Nye takter

Blant de aller beste

Hva mener du med at du aldri har hørt om The Go-Betweens? Et av tidenes mest undervurderte band får igjen litt av oppmerksomheten de fortjente.

En av fjorårets store kulturelle merkedager kom da The Go-Betweens ble nevnt på «Skavlan». Anledningen var besøket fra den engelske forfatteren Caitlin Moran, som trakk dem fram som eksempel på grupper som var uangripelige for musikkjournalister på 80-tallet. Så var det også nesten bare musikkjournalister som kjente til The Go-Betweens. Og slik forble det. Nå slår vi et slag til for de gamle heltene, i anledning nyutgivelsen av deres første plater. I en serie som skal gjøre alle platene deres tilgjengelige igjen. For tilgjengelige bør de være.

The Go-Betweens begynte da Robert Forster og Grant McLennan møttes på universitetet i Brisbane i Australia i 1977. De kom ingen vei i hjemlandet, og dro til Europa for å søke lykken. Omtrent samtidig med The Birthday Party, som de visstnok var svirebrødre med. I et intervju i Nye Takter hevdet de at gjengen til Nick Cave oppførte seg som teddybjørner, mens de selv var grizzlybjørner i forhold. De virket ikke sånn på oss. The Go-Betweens besøkte Griegs hjem i Bergen, de gikk i Ibsens fotspor i Skien, og var sikkert på Munch-museet også, selv om det siste ikke er spesifikt nevnt. De spilte på Club 7 allerede i 1982, og kom stadig tilbake til Norge. Alltid et band i motgang. Til å begynne med fant de trøst i at det fantes et band som The Birthday Party, som fikk dem til å føle seg mindre alene.
– Vi får alltid en platekontrakt, men mot slutten av året kommer de og sier at de liker musikken vår, men at de ikke har flere penger å bruke på oss, sukket Robert Forster en gang vi snakket med ham.

Til å begynne med var The Go-Betweens et skranglete gitarrockband. Famlende, men med en umiddelbar, instinktiv sans for gode tekster og sterke melodier. Vi hører tendensene allerede på debutsingelen «Lee Remick» fra 1979. I 1982 kom singelen «I Need Two Heads» på det skotske selskapet Postcard, som sto fram som premissleverandører for den nye indie-estetikken, fra den gangen ordet fortsatt hadde en slags mening. Men The Go-Betweens ble stadig stødigere. Hør bare på den fabelaktige singelrekka med «Cattle And Cane», «Man O'Sand To Girl O'Sea», og «Bachelor Kisses» fra 1983–84. I 1986 var «Liberty Belle And The Black Diamond Express» det beste albumet som fantes, ifølge meg selv.
– Om jeg skriver om Julie handler det kanskje om Helen, for å beskytte de uskyldige, om du forstår hva jeg mener. Sangene var også politiske, selv om du ikke finner ord som «Margaret Thatcher» eller «fascister» eller «streikende gruvearbeidere» i dem. Selv om jeg skriver en kjærlighetssang tror jeg folk kan se hvor jeg står politisk, fortalte Forster. Han og McLennan skrev og sang hver sine sanger. Forster var fortelleren, Grant McLennan stemningsskaperen. De utfylte hverandre perfekt. Det var så mye fint med The Go-Betweens. Stemmene til Forster og McLennan, tekstene og melodiene deres, men det var akkordskiftene som var bedre enn alle de andres på denne tida. De gir meg fortsatt lyst til å begynne å spille gitar igjen.

The Go-Betweens ble oppløst i 1989, de var borte i sju magre år, men i Roskilde i 1997 var de tilbake. Midt på lyse dagen, typisk nok i et av de verste regnskyllene festivalen har sett. Selv der skinte de. Det kom fine nye plater og flere konserter. De var på John Dee i 2003, og ble som vanlig varmt mottatt av et lite, men entusiastisk publikum, som gjerne ville ha mer. Dessverre måtte gruppa rekke et tog. De kom aldri tilbake. Grant McLennan døde brått i 2006, 48 år gammel. De første 600 som bestilte den nye samleboksen fikk med en bok fra hans private bibliotek.

«G Stands For Go-Betweens» inneholder de tre første albumene og de fem første singlene på fire vinylplater, samt fire CD-er med demoer, radio- og konsertopptak, og en stor bok. Lignende pakker er planlagt for de seks albumene som kom senere. Om noen skulle få lyst til å bli kjent med The Go-Betweens er samlealbumet «Bellavista Terrace» et utmerket utgangspunkt, ikke minst siden den er lett tilgjengelig på strømmetjenester. Der gruppa ellers er sørgelig underrepresentert, selv om den fine trilogien «Liberty Belle and The Black Diamond Express», «16 Lovers Lane» og «Tallulah» ligger klart.

– En av forklaringene på navnet vårt er at vi drar med oss en rekke forskjellige ideer, og samler trådene til en egen musikk, forklarte Robert Forster oss en gang. The Go-Betweens var også oppkalt etter L.P. Hartleys roman «The Go-Between» fra 1953, filmatisert i 1970 med Julie Christie og Alan Bates, etter manus av Harold Pinter. The Go-Betweens Bridge i Brisbane er derimot oppkalt etter The Go-Betweens. De har fortjent såpass. Jeg blir så glad, opprørt og imponert av å høre The Go-Betweens igjen. Og litt vemodig. Sannsynligvis er de det mest undervurderte bandet fra hele vår samtid.

Mer fra Dagsavisen