10 CD
«Eine Jahrhundertstimme»
Birgit Nilsson
Diverse orkestre og dirigenter Documents 233372
Det er litt artig å tenke på at to av det tjuende århundrets største sopransangerinner, Zinka Milanov og Birgit Nilsson, ble født på vår nasjonaldag 17. mai. Milianov i 1906. Nilsson i 1918. Og begge skulle på flere måter bli to av selveste Jussi Bjørlings personlige favoritter innen sitt fag. På grunn av passende roller sang nok vår kjære Jussi oftest med Milanov. Men når situasjonen ba om det ble det nok noen møter med ham og Birgit hjemme i Stockholm.
Men i dag skal det dreie seg om den store Birgit, fordi «Documents» har plukket frem opptak med den «unge» Nilsson og opptakene er både «live» og i studiofasong fra perioden 1949 til 1960. Og det er fascinerende å høre Nilsson fra før fylte tredve. Hvor suveren og musikalsk sikker hun var allerede da. Hun debuterte som Agathe i Webers «Jegerbruden» i 1946, og hadde et durabelig gjennombrudd to år senere i den fandenivoldsk krevende rollen som «Lady Macbeth» i Verdis herlige opera. En rolle som kun de fleste greier å takle, på grunn av de vanskeligheter Verdi forlanger av utøveren. Og de fleste sangerinnene synger rollen kun få ganger i løpet av karrieren.
Så ble det noe Mozart, på veien mot det mer dramatiske, som «Tosca», «Piken fra den gylne vesten», «Maskeballet» og «Aida», før Richards Strauss og ikke minst Wagner ble de største forbildene. Det skulle bli sistnevnte som skapte Birgit til den størrelsen hun fylte størsteparten av sin sceniske hverdag med. Og hun kom på det rette tidspunktet. Frida Leider hadde trukket seg tilbake og det samme skulle litt senere også skje med Kirsten Flagstad. Verden sultet etter den perfekte etterfølgeren, og der sto Birgit Nilsson i kulissene, og hun skulle fylle de største rom. Og det ble «Isolde» og tre av Brynnhildene som ble de sentrale skikkelsene.
Og dem får vi mange eksempler på i den aktuelle 10 CD-boksen. Morsomt er det å høre henne med forskjellige «litt glemte» dirigentbegavelser som Rudolf Kempe, Leopold Ludwig og Hans Schmidt-Isserstedt. Ruvende personligheter hver især. Og den unge sangbegavelsen kvitterer med prestasjoner på høyeste plan. Både musikalsk og teknisk. Det er en fryd å høre scenene fra «Maskeballet», de forskjellige «Aidaene» og de halsbrekkende ariene fra «Macbeth» og «Nabucco». «Turandot», står selvsagt i en klasse for seg, og hele Wagner-kabalen blir for lang å ramse opp. Men et storslagent album har denne utgivelsen blitt. Og da har jeg ikke glemt «Fidelio» og «Oberon».
Det jeg kanskje savner er de høydramatiske delene fra «Salome» og «Elektra», men ellers er det så mye å glede seg over at ord blir overflødige. Lyden er litt varierende, men Nilssons stemme kommer stort sett fint frem over rampen.