Helg

Julegavene i boks

Hvis du skal gi bort musikk til dem som har alt, og internett, er CD-boksene siste utvei. De beste viser de gamle popstjernene fra nye sider, selv for dem som tror de kan sin pophistorie. Og de er dyre nok til å være høyst respektable presanger.

 

The Kinks

«Anthology 1964-1971»

(Sony)

The Kinks er et av navnene som hyppigst blir nevnt når godt voksne mennesker skal ramse opp sine gamle favoritter. Likevel har jeg en mistanke om at mange ikke kjenner flere låter enn «Sunny Afternoon», «Waterloo Sunset», «Lola» og noen til. I sin storhetstid lagde The Kinks like mange fine sanger som The Beatles og The Rolling Stones. For min del var åpenbaringen «Lola, Percy & The Apeman Come Face To Face With The Village Green Preservation Society ... Something Else», et billig samlealbum med 44 sanger der bare «Lola» hadde vært en hit. Likevel høres de fleste ut som store hits. Denne samlingen har 130 sanger, samt noen ekstra spor med korte studiostikk og intervjuer. Ikke den mest luksuriøse boksen vi har sett når det kommer til innpakning, men likevel med bok med bilder og gamle presseklipp. De siste riktignok trykt slik at de krever at målgruppa har gode briller for hånden.

«The Anthology (1964-1971)» har en fordel som tittelen antyder. Den slutter i 1971. Den forrige Kinks-boksen, «Picture Book» tok for seg hele historien, med dalende interesse i den andre halvdelen. Her følger vi dem, fra de første famlende forsøkene med gamle amerikanske rockelåter, til Ray Davies finner formen som datidens fremste formidler av de britiske tilstandene. Jeg vil gjøre spesielt oppmerksom på hvordan denne nye samlingen slutter, med fire sanger fra filmen «Percy» fra 1971. Fire låter som er så godt som ukjente, men som er The Kinks på sitt aller beste. Og derved popmusikk på sitt aller beste.

Antologien til The Kinks inneholder også en vinylsingel, med en alternativ versjon av «You Really Got Me», spilt inn i et fjernsynsstudio 16. desember 1964. Så nøyaktig for 50 år siden som vi kan forlange. Dette var starten på noe stort. Slutten kom etter deres opptreden på Norwegian Wood i 1996, men gjenforeningsryktene blir stadig sterkere.

 

Led Zeppelin

«Led Zeppelin»

(Warner)

De fem første albumene til Led Zeppelin har fått hver sin luksusbehandling i år. Fem store bokser, like tunge som trommingen til John Bonham. Med originalalbumene på både vinyl og CD, masse ekstramateriale i tillegg, og store bøker med historikk. Hvilken man skal velge er vanskelig, det spiller heller ikke så stor rolle fordi alle albumene var monumentale nok. Men det fjerde er et sikkert valg, med «Stairway To Heaven», nå nok til å holde Kommer med omfattende materiale i form av bilder, bøker, og alt man trenger for å holde det gående noen juledager. Julefreden er imidlertid i fare.

 

Joni Mitchell

«Love Has Many Faces–A Quartet, A Ballet Waiting To Be Danced»

(Warner)

Joni Mitchell ble bedt om å sette sammen et nytt samlealbum. Og svarte med en slags «fire årstider», fire plater som tematisk går gjennom karrieren fra hennes personlige perspektiv, uten hensyn til at mange ville likt å ha med «Woodstock» og «Big Yellow Taxi» også. Med seks nye reproduserte malerier og en innholdsrik bok er dette en fryd for øyne og ører. For dem som vil ha enda mer, eller som vil omfavne de originale albumenes integritet, finnes det en annen boks med hennes ti første studioalbum i fullstendige miniatyrutgaver. Billigere enn den nye, med dobbelt så mye musikk. Sannsynligvis fortsatt varehandelens aller beste kjøp.

 

The Jam

«Setting Songs Super Deluxe Edition»

(Universal)

For 35 år siden ga The Jam ut en av 70-tallets siste store plater. Den siste store, om ikke «London Calling» og «Metal Box» hadde fulgt hakk i hæl. Dette var gode tider for rocken. Sangene på «Setting Songs» høres fortatt formidable ut, med Paul Wellers dystre tolkning av den britiske tilstanden, med en musikk som feirer den samme tilstanden. Framført med tynge som en trio sjelden har matchet når det kommer til trykk og tyngde. Superversjonen har en ekstra CD med demoer og radioopptak, en med konsertopptak, og en DVD med musikkvideoer og TV-opptredener.

 

Bob Dylan

«The Complete Studio Sessions»

(Sony)

Som omtalt på disse sidene før er dette årets største rockhistoriske dokument. For en vanlig platepris får du 38 opptak fra Bob Dylan og The Bands kjellere i 1967, mens det bare var 16 på albumet som omsider kom ut i 1975. En tusenlapp gir 138 spor, mange av dem så sjeldne at selv ikke de ivrigste Dylan-forskere hadde hørt dem før. Da får du også med to innholdsrike bøker, med historikk og bilder. Og, ikke minst, en lapp med melding om at Dylan kommer med nytt album neste år. Dette er årets viktigste retroutgivelse.

 

Bruce Springsteen

«The Album Collection Vol 1»

(Sony)

Enkelt og greit: De sju første albumene til Bruce Springsteen, som omfatter mange av hans beste, med renovert lyd, samlet i en ny boks. En samling som passer for dem som ikke har noen plater fra før.

 

Crosby Stills Nash & Young

«CSNY 1974»

(Warner)

Etter 40 kom endelig opptakene fra Crosby, Stills, Nash & Young store stadionturné i 1974. Ikke like vellykket hver kveld, med de platene er satt sammen av de beste opptakene fra en rekke kvelder, til en idealisert fire timer lang konsert som viser en imponerende produktivitet og allsidighet. Midt oppe i dette kan vi høre at Richard Nixon har trukket seg som president i USA.

 

Joachim Nielsen

«Stopp (siste skive fra graven)»

(JEPS)

Trond Granlund

«50 år på veien»

(Granlund)

Bokssett fra to store personligheter i norsk rock, som mange tenker kommer fra forskjellige kan­ter, men som sang sammen på Ut av byen» og en versjon av Bjølsen Valsemølles «Vaterland bru». Joachim Nielsens samling inneholder ikke hans mest kjente låter, men veldig mange som ingen har hørt før, og ei bok som er en opplevelse i seg selv. Trond Granlund har også laget ei morsom og informativ bok, sammen med tre plater som gir et tverrsnitt av karrieren, fra popstjerne til østkanttrubadur. Begge boksene har dessuten en DVD.

 

Mer fra: Helg