Dylan midt i blinken

Bob Dylan

«The Bootleg Series Vo. 12 – The Cutting Edge 1965–1966»

Columbia/Sony

En av mine favorittsanger med Bob Dylan er «Love Minus Zero/No Limit». Nå har jeg endelig hørt hvordan den artet seg i studio for første gang. Dylan framførte den først alene, stoppet etter ett minutt og sa «vi prøver en gang til, hvis jeg ikke får den til tar vi en annen sang». Neste forsøk var med John Sebastian, på vei til å bli popstjerne med Lovin Spoonful, på bass. Det gikk fortsatt ikke så bra. Så får vi høre to opptak til, mens sangen gikk seg til, på vei mot den som til slutt kom ut på plate. En så sterk sang at den ville overlevd det meste, men der og da, 13. januar 1965, vurderte altså Bob Dylan å gi den opp. Han hadde veldig mye mer å velge mellom.

Sånn er denne nye utgivelsen i Bob Dylans «Bootleg Series». Denne gangen er undertittelen «The Cutting Edge 1965 – 1966». En tittel med trippel bunn, cutting som innspilling, cutting edge i betydningen i nyskapende og frampå, men dette er også materiale som ble kuttet bort til fordel for de endelige versjonene av sangene vi har lært oss å kjenne og elske.

LES OGSÅ: Gammel mann synger så fint han kan

Dette er den 12. utgivelsen i serien fra Bob Dylans arkiver, med innspillinger og konsertopptak de færreste har hørt før. Den kommer etter to av de beste i serien, «The Complete Basement Tapes» med sin nærmest endeløse rekke sanger folk aldri hadde hørt før, og «Another Self Portrait», der albumet «Self Portrait» ble så godt som nytt da vi fikk høre det i sin opprinnelige form. «The Cutting Edge» er noe annet igjen. Et innblikk i hele innspillingssprossen i løpet av to år der Dylan redefinerte populærmusikken, og bekreftet sin posisjon som forgrunnsfigur for en helt ny tid. Med sanger som hovedsakelig kom på de tre albumene «Bringing It All Back Home», «Highway 61 Revisited» og «Blonde On Blonde». Tre album, et av dem dobbelt, spilt inn i løpet av 14 måneder. («Blonde On Bonde» ble gitt ut samme dag som «Pet Sounds» med Beach Boys, 16. mai 1966, bare for å sette tidsånden enda mer på spissen).

Vår mann hadde «blitt elektrisk», til noens store forargelse, men også til begeistring for et stort, mer radikalt publikum. Han var ikke lenger alene i studio med produsenten Tom Wilson, men hadde med seg et band, etter hvert The Band også, musikere som kunne ta sangene i nye retninger, men som det også krevde mer innsats å samkjøre. Dylan hadde ikke alltid klare formeninger om hvordan resultatet skulle bli. Her er det prøving og feiling, heldigvis på et nivå der feilene også tåler å høres igjen 50 år etterpå.

LES OGSÅ: Skyggene fra i går

Å oppleve en plateinnspilling i dag er som ofte dørgende kjedelig for utenforstående, med endeløs terping på tekniske detaljer, gjerne uten musikere til stede. Fri og bevare meg for å høre utviklingen i en sang en artist har brukt to år på å få til. Disse innspillingene er fra en annen tid, da alt virket mye lettere. Ikke alle sangene fra de tre albumene er med i alternative versjoner på den nye samlingen, for «Maggies Farm» og «Gates Of Eden» ble ferdige på første forsøk.

Dylan brukte to dager på å få «Like A Rolling Stone» helt riktig. Og likevel forsvarer den sin posisjon som en av tidenes mest sentrale låter. Her er en hel CD viet «Like A Rolling Stone», fra det første opptaket 15. juni 1965, til den dagen etter begynner å nærme seg et endelig resultat. Den første dagen gikk med på å øve inn sangen i valsetakt, uten den kraften vi kjenner i det hele tatt. Bakgrunnsmaterialet inneholder Al Koopers beretning fra den andre dagen i studio. Han ble invitert til å høre på av produsenten Tom Wilson, men tok forhåpningsfull med seg en gitar for å gi inntrykk av å ha misforstått invitasjonen. Der kom Dylan inn i studio med den mye flinkere gitaristen Mike Bloomfield, men Kooper fortalte Wilson at han kunne spille orgel også. «Du er ikke organist», sa Wilson, og gikk for å ta en telefon. «Han sa ikke nei», tenkte Kooper, og satte seg bak hammondorgelet. «Skru opp orgelet», sa Dylan i kontrollrommet etterpå. «Men han er ikke organist», sa Wilson. «Drit i det, skru opp orgelet», sa Dylan. Så detaljert følges prosessen at vi på plata får høre Mike Bloomfields isolerte gitarspor fra 4-sporsbåndet, faktisk en stor opplevelse i seg selv.

Den endelige lyden av «Like A Rolling Stone» er altså tilfeldighetens spill, men også et spill som er blitt et av rockens mest definitive øyeblikk. «Den ble seks minutter» utbrøt Dylan etter et av opptakene. Likevel ga de den ut på singel, 45 revolusjoner i minuttet, og vel så dét, og fikk en hit. Oppfølgeren «Positively 4th Street», fikk mye av den samme lyden, den samme populariteten også, og ble en av de få hitlåtene fra 60-tallet uten refreng.

LES OGSÅ: Et lite, men stort skattkammer

«The Cutting Edge» kommer i tre formater. En vanlig dobbel CD har 36 av høydepunktene fra innspillingene, men en større forståelse for prosesser og progresjon får man først med deluxe-utgaven med seks plater og 110 spor. Denne utgaven er pakket i en flott bok med detaljert bakgrunnsinformasjon (et norsk presentasjonsskriv for filmen «Don’t Look Back» inkludert). Med enda en bok med flotte bilder og fullt ut leselige gamle presseklipp, som «The Real Bob Dylan, by Nico who met him in Paris». Billig blir det ikke, men i morgen er det farsdag, og snart er det jul.

For de ivrigste dylanologene kommer det også en boks med 18 plater som inneholder alt som ble sagt og gjort i studio i løpet av disse årene. Den har jeg ikke hørt, og mange vil klare seg godt uten. Dette er uansett ikke plater man kommer til å sette seg ned og spille om og om igjen, men som historisk dokumentasjon er de til å spise opp.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!