Annonse
David Bowie i Hansa Tonstudio i 1977, med Brian Eno ved pianoet og Robert Fripp på gitar.

Bowie i Berlin

David Bowies Berlin-periode var den mest radikale i hans karriere. Den er sentral når slutten av 70-tallet hans får ny oppmerksomhet.

Annonse
Lydhørt

 

«Sometimes I feel the need to move on». Denne tekstlinja fra sangen «Move On», fra albumet «Lodger», fyller ei egen side til å begynne med i den store boka som følger med plateboksen om Bowies kanskje aller beste år. Bowie hadde allerede gått gjennom en rekke forandringer de ti årene han hadde gitt ut plater, fra Major Tom til Ziggy Stardust til Aladdin Sane til The Thin White Duke. Nå var han en helt annen igjen. Det som skjedde i den såkalte Berlin-perioden var virkelig radikalt.

I 1976 ringte Bowie produsenten Tony Visconti, og la fram en plan om et nytt album: Bare ei plateside med vanlige sanger, den andre med instrumentalmusikk påvirket av Brian Enos ambiente «Discreet Music». Bowie var tydelig på at Visconti risikerte å jobbe en måneds tid med noe som kanskje ikke ble noe av. Det er altså en populær misforståelse at det var Brian Eno som produserte disse albumene, selv om han var en viktig medhjelper under innspillingene.

Like overrasket kan man bli over å oppdage at «Low», den første delen av det som ble kjent som «Berlin-trilogien», ble spilt inn like utenfor Paris, i studioet Chateau D’Hérouville, populært kalt Honky Chateau. Bowie hadde nærmest flyktet fra Los Angeles, for å slippe unna sine narkotikaproblemer. Dette forteller han i et samtidig intervju med Melody Maker, som er trykt i boka. Subtilt uttrykt, for å ikke komme på kant med alminnelig lov og orden, snakker han om «omgivelser» og «omstendigheter» som hadde vært ødeleggende for arbeidet hans. Han hadde begynt å gjenta seg selv, og måtte bort, bort fra «rock and roll», og gjøre noe helt annet igjen.

Omslagsbildet på «Low» er et stillbilde fra filmen «The Man Who Fell To Earth». Bowie hadde allerede laget sporet som ble kjent som «Subterraneans» til denne filmen. Det ble ikke brukt, men var starten på arbeidet med «Low», selv om den til slutt ble liggende helt sist på albumet. Bowie og Visconti flyttet til Berlin for å mikse musikken. Et naturlig valg, siden Bowie var påvirket av band som Can, Neu og Kraftwerk. Berlin var fortsatt en strengt delt by, med alle følelser og stemninger det innebar. Berlin-perioden startet altså her. Han kom tilbake til denne tida så sent som i 2013, med sangen «The Next Day».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Plateselskapet var ikke begeistret for «Low». Et album der hele side 2 virkelig var atmosfærisk instrumentalmusikk. Side 1 begynte og sluttet med flere instrumentallåter. Singelen «Sound and Vision» var heller ikke eksemplarisk: Tre minutter lang, men introen varer i godt over minuttet før Tony Viscontis kone Mary (før kjent som Hopkin) kommer inn og nynner noen linjer. Halve låten er over når Bowie omsider faller inn med sitt «dont you wonder sometimes … ‘bout sound and vision». Det er lenge mellom hver gang verden er så forundret over lyden av et album som «Low». Som stikk i strid med forventningene til plateselskapet ble et salgssuksess. Og en evig gjenganger på lister over tidenes aller beste album.

Oppfølgeren «Heroes» ble virkelig spilt inn i Berlin. Robert Fripp, gitaristen fra King Crimson, ble tilkalt for å sette musikken enda mer på spissen. Tittellåten er en av Bowies mest ikoniske sanger, og ble enda en stor hit. Men også dette albumet hadde et lengre strekk av instrumentallåter, som skilte det ut fra den rådende stemningen i 1977. Musikken fra «Low» og «Heroes» ble begge senere omarbeidet for symfoniorkester av komponisten Philip Glass, med stort hell.

Å gi ut «Low» og «Heroes» med bare et halvt års mellomrom er en nærmest arrogant demonstrasjon av kreativitet. Ikke nok med dét, parallelt med disse to albumene var Iggy Pop i Berlin og lagde «The Idiot» og «Lust For Life», med låter Bowie hadde vært med på å skrive, og produserte attpåtil. Det neste året dro han på turné, som også brakte ham til Norge første gang, til Ekeberghallen i juni 1978. Omtrent hvordan det låt her kan høres på albumet «Stage», som ble tatt opp i USA senere på året.

«Lodger» er det tredje albumet i Berlin-trilogien, og ble spilt inn i Montreux i Sveits i pauser på turneen. I et studio som ikke levde opp til forventningene. Det kom ut med den litt grumsete lyden som senere er kjent som lo-fi. Visconti har lenge hatt lyst til mikse hele «Lodger» om igjen. Han begynte på arbeidet for et par år siden, og rakk å presentere resultatet for Bowie i en pause av «Blackstar»-innspillingene. Bowie skal ha vært svært fornøyd, og nå kan alle høre forbedringene.

Å få samlet alt dette, enten det er på CD eller LP, er overveldende. Vinylboksen er faktisk så tung at den skal behandles varsomt. Å miste den ned på føttene vil fort sette folk ut av spill like lenge som det tok Bowie å lage hele Berlin-trilogien. Rent ressursmessig må vi stille spørsmål om det er nødvendig med både originalen og luksusutgaven av «Stage», på et dobbelt og trippel album. Dette er bokstavelig talt tungt. Også sangen «Heroes», i lang og kort versjon, på tysk og fransk, har fått en hel 12-tommer alene. Mer relevant er plata som fanger opp singlene Bowie ga ut de neste tre årene, i albumpausen som oppsto fram til comebacket med «Let’s Dance» i 1983. Dette omfatter også han flotte tolkninger av Bertholt Brechts «Baal». For de mest miljøbevisste er alt dette også nå tilgjengelig på vanlige strømmetjenester.

70-tallet til Bowie sluttet flott med «Ashes To Ashes» og albumet «Scary Monsters (And Super Creeps)». Aller mest fascinerende nå er det å høre igjen den dystre «It’ No Game», som åpner og avslutter dette albumet. Som til å være 38 år gammel er en forbausede dekkende beskrivelse av en verden som går sin skeive gang med stadige kriser, undertrykkelse og ulikheter. Vi lar siste ord gå til Bowie mens sangen går mot slutten: «To be insulted by these fascists/It’s so degrading». Dette skal vi huske på før det er for sent.

Annonse