Jeg lever så sakte at jeg tror jeg dør.
Fem uker av Operasjon Kvinne, eller pappapermisjon som det også kalles, er tilbakelagt, og det er bare å si at livet som kvinne er bedre enn fryktet. Og jeg har fått opp øynene for helt nye ting. Detaljene i det dagligdagse har vokst til å bli giganter.
For hva er mest effektivt når man henger opp tøy? Ta med en bunke og så dandere utover snora på tørkleloftet, eller gå fram og tilbake mellom snor og tøypose? Slike opphengingstekniske utfordringer er med ett blitt både aktuelle og interessante. Og hva er egentlig verdien av klesklyper? Slike ting.
Å skulle være hjemme i 7-8 måneder med små barn er en vakker skrivebordsøvelse. Rolige, harmoniske morgener, lange turer i sola. På papiret. I felt er øvelsen ikke fullt så enkel. For strategene som har klekket ut denne planen, har grovt undervurdert Hjemmets betydning for operasjonen. Et lite barn klarer alle å holde rede på, 100 kvadratmeter, derimot, og rollen som domestic goddess, ja, det er en utfordring.
Enn så lenge tror jeg at jeg har beholdt forstanden, selv om verken bøker eller aviser er blitt lest i særlig grad. For når pokker skulle jeg ha gjort det? Jeg har hørt om folk som har hatt ambisjoner om å skrive bok i permisjonstida. Jeg ler meg i hjel. Utenkelig! Jeg gjør ingenting. Dagene går i sin helhet med til kvinnesysselen over alle kvinnesysler; pusling. Altså ikke som i puslespill, men som i smårydding. Hvor mange ganger er det mulig å tørke av en benkeplate i løpet av dagen? Eller åpne en oppvaskemaskin? Jeg tror ikke det mentale har sklidd helt ut, men fysisk har jeg redusert hendene mine til tørre kvister. Jeg har fått husmorhender. Og ja, jeg har begynt å bruke fuktighetskrem. Det er et solid steg i retning kvinne. Og det er blitt noen til.
Jeg er smått i sjokk over hvor mye rydding, vasking, leting, sortering, koking, røring, bretting, flytting, mating, bæring - og ikke minst handling - det er mulig å gjøre på en dag. Og følelsen av ærgjerrighet for at ting skal se skikkelig ut når han (altså hun) kommer hjem fra jobb, er kommet krypende. Litt prektig er jeg blitt. At middagen står på bordet når medlåntakeren kommer hjem, er viktig for meg. Og det er viktig at det sies tydelig ifra hvis middag klokken 17 ikke går. Jeg kan bli litt sur hvis kontoret er så viktig at man glemmer å ringe hjem. Til oss. For her sitter ungene og jeg og venter med middagen på bordet.
Jeg har også begynt å kikke litt på servise i brukthandelen i Markveien, for vi trenger faktisk noen flere tallerkener. Og jeg tenker «søster! hva gjør du!» når Tone Damli Aaberge kler av seg for å selge dårlig popmusikk. Den kjekke jenta trenger vel ikke gjøre det. Jeg føler at vi kvinner ikke trenger å ty til sånt. Nei, vet du hva, spekulativt er det. Og hvem står bak? Menn! Også har jeg så vidt, bare så vidt, begynt å drømme om å åpne en egen butikk med litt blomster, noen shabby chic-møbler, litt kremer og med kaffe latte-servering. Harmoni eller Hjemme hos Lars, tenker jeg er et fint navn.
Alt dette er greit, jeg kan surre rundt og være hjemmeværende, og ingen sysler er for lite mandige. Jeg gjør hva som helst uten nykker. Men jeg tror ikke denne tilværelsen er sunn for noen i veldig lang tid. Men altså, ingenting i dette husholderskelivet gjør meg noe. Men å stå på ei tredemølle på nærsenteret, som jeg gjorde her en dag, og jogge mens staute østeuropeere gjør kroppsarbeid utafor vinduet var så pinlig at jeg hadde lyst til å stoppe opp og la tredemølla sende meg bakover i veggen med full kraft. Aldri, aldri, aldri har jeg følt meg teitere og mindre som en mann. Før jeg rødmende gikk hjem og sorterte noen sokker.