Annonse
David Gilmour i Pompeii i 2016.

David Gilmour tilbake i Pompeii

45 år etter Pink Floyds besøk i Pompeii kom David Gilmour tilbake for en ny konsert. Nå med publikum i amfiteateret, for første gang på nesten 2.000 år.

Annonse
Lydhørt

 

Pompeii ved Napolibukta i Italia, under et majestetisk, men fortsatt truende Vesuv, er et av stedene med sterkest historisk sus i hele Europa. Det var jo her Pink Floyd spilte inn sin berømte konsertfilm i 1971. Jo, men alvorlig talt, i kortfilmen «Pompeii da og nå», som følger med David Gilmours nye konsertfilm, er det Pink Floyds opptreden som er «da». Den gangen hadde jeg bare lest om byens sørgelige skjebne i oppbyggende barnebøker, men ikke sett så mange bilder fra stedet før.

Derfor får David Gilmours konsert i ruinene i det gamle amfiteatret i Pompeii dobbelt betydning. Ikke bare vender han tilbake til stedet der Pink Floyd spilte inn en flott konsertfilm, høyt på lista over deres fineste stunder, men uten publikum til stede. Nå ble et par tusen fans sluppet inn på området foran scenen, men ikke på tribunene i amfiet. Gilmour skal med dette ha vært den første som opptrådte for et publikum på arenaen siden gladiatorene, før byen ble begravet av svovel og aske i år 79.

Pink Floyd kom til Pompeii på ei tid da ingen kunne funnet på å trekke linjer mellom gamle rockehelter og forfalne ruiner. De var et ungt, spennende og innovativt band. Som i noen innklippede scener fra filmen også er å se i studio, i ferd med å spille inn «Dark Side Of The Moon». De var allerede et stort rockeband, men ikke alle som var interesserte i musikk visste hva de sto for.

Da filmen ble sendt på NRK i 1974 var Pink Floyd blitt et av verdens største band. Men fortsatt var ikke de ikke noe for alle. «Hvis man lytter til denne musikken ryster man uvilkårlig uforstående på hodet etter en stund. Men sitter man sløvt og lar de samme phrasene igjen og igjen dunke gjennom ørene, kan man muligens orke det», sto det i en TV-anmeldelse av Pompeii-konserten i VG. I en omtale av ukens sendinger for barn, siden dette ble sendt på tidlig kveldstid.

ur cover

Hit kom altså David Gilmour tilbake på sin verdensturné i fjor. Gamle favoritter som «Money», «Wish You Were Here» og «Shine On You Crazy Diamond» går sin vante gang. Litt for vante gang, selv om de låter storslått nok. Og gitarsoloene er jo upåklagelige. Det blir nok bare for lite å «riste uforstående på hodet» til, for gamle venner. Men de mest interesserte blir belønnet med én sang fra dypt inne i historien: En vakker versjon av «Fat Old Sun» fra albumet «Atom Heart Mother». Det eneste nikket til forrige gang er «Meddle»s åpningslåt «One Of These Days», med Gilmore på steelgitar. Han benytter ikke anledningen til å gjøre «Echoes» igjen, 45 år etter den var tyngdepunktet i den forrige Pompeii-filmen. Grunnen skal være at han ikke ønsker å framføre den etter at Richard Wright døde. Wright var der på Gilmours snart ti år gamle konsertfilmen fra Gdansk-verftet, der et eneste lite pling fra pianoet hans i introen til «Echoes» var nok til å sette publikum i ekstatisk forventning.

Forskjellen på å høre Gilmour spille gammel Floyd, og nyere egne låter er påfallende. Han har ikke utmerket seg som en stor låtskriver i voksen alder, og halve konserten er et materiale som ikke er overvettes interessant. Konserten begynner med de tre første låtene fra albumet «Rattle That Lock», og enda flere fra dette albumet kommer etter hvert. Sanger vi har en følelse av at han ikke vil spille igjen hvis han legger ut på flere turneer i framtida. Han benyttet i det minste ikke anledningen til å spille fra Pink Floyds såkalte siste album, «The Endless River», en rekonstruert skygge av deres tidligere selv. Bedre er det å høre tangentveteranen Greg Philliganes slippe til som sanger i «Time» fra «Dark Side Of The Moon». Like morsomt er det at tangentveteranen Chuck Leavell (Allman Brothers, Rolling Stones) får synge versene på «Comfortably Numb». Sånne små ting som gir konserten et bedre liv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I 2016 gikk David Gilmour på i skumringen. Omgivelsene blir fort borte. For oss som ser dette i stua fortoner det meste seg som en vanlig TV-konsert. En bra en, kan det sies, selv om Gilmour setter tålmodigheten på prøve i to og en halv time. Pink Floyd i Pompeii ble spilt inn i dagslys. Selve stedet var en viktig del av opplevelsen. I motsetning til konsertene deres ellers, som var store spetakler av visuelle effekter som bare lot seg skape i mørket. En godt kjent hemmelighet er forresten at låtene som ser ut til være spilt inn i mørke i Pompeii i 1971 ble gjort i et filmstudio etterpå. I mellomtiden hadde Richard Wright barbert bort skjegget ...

Den nevnte «da og nå»-dokumentaren varer bare i sju minutter, der Gilmour og regissøren fra 1971, Adrian Maben, går rundt i ruinene og snakker om forrige gang. Jeg ser for meg at dette er den filmen vi egentlig helst ville sett, en kryssklipping av da og nå i et par timer, med saker og ting i nye og gamle perspektiv. Det er ingen tvil om at alt som har med Pink Floyd å gjøre fortsatt er omfattet av stor interesse. Den nye filmen har allerede vært vist i kinosaler verden over, Norge inkludert, på one-night-only-basis.

«David Gilmour in Pompeii» kommer samtidig med nyheten om at Roger Waters er på vei tilbake til et konsertlokale nær oss neste år. Han er mer relevant enn Gilmour i 2017, men lever også i høy grad på gamle bedrifter. Det er ingen fysiske grunner til at de to ikke skulle kunne komme sammen igjen, for en siste runde, hvis interessen var til stede. Om det likevel ikke skjer igjen, er det akkurat like greit. Gruppa er omtrent like historiske som Pompeii i seg.

 

Annonse