Kultur

Mørk motehistorie

Vi er straks i februar. I USA betyr det blant annet Black History Month. Og New York Fashion Week.

Ifølge modellveteran Bethann Hardison lever rasismen i beste velgående på den internasjonale catwalken. For noen år siden startet hun «Balance Diversity» (http://balancediversity.com/) - et samarbeid med profilerte ikke-hvite modeller for å sette søkelys på rasismen i bransjen, og samtidig oppfordre flere designere og byråer til å caste flere mørke modeller.

Hardison, som selv var modell på syttitallet, drev i mange år et eget modellbyrå med mørke toppmodeller som Naomi Campbell, Tyson Beckford og Veronica Webb i stallen. På hver casting pushet hun ikke-hvite modeller, men opplevde at de fikk langt færre oppdrag og mye lavere honorar enn de hvite. Hun har også opplevd at castingagenter spesifikt har forlangt å få «kun hvite modeller».

LES OGSÅ: Jay-Z får kjeft for «hvitt» Oslo-kontor

Rasismen har alltid vært til stede i moten, men det har ikke skortet på pionerer som ville annerledes. I 1964 sendte designer Paco Rabanne en mørkhudet modell ut på catwalken iført en hvit brudekjole laget av plast. De ble ramaskrik – ikke på grunn av kjolen, men på grunn av hudfargen. Etter visningen kom to amerikanske motejournalister backstage og ifølge Rabanne selv var beskjeden klar: Haute couture var forbeholdt hvite. Og dersom han fortsatte å bruke mørke modeller kom de aldri til å omtale showene hans eller bruke kreasjonene hans i sine motereportasjer. Kritikken til tross fortsatte Rabanne, i likhet med Yves Saint Laurent, å promotere modeller av forskjellig etnisitet på sine visninger, og at disse husene i dag, m med nye eiere, promoterer et blendahvitt image virker historieløst.

Så hva er egentlig problemet? Hvorfor er bransjen så hvit? Ifølge Bethann Hardison er det delt. Noe skyldes frykt, noe lav bevissthet. Designerne skal tjene penger og i kampen om gamle kunder velger å overse muligheten til å nå nye. I tillegg er det lite snakk om rasisme i bransjen fordi det er upopulært. Modeller som synger ut kan ifølge Bethann, Iman og Naomi lett miste oppdrag. Men for noen år siden begynte altså Bethann Hardison å gjøre finregne. Hun satt seg ned, gikk gjennom samtlige visninger fra samtlige motehus og talte opp antall ikke-hvite modeller. Resultatet var nedslående. I 2013 skrev hun et brev til arrangørene av de store motene i New York, London, Paris og Milano med følgende beskjed:

«Jeg tror egentlig ikke at hver og en av dere er rasister. Men samme hva slags intensjoner dere har med castingen, er resultatet rasistisk.»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Tenk om Karl Lagerfeld gjorde meg til sin muse og sendte meg ut på catwalken iført siste nytt fra Chanel? Det ville blitt armageddon!» skrev den asiatiske bloggeren Bryanboy i 2007. Og sa det ingen i bransjen vil si høyt: at mote kun handler om merkevarebygging og big business. Og at hver designer har sin egen sterke oppfatning om hva som til enhver tid best representerer husets visjon. Derfor er bransjen det eneste stedet der man fritt får lov å diskriminere på grunn av utseende, vekt og alder uten at det får noen betydning.

LES OGSÅ: Kate har bursdag

Et gruppebilde tatt av Herb Ritts for VOGUE i 1989 får bli stående som et velpolert regnestykke over bransjens holdninger. Åttitallets supermodeller Stephanie Seymour, Cindy Crawford, Christy Turlington, Tatjana Patitz og Naomi Campbell poserer alle uten en tråd i ett av de mest ikoniske motefotografiene fra det 20. århundre: Fire hvite og en svart.

Ironi? Neppe.

Mer fra Dagsavisen