Kultur

Spøtt ut!

Blogger Sophie Elise har slengt med leppa igjen. Ikke om Restylane eller silikonpupper, men om nordmenns hatytringer mot flyktninger på Facebook.

Under tittelen «Til deg som er så jævla feig» sang hun ut mot egoister og sofaslitere som sprer edder og galle i kommentarfeltene, og si hva du vil om bloggsfæren og dens mange selvopptatte aktører, men dette er ikke vanlig kost.

Nylig mottok jeg et nyhetsbrev som var en ren hyllest til den amerikanske motejournalisten Michael Roberts, en mann vi trygt kan si tilhører motens aristokrati sammen med folk som Anna Wintour. Han ble rost for sin evne til kritisk mote­journalistikk, i en bransje som er beryktet for å straffe sine kritikere hardt med utestengelse fra visninger og annonsekutt. Nå hjelper det selvsagt å ha giganter som VOGUE og Vanity Fair i ryggen, selv ikke en etablert designer som Jean Paul Gaultier ville våge å gjøre seg upopulær med slike glossykolosser. Mindre magasiner og aviser derimot, er det fullt mulig å tøyle. det er ingen hemmelighet at magasinene sliter i forhold til sosiale medier, og at Instagram har tatt over som viktigste kanal for spredning av motestoff. Og i slike tider blir mediene opptatt av å verne om de inntektene de har, og ikke skape støy rundt de som sitter på pengene. Altså annonsørene.

Nå er ikke annonsørenes makt ny. En norsk fotograf jeg kjenner som tidligere leverte motebilder til franske Le Monde, fortalte meg en gang det slett ikke var uvanlig at Karl Lagerfeld stakk innom redaksjonen og leste «korrektur» på sakene som ble skrevet om han og motehuset Chanels visninger før de gikk i trykken. Det var et privilegium han hadde fått som stor annonsør for en av landets viktigste næringer.

I en vanskelig tid luller ukeblader og rosabloggere seg inn i stadig søtere lag med sukkerspinn og unnskylder seg med at deres eneste oppgave er å underholde. Drømme. Slappe av. Så avslappet er det i ferd med å bli at allerede ulne grenser mellom redaksjonelt stoff og annonser blir fullstendig tåkelagt. I den norske bloggsfæren er Sophie Elise Isachsen et unntak og det skal hun – for å si det på hennes måte – faenimeg ha skryt for. Med en utpreget sans for hva som genererer klikk har hun tatt mål av seg til å bruke sin ytringsplattform til å synge ut om ting hun er opptatt av, og har skapt blest om alt fra palmeolje i påskeegg, nettroll, og nå flyktningkrisen.

Og ja da, hun poserer i undertøyet også, med silikon og duckface. For det er hun blitt kalt puledokke av noen neandertalere på radio. Og mange av reaksjonene på hennes utspill går på nettopp dette – at hun er en rosablogger. Men, er hun egentlig det? Kanskje? Kanskje ikke? Hun har i hvert fall skjønt at identitetsvalget ikke lenger begrenses mellom å være dum og deilig eller klok og litt kjedelig. Det går helt fint å være deilig og klok også.

Mer fra Dagsavisen