Bilde 1 av 2
Nye takter

Den største poplyden

Neste uke kommer Trevor Horn til Bylarm for å snakke om sitt liv som en av verdens fremste plateprodusenter. Horn skapte lyden av 80-tallet. Som fortsatt høres som et sterkt ekko i pophistorien.

70-tallet sluttet med et nytt band på toppen av hitlistene. Duoen Buggles, Trevor Horn og Geoff Downes, og «Video Killed The Radio Star». En merkelig liten låt, mer framtidsrettet, ikke bare i tittelen, men hele lyden den lagde. «Video Killed The Radio Star» ble regnet som en frik hit. Buggles var et one hit wonder. Teknisk sett er begge deler riktig, men den var også begynnelsen på veldig mye mer.

Overraskelsen var stor da Trevor Horn og Geoff Downes ble presentert som nye medlemmer av Yes i 1980. Konger av progrock, og motpoler til alle radio- videostjerner. Samtidig produserte Horn hitsingler for duoen Dollar, som så ut som halve Buck’s Fizz, med helt gjennomsnittlige poplåter, men også med en ny lyd som skilte dem ut i mengden. Trevor Horn har aldri vært redd for å kombinere ambisiøse visjoner med enkel popteft.

Det første Yes-albumet med Trevor Horn het «Drama». Drama er et godt stikkord for Trevor Horns virksomhet. Han sparte ikke på effektene. Med en ny, hovedsakelig elektronisk poplyd, ofte med bombastiske trommeslag og harde støt på synthesizere. Horn sluttet fort i Yes, men produserte oppfølgeren «90125», og var med på å skrive åpningslåten «Owner Of A Lonely Heart». En av de mest oppblåste poplåtene som finnes. Med et helt absurd break på fairlight-synther etter to og et halvt minutt. Da Østlandssendingen holdt på å fade låten før dette breaket forleden informerte den munnrappe programlederen Erik Engen om at det finnes en høyesterettsdom på at dette alltid skal være med når sangen spilles på radio.

Ikke noe av det vi har nevnt hittil var spesielt kult å høre på tidlig på 80-tallet. Trevor Horns plass i det gode selskap kom med albumet «Lexicon Of Love» med ABC i 1982. Gruppa fra Sheffield kom fra utkanten av new romantics-miljøet. Et hvitt soulband, med musikk som kanskje ikke hadde hørt så bra ut om den bare hadde blitt framført som med elektriske gitarer og slapbass. Horn blåste dem opp, fylte dem ut, og gjorde «Lexicon Of Love» til en 80-tallsklassiker. Jeg blir fortsatt satt ut av de dramatiske synthtrommene i «Poison Arrow», de slår seg fortsatt rett ut av 1982 og inn i et nytt århundre.

Den første som begynte å ta Trevor Horn på ordentlig alvor var musikkjournalisten Paul Morley i NME. Med Morley som ideolog begynte eventyret om plateselskapet Zang Tumb Tuum. Der Trevor Horn og staben med lyddesignere fra «Lexicon Of Love» lagde mesterlige produksjoner på samlebånd. De gjorde Frankie Goes to Hollywood til Storbritannias største band i et års tid. Med påtrengende lyd, og budskap som vakte forargelse i vide kretser. Først «Relax», forsøkt forbudt for sin utagerende aids-advarsel, så «Two Tribes» som et sterkt innlegg (i alle fall musikalsk) mot en kald krig. Bandet i seg selv var ikke så mye å snakke om, de var vel også i liten grad med på platene, men hele pakka rundt dem var bemerkelsesverdig. Trevor Horn satte sin signatur på det meste han var med på, og overdøvde artistene når det trengtes. «Relax» med Frankie Goes To Hollywood begynner for eksempel som «Date Stamp» med ABC.

For å gå hele veien skapte Morley og Horn kunstpopprosjektet Art Of Noise, dristig og uttrykksfullt, og mye samplet når man noen år etter begynte med sånt for alvor. Og likevel var de ikke fremmede for å spille inn en versjon av Prince-låten «Kiss» med Tom Jones, for å få en stor hit igjen. Trevor Horn lagde Grace Jones’ «Slave To The Rhythm», monumentale låter med den tyske gruppa Propaganda, og mer undervurdert, Malcolm McLarens «Duck Rock», der de plyndret afrikanske tradisjoner og fikk de til å høres helt fantastisk ut. Mesterverkene bare kom og kom.

Etter at det storslåtte 80-tallet tok slutt har Trevor Horns påvirkning avtatt. Han har likevel vist styrke med ujevne mellomrom. Sist med hitlåtene til t.A.t.U i 2003: «Not Gonna Get It» og «All The Things She Said» var skrevet og produsert av Horn, og er fortsatt to av de mest formidable poplåtene i det nye århundret. Ta gjerne med deres versjon av The Smiths’ «How Soon Is Now» i samme slengen. Igjen, stort drama med sterke effekter, men på den rette siden av det smakfulle.

I 2011 kom Trevor Horn tilbake til Yes, for albumet «Fly From Here». «Den er overprodusert så det suser i ørene, men den er overprodusert av Trevor Horn, og da er det greit for meg», mente jeg da. Og sånn har det alltid vært. Nå produserer han et nytt album med Seal. Og gjør konserter med sitt eget Trevor Horn Band, medspillere fra fortida som Geoff Downes, Lol Creme og Steve Lipson. og låter fra hele karrieren. På Bylarm skal han bare fortelle. Det kan være spennende nok i seg selv.

Mer fra: Nye takter