Klamme omfavnelser

Det har vært mye snakk om menn som elsker menn denne høsten. Ikke minst etter at Harald Eia tok bladet fra munnen og innrømmet at han aldri har vært spesielt opptatt av hva kvinner sier og gjør. Det er selvsagt brutalt å lese det svart på hvitt – hvordan den såkalte «homososialiteten» fungerer i praksis. Men vi visste det jo egentlig fra før.

Begrepet homososialitet handler altså ikke om seksuell legning – selv om Karl Ove Knausgård så ut til å tolke det slik, da den svenske litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattstrøm på vårparten beskyldte ham for å inngå i slike forhold. Begrepet beskriver et utbredt fenomen som går ut på at menn gjerne prioriterer sine relasjoner til andre menn, framfor platoniske relasjoner til kvinner. Menn beundrer og respekterer hverandre, og foretrekker hverandres selskap. Én manns prestasjon imponerer vanligvis en annen mann mer enn en kvinnes prestasjon. Og når Klassekampen denne uka kunne fortelle at åtte av ti norske biografier er bøker om menn skrevet av menn, kan dette kalles et symptom på det samme: Menn er mest opptatt av andre menns historier.

Midt i denne debatten slo det meg imidlertid at jeg nok foretrekker å bli ignorert av det homososiale broderskapet framfor å bli omfavnet av menn som forsikrer meg om at «de elsker kvinner».

For noen måneder siden var jeg på restaurant med en mannlig venn og kollega. Vi snakket om kvinnehat på nettet, noe han naturlig nok mente var forferdelig. Faktisk synes han det var direkte uforståelig at menn kunne få seg til å skrive så fryktelige ting om kvinner fordi – og nå kommer det: «Kvinner er jo så vakre!»

– Vi menn elsker jo kvinner, hevdet han.

Vi hadde begge drukket et par glass vin, og han mente jo bare godt, så jeg burde sikkert latt det fare. Men det klarte jeg som vanlig ikke, jeg måtte påpeke det tomme i hans uttalelser, som jeg dessuten kjente igjen fra tidligere samtaler med menn:

– Hva mener du med at «kvinner er vakre?» Snakker du om alle kvinner på jorda? Blir ikke det litt generaliserende? Har du vitenskapelig grunnlag for å hevde at kvinner er vakrere enn menn?

Han så uforstående ut, og syntes jeg var litt streng. Kunne jeg ikke bare ta komplimenten, liksom?

Men det er langt fra alle komplimenter som varmer like godt. Ta den uspiselige milliardæren Donald Trump, for eksempel. Etter at han i august antydet at en programleder må ha hatt mensen siden hun var så kritisk mot ham, ble han nok en gang angrepet for sitt ulne kvinnesyn. Men Trump kunne forsikre verden om at han har hatt «utrolige relasjoner med kvinner i forretningslivet:»

«Kvinner er fantastiske ledere. De er morderiske. De er fenomenale!», sa Trump.

Å hevde at «kvinner er fantastiske ledere» er selvsagt like dumt som å påstå at «menn er fantastiske ledere». Likevel er det ganske vanlig å høre utsagn av den typen.

I høstens pågående debatt om homososialitet i det litterære miljøet har flere kvinnelige forfattere snakket om fortvilelsen rundt det å bli redusert til et kjønn eller en kropp, når fokuset burde være på kunsten eller din intellektuelle prestasjon. Lanseringen av Synnøve Macody Lunds debutroman «Personar du kanskje kjenner» ble i så måte diskutert av feminister på nettet, ettersom det i et par artikler – blant annet her i Dagsavisen – ble framstilt som et overraskende poeng at en så pen kvinne også kunne være både smart og dyp. Og det er langt fra et nytt fenomen at journalister og anmeldere føler behov for å gi kvinnelige forfattere komplimenter for utseendet. Da jeg snakket med forfatteren Tove Nilsen i forbindelse med et litterært arrangement tidligere i år, kunne hun huske flere tilfeller der hennes utseende ble trukket inn i omtalen av forfatterskapet. Blant annet hadde en mannlig VG-­anmelder prestert å skrive at Nilsen egentlig var «for pen til å være forfatter».

Når det gjelder usaklig fokus på en forfatters utseende, er det imidlertid vanskelig å komme utenom poeten Marie Takvam (1926–2008). Hun var aktiv i en svært mannsdominert og til tider sjåvinistisk kulturoffentlighet, og ble sjelden intervjuet uten at hennes utseende ble beskrevet. Da hun debuterte i bokform i 1952 valgte Aftenposten å anmelde fotografiet av Takvam:

«Hun har myke, runde og litt butte trekk. Underansiktet er et barns og overansiktet en klok og moden kvinne. Tyngden i kjevepartiet er balansert av en følsom, halvsmilende munn og et par usedvanlig uttrykksfulle og intelligente øyne. Holdningen er god: Hun har en hals som kan bære et hode og skuldre som kan bære et silkesjal. Det er et vakkert og levende bilde. Dette kan umulig være noen Bergthoa som har begynt å skrive dikt fordi hun har vært benkepryd på dansemoro. Forfatterinnen er pen – allerede det lover godt.»

Au!

Å kommentere en forfatters utseende i forbindelse med en bokutgivelse er selvsagt like lite relevant som å kommentere en politikers hårfrisyre i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet. Når begge deler likevel skjer, er dette med på å opprettholde forestillingen om at når det gjelder kvinner, er hvordan hun ser ut vel så viktig som det hun sier eller foretar seg.

Heldigvis virker det som om opprøret mot disse forestillingene er kommet for fullt. Stadig flere diskuterer slike framstillinger av kvinner i media og protesterer mot dem. Du slipper ikke så lett unna med sexisme lenger. Mange kvinner har satt roperten til munnen og sagt ifra: Vi vil ha din oppmerksomhet, ikke dine komplimenter!