50 år i evigheten

«A Whiter Shade Of Pale» er allment anerkjent som en av tidenes mest udødelige sanger. En sang som liksom svever over hele pophistorien, men som likevel gir alle som husker så langt tilbake en instant følelse av å være tilbake i «the summer of love». Sangen er blitt et symbol på både denne tida, på hele tidsånden, men er samtidig en evig klassiker.

«A Whiter Shade Of Pale» lå på topp i Storbritannia i seks uker sommeren 1967. Ikke hvilke som helst uker heller. Først og fremst var det «Waterloo Sunset» med The Kinks som ble holdt nede fra førsteplassen, men dette var også sommeren for popmagi som «Paper Sun» med Traffic, «See Emily Play» med Pink Floyd, «The Wind Cries Mary» med Jimi Hendrix Experience, «Alternate Title» med The Monkees og «Groovin» med The Young Rascals, som alle ble satt litt i skyggen av Procol Harum.

Les også: Alt om LP-spillere

«A Whiter Shade Of Pale» er først og fremst et storslått forspill på hammondorgel, sterk inspirert av opptil flere komposisjoner av Johann Sebastian Bach. Sangen videre er ikke så rent lite «When A Man Loves A Woman». Gary Brooker høres jo alltid ut som en ordentlig soulsanger. Orgelet slår over i et slags jubelbrus i refrenget, og hevder sangen enda noen hakk. Teksten til «A Whiter Shade Of Pale» er et kapittel for seg selv. Underlig surrealistisk, ord som kunne forstås og misforstås på mange måter. «Orgelet, derimot, var ikke til å misforstå, og likevel gåtefullt og majestetisk», skrev Lars Saabye Christensen i boka «Den beste låten», der norske forfattere fortalte om sine favorittsanger. I «Dr. Munks popleksikon» forteller Ragnar Hovland om sitt første møte med singelen, da en klassekamerat hadde den med på skolen. «Straks blei det heilt stilt i klasserommet. Og eg fekk ei kjensle av at dette var ein song som alltid hadde vore der».

Bare to av medlemmene av Procol Harum var med på innspillingen av «A Whiter Shade Of Pale». Gary Brooker, sang og piano, og Matthew Fisher, orgel. De andre var studiomusikere. Ikke fordi den egentlige besetningen var udugelig, gitaristen i bandet var Robin Trower, som senere ble en av de store britiske gitarheltene på 70-tallet. Men kjemien mellom Brooker og Fisher ble selve lyden av Procol Harum, en orgel/piano-kombinasjon som ikke har vært vanlig verken før eller etter. Etter mange år bestemte Fisher seg for å fremme et krav om å bli anerkjent som medkomponist, siden introen er en betydelig del av det ferdige «verket». Dette slo dårlig an hos Gary Brooker, og Fisher sluttet i gruppa. Etter å ha vært gjennom tre rettsinstanser ble han tilkjent sin del av framtidige komponistinntekter, men ikke med tilbakevirkende kraft.

Procol Harum hadde et bandmedlem som ikke spilte i det hele tatt, men bare sto for lyrikken: Keith Reid. «Ein av dei fremste ekspertane på vakre og meininglause tekstar», for å sitere Ragnar Hovland igjen, med konkret referanse til dette med «one of sixteen vestal virgins/who were leaving for the coast». – Sangen kan handle om hva du vil. Den er en rekke abstrakte bilder du ikke bør tenke for mye over, sa Gary Brooker en gang vi snakket med ham. Han beklagde litt at mange ble så besatt av denne sangen at de ikke fikk med seg noe Procol Harum gjorde etterpå.

Det mest bemerkelsesverdige i historien om Procol Harum er at de fulgte opp denne sagnomsuste kandidaten til tidenes beste låt med en sang som var enda bedre: «Homburg» kom ut høsten 1967, nådde ikke like høyt på listene, men er helt ubeskrivelig vakker med sine melankolske, sørgmodige toneganger, enda en gang med en ganske uutgrunnelig tekst, et refreng om skitne buksebretter, dårlig knyttede sko og for lang frakk.

Gruppas første album inneholdt verken «A Whiter Shade of Pale» eller «Homburg», men var likevel mer enn godt nok. Det var det første i en rekke fine album, der «A Salty Dog» fra 1969 kan være mesterverket. De fire første albumene har vært litt på vidvanke rettighetsmessig. De er nå på Spotify, men fortsatt ikke på Tidal, men finnes i alle fall i svært standsmessige nyutgivelser fra selskapet Esoteric/Cherry Red, også i luksusutgaver med mengder av bonusspor.

Procol Harum var også tidlig ute med å stille i full «symfoni», da de ga ut «In Concert with The Edmonton Symphony Orchestra» i 1972, og faktisk fikk en ny hit med en fullt orkestrert «Conquistador». Så sent som i 1974 kom en av gruppas fineste stunder, med albumet «Exotic Birds And Fruit», der spesielt side 1 er en parade av fine låter. Gary Brooker har fortalt oss at «Beyond the Pale» her ble inspirert av fjord og fjell under en liten norgesturné tidlig på 70-tallet. Året etter ble «Procols 9th» produsert av Jerry Leiber og Mike Stoller. Procol Harum var jo alltid mer soul og rock’n’roll enn progressiv rock.

Procol Harum har inspirert flere enn man skulle tro. Eldar Vågan har laget sangen «En spiss millimeter grammofonstift» om den første gangen han kjøpte plate og grammofon, i 1973. Albumet som «snudde opp ned på alt inni huggu mitt» var «Grand Hotel» med Procol Harum. Sangen til Vågan begynner med noen toner fra den mektige introen til «Fires (Which Burned Brightly)», og fortsetter å vise inspirasjonen i tre minutter til. «Platas står i hylla med falmet cover og slitte riller», synger Vågan. Det står nok flere gamle Procol Harum-plater rundt omkring enn mange tror.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etter 13 år er det kommet en nytt album med Procol Harum nå. «Novum» presenterer gruppa i kjent stil, selv om tekstene for første gang ikke er skrevet av Keith Reid, men morsomt nok av Pete Brown, som fylte den samme rollen i Cream i 1967. Albumet har flere spor som tar vare på den gamle storheten i uttrykket deres. Det er alltid hyggelig å høre Procol Harum igjen, men vi må si det samme om dem som om Blondie i gårsdagens avis: Det er begrenset hvor mange plater man har tid til i livet, og da kommer nok ikke dette til å bli foretrukket foran de gamle klassikerne deres.

Procol Harum spiller altså videre, selv om de ikke ser ut til å være på vei til Norge i overskuelig framtid. De er pent nødt til å fortsette å framføre «A Whiter Shade Of Pale», som Gary Brooker fortalte foran et av deres norgesbesøk for noen år siden:

– Den er spennende å gjøre. Fordi teksten er så god finner jeg noe nytt i den hver eneste gang, sa Brooker. Han framfører ofte den store klassikeren med et ekstra vers.

– En gang vi spilte et sted i Skottland sto en fyr der og ropte på den sangen hele kvelden. Da vi endelig hadde gjort den brølte han «PLAY IT AGAIN». Jeg tror jeg ga ham noen takter til, bare for moro skyld.