gone» en ny mening som avskjedssang, med en gitarsolo som understreker sørgmodigheten. Grateful Deads vakre «Black Muddy River» renner i samme retning. For ikke å snakke om Tim Buckleys «Once I Was»: «Sometimes I wonder/Just for a while/Will you remember me». Til sammen kan disse sangene virke i overkant sentimentale, men de er vanskelige å motstå nå. Til og med Little Feats «Willin’» er flott å høre, selv om den allerede er sunget av mange nok. Albumet avsluttes med Jackson Brownes «Son For Adam», som må høres som enda en sang han synger til Duane etter alle disse årene. Når Gregg kommer til linjene «he stopped singing in the middle of his song», så svikter stemmen hans, og så kommer Browne inn og hjelper til med det siste refrenget. Som antydet, mer rørende blir det sjelden.

Det nye albumet er spilt i det gamle Fame Studioet i Muscle Shoals, i Alabama, der soullyden fortsatt henger i veggene, og brødrene Allmann gjorde sine første innspillinger som Hour Glass for snart 50 år siden. De ble Allman Brothers i 1969. Aller best huskes gruppa for konsertalbumet «Live At The Fillmore», tatt opp på Fillmore East i New York i mars 1971. Med mange av låtene fra deres to første studioalbum, «In Memory Of Elizabeth Reed» i 13 minutter, «Whipping Post» i 23 minutter. Mange som ikke har hørt gruppa tror fortsatt at Allman Brothers var bluesrockere som tråkket endeløst i vei med treig 12-takters blues. Konsertene deres var tvert imot leken kreativ spilleglede helt på høyde med The Grateful Dead, og de kom The Dead i forkjøpet med å bli amerikanske folkehelter. De tok gjerne låtene sine med på lange, rare eventyr, og kunne godt spilt på alle verdens jazzfestivaler uten å skjemme seg ut. Men Allman Brothers ble fort for store for sånt.

Historien om Allman Brothers Band kunne vært definitivt over da bassisten Berry Oakely omkom på samme måte som Duane Allman i 1972, tre kvartaler unna. De fleste band hadde gitt seg da. Men Gregg Allman holdt gruppa oppe, nå med Dickey Betts som stadig større gitarhelt. «Brothers And Sisters» fra 1973 ble deres aller mest populære album. Låter som «Jessica», «Ramblin’ Man» og «Southbound» kan godt høres igjen når som helst, for å vise at Allman Brothers også var veldig gode uten storebroren selv. Like før utgivelsen av albumet spilte de sammen med Grateful Dead og The Band for 600.000 mennesker i Watkins Glen utenfor New York, lenge godkjent som tidens største konsert. Tre av de ultimate amerikanske gruppene på ett brett. Nå solgte Allman Brothers flere konsertbilletter enn Led Zeppelin og Rolling Stones i USA.

Gregg Allmans første soloalbum kom allerede i 1973, og ble innledet med hans egen standardlåt «Midnight Rider». Et nydelig album, med sine soul- og jazzrøtter. Samtidig levde han livsstilen som rockestjerne, og vel så dét. Han giftet seg med Cher, et ekteskap som varte i to uker før de ble separert. Allman Brothers ble oppløst da Gregg Allman (sterkt presset etter egne utsagn) vitnet mot deres turnémanager i en større narkotikasak som han selv var tungt involvert i. Manageren fikk 75 år i fengsel, i praksis 18 måneder, og i 1979 var Allman Brothers tilbake, om ikke akkurat for fullt i forhold til tidligere bravader. Gregg Allman hadde fortsatt store problemer. I selvbiografien «My Cross to Bear» forteller han at bunnen ble nådd den uka som egentlig skulle vært toppen, da Allman Brothers ble innlemmet i Rock’n’Roll Hall Of Fame i 1985, og han verken klarte å spille eller å si ordentlig takk for oppmerksomheten. Han la seg inn for avvenning, og begynte å leve om igjen. Gregg Allman gjorde et slags comeback med albumet «Low Country Blues» i 2011, med gamle blueslåter, produsert av T-Bone Burnett, en stor suksess i bluesmiljøene. Han skulle vært hovedattraksjon på Notodden Bluesfestival i 2014, men helsa begynte å skrante.

Allman Brothers var aldri eksplisitt politisk orienterte, men under den amerikanske valgkampen i 1976 utmerket gruppa seg som støttespillere for Jimmy Carter. Carter deltok i begravelsen til Allman i juni, og har sagt at de gjorde en betydelig innsats for å rekruttere yngre velgere. Litt om dette «sørstatsblodet» til Gregg Allman til slutt – siden det er et ømtålig emne, ikke minst akkurat nå. Gruppa vakte oppsikt hjemme i sør i oppveksten, som langhårede hippier, med en svart trommeslager – det var ikke bare å komme der og komme her. De representerte en betydelig motkulturell faktor, og Gregg Allman tok dette med seg videre i livet. – Jeg lære å spille av alle disse eldre, gode svarte menneskene. Hvis folk ser sørstatsflagget nå og synes det representerer slaveriet, så sier jeg bare, brenn alle sammen, sa Gregg Allman i et intervju for to år siden.

Album slippes 8. september. Strømmes på npr.org.